Frekk Forlag/Civita, 2021.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

 

Lov og rettferdighet?

 

I 1989 skriver den polske forfatteren Ryszard Kapuściński at tre fenomener truer verdens stabilitet. Det første er nasjonalisme, det andre er rasisme, det tredje er religiøs fundamentalisme. Hvert av fenomenene er aggressivt, alt beherskende og fullstendig irrasjonelt. 35 år senere er de tre fenomenene som Kapuściński i sin tid tok opp tydelige i Polen.

Vi lever i en sint tid, hvor misnøyens kanoner rettes mot selve det liberale demokratiet, båret frem av globale konspirasjonsideer og elendighetsbeskrivelser. Det politiske sentrum fremstilles som ekstremt og det autoritære som motgift. Donald Trumps presidentskap og den autoritære utviklingen i både Polen og Ungarn har blitt til en hammer for en artikulert og godt synlig illiberal høyreside som er merkbar i hele den vestlige verden.

Sorg og sinne over tapte skanser har ført til en bevegelse, hvis fremste formål er å rive ned, sabotere og i beste fall karre seg til posisjon med hvilke midler som helst. Svermeri har kommet på toppen. De ser en kulturkamp og vil bruke statens autoritet for å bekjempe et «utartet demokrati», «åndelig dovenskap», islamisering, globalisering og andre innslag av undergangsstemning.

Konflikten mellom Polen og EU som preger nyhetsbildet om dagen er illustrerende. Stridens kjerne er om det liberale demokratiets grunnforutsetning om at dom­sto­ler og dom­me­re skal være uav­hen­gi­ge av den ut­øv­en­de makt. Den polske regjeringen og det styrende partiet PiS opererer sånn sett helt etter den ny-autoritære dreieboka: Å politisere institusjonene for å sementere makt og sette opposisjonen sjakk matt.

Med alle overskrifter om autoritære vendinger og autoritære regimer er det nok flere som tenker det jeg selv har tenkt på lenge: Hvordan fungerer denne typen utvikling på et menneskelig plan, sett «underfra», som historikere ofte sier. Historie handler om mer enn kuler og krutt, statsledere og geopolitikk. Hva får helt alminnelige mennesker til å hoppe på autoritære prosjekter? For å si det enkelt: Hvordan blir en fanatiker til?

Mandag slipper Frekk forlag og Civita boka Lov og rettferdighet! Slik lærte jeg å elske det autoritære, skrevet av Marek Zagrobelny. Han var med på å skape dagens Polen. Han skriver om sitt liv som en ung mann fra en politisk engasjert familie som føler seg tiltrukket av politiske organisasjoner på ytre høyre fløy. Han deltar aktivt og bidrar til suksessen til bevegelsene. Han beskriver et politisk miljø sterkt preget av hat, antisemittisme, rasisme, homofobi og revansjisme. Etter mange år begynner han å tvile på sitt politiske ståsted og bestemmer seg for å si farvel til hjemlandet. Zagrobelnyflytter til Norge og bestemmer seg for å skrive.

Lov og Rettferdighet kan leses som en advarsel, men også som et vitnesbyrd. Det er en fortelling fra innsiden om hvordan den ny-autoritære bølgen opererer og hvilke forestillinger som driver det målrettede angrepet på demokratiske institusjoner.

Marek Zagrobelny er ikke den første som skildrer denne problematikken. Den amerikanske konservative historikeren Anne Applebaum, som lenge har bodd i Polen, beskriver fenomenet i boken Demokratiets svanesang – politikk som svikter og vennskap som tar slutt (2021). Det hun skildrer er hvordan en del av hennes konservative venner forsvinner dypere og dypere ned i en bitter, svikefull og illiberal avgrunn. På sitt vis er Applebaums bok en slags sjelegransking på vegne av en konservatisme som både kan være liberal og autoritær, slik andre ideologier kan være det, men også om hvordan makt korrumperer. Den store forskjellen mellom de to er at Zagrobelny lenge var med på å drive frem det autoritære.

Zagrobelny skildrer et parti hvor det ikke alltid er lett å få tak på om det er ideologi, hevngjerrighet, korrupsjon eller nepotisme som er drivere for angrep på de demokratiske institusjonene. Hans beskrivelser får meg til å tenke på den jødiske forfatteren Primo Levi, som uttalte at hver tid har sin fascisme. De autoritære på høyresiden kan omtales som ytterliggående populister eller revolusjonære nasjonalister, men i grunnen koker det ned til det ubehagelige faktum at en del av denne bevegelsen representerer en slags ny-fascisme. For, som den britiske historikeren Roger Griffin har sagt: Selv om fascistiske massebevegelser i helt snever historisk forstand knapt eksisterer lenger, gir det like fullt mening å betrakte noen av disse strømningene som en sammensausing av retorikk, ideologi og virkemidler som virvlet sammen har et «fascistisk utseende».

For de autoritære er hovedpoenget at de har kontroll over dem som skal passe på snusk og maktmisbruk. I et liberalt demokrati blir korrupsjon etterforsket av uavhengige institusjoner og domstoler. Alle er like for loven, selv statsoverhoder. Når myndigheter og til og med regjeringen gjør noe tvilsomt, vil det bli undersøkt, gjerne gjennom høringer i parlamentene i regi av parlamentets mindretall. For å få kontroll vil de autoritære derfor kvele politiske motstemmer og uavhengige institusjoner. Og de gjør det ganske oppskriftsmessig.

Selv om verden har gått fremover, er det fremdeles slik at det finnes flere ufrie enn frie land. Liberale demokratier, som vårt eget, er i mindretall. Trenden de siste årene har dessuten vært at det globalt sett blir mindre, og ikke mer frihet. Utviklingen i land som Polen og Ungarn peker i stadig mer autoritær retning. I USA har det republikanske partiet under Donald Trumps presidentskap beveget seg mot det autoritære i ekspressfart. Venezuela har blitt til et regelrett diktatur. Listen er dessverre mye lenger.

Det finnes en gammel myte; «den kokende frosken». Den er ikke vitenskapelig, men den er illustrerende: Legger du en frosk i kaldt vann som sakte varmes opp, vil den ikke merke at den blir kokt før det er for sent. Myten kan forstås på den måten at moderne autoritære ikke er som gamle dagers autoritære. De kommer ikke ridende til hest eller går i militæruniform. De kan like gjerne kle seg i Armani-dress og oppføre seg pent og høflig.

Zagrobelnys bok er et lærestykke om hvordan moderne autoritarianisme kan vokse frem og vinne valg. Moderne autoritære stater etterligner demokrati, slik at det for noen kan være vanskelig å se at de virkelig ikke er det. I statsvitenskapen brukes begrepet «hybridregimer» om statsformer som er en blanding av demokrati og diktatur. Oppskriften er blitt til kontroll over rettsvesen, valglover og valgsystemer, mediene og politisk kontroll over institusjoner, i stedet for maktfordeling. Uavhengige domstoler blir gradvis erstattet av regimetro dommere. På den måten kan de gjøre om på lovverket slik at det til enhver tid er tilpasset det autoritære regimets ønsker. Det er slik demokratier bryter sammen i våre dager. Not with a bang, but a whimper.

 

Lov og rettferdighet lanseres på Litteraturhuset mandag 15. november.

 

Teksten er publisert i Minerva 15.11.2021. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/demokrati-i-trobbel