Shelley, Mary: Frankenstein

Hva er vi i stand til å skape er én ting. Hva vi ønsker å skape er annen.

Publisert: 7. juli 2019

Utgitt 1818. 270 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Å leke Gud – Mary Shelleys Frankenstein

Mary Shelley skrev boken Frankenstein en regnfull sommerferie ved Genfersjøen i Sveits i 1816. Neste år er det 200-årsjubileum, og vi er kanskje nærmere enn noensinde det frankensteinske eksperimentet – å skape liv.

Frankenstein beskriver hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrum, og hva som skjer når dette monstret får et selvstendig liv. Mary Shelley skriver i sitt forord til boken at hun i løpet av sommeren hadde mange diskusjoner med sin mann og Lord Byron om filosofiske temaer, blant annet om livets opprinnelse og eksperimentene til Charles Darwin og hva de innebar av teorier om artenes opprinnelse. Mary Shelley var romantiker. Hun var opptatt av den mørke siden av naturen, det satanistiske i Faust, men også av det skjønne, det å lengte etter kjærlighet og harmoni. Uhyret sier i boken at alle mennesker hater de elendige, og at han derfor er hatet selv av sin skaper. Monsteret mener at han ikke har gjort noe galt, og at det er hans elendighet eller mangel på lykke og kjærlighet som gjør ham ond. Han er god på bunnen – mennesket er godt på bunnen – her kommer noe av påvirkningen fra Rousseau inn. Men hvordan kunne monsteret ta livet av sin skaper? Bare det å kunne gi eller motta kjærlighet ville kunne ha frelst ham, og fremelsket det gode i ham, ifølge Mary Shelley. Med aktualitet til dagens diskusjoner om kunstig intelligens og roboters selvstendige liv, hva skjer når droner selv velger hvem de skal drepe, eller den selvkjørende bilen velger hvem den skal kjøre på?

Frankenstein velger fremskritt og viten i stedet for kjærligheten. Victor Frankensteins familie og forlovede blir drept av uhyret han har skapt, fordi Frankenstein nekter ham kjærligheten. Boken kan derfor tolkes som romantikerens ønske om å få leve ut sine idealer på bekostning av familie og venner. Det å få leve ut sine følelser, sine tanker og ideer, og gjerne dø ung var mange romantikeres ideal. Både Lord Byron og Percy Shelley klarer å oppfylle disse idealene, og i 1831, da andre utgave kommer, sitter Mary Shelley som ung enke og ser tilbake på hva disse idealene kan føre til i praksis.

Den lærde manns tragedie i Faust beskriver hva som skjer når man slutter å ville ha kunnskap om Gud, men heller vil ha verdslig viten og tilslutt har ambisjoner om å spille Guds rolle.

Det finnes mange historier opp gjennom middelalderen om mennesker som knytter pakt med djevelen på denne måten. Sånn sett er Frankenstein en bok som faller inn under betegnelsen en gotisk roman, en skrekkroman med forbilder fra middelalderen. Den djevelpakten som knyttes sammen med en ny erkjennelsestrang i renessansen er farligere. Hvor fører alle fremskrittene og  den nye vitenskapen hen? Hva kan mennesket klare, fatte og forstå? Hvor er Gud når kosmos likevel ikke er skapt av Ham? I middelalderen var det kunnskapstørst etter Gud som var drivkraften. Faust og Victor Frankenstein tørster etter verdslig kunnskap.

Frankenstein bruker vitenskapen for å skape liv som er det ypperste mulige, nemlig det å være Gud og skaper. Den nye menneskesjel har fått et nytt sikte, å kartlegge sanseverden. Å erkjenne den, for dermed å beherskeden. Hvilke konsekvenser ville en anvendt naturvitenskap få for en moralsk, umoden menneskehet. Frankenstein har ambisjoner som blant annet Luther advarer mot. Er man for opptatt av fornuften og kunnskapstørsten, er man i klørne på djevelen. Victor Frankenstein er hovmodig og selvsentrert, noe som ble oppfattet som ondt og galt ut fra det kristne, protestantiske verdenssyn. Man skal ikke «leke» Gud. Denne skaperverkstanken peker på at Gud har ansvar for sitt skaperverk, det må også menneskene ha for det de skaper. Victor Frankenstein vil ikke ha noe å gjøre med monsteret han har skapt, han gremmes og vil flykte fra det. Han tar ikke ansvar for sitt skaperverk og sine handlinger. Konsekvensene av at han lekte med naturvitenskapen og skapte et levende individ, ble for ham uoverskuelige. Frankenstein kan ikke flykte fra sine handlinger og møter dem igjen senere i boken.

Bokens undertittel, Den moderne Prometevs, henter inspirasjon fra Prometevsmyten i  gresk mytologi. Prometevs ble straffet av Zevs, fordi han stjal ilden og ga den til menneskene. Dermed fikk menneskene muligheten til å utvikle en mer avansert sivilisasjon som lignet mer på gudenes verden. Victor Frankenstein gjør noe av det samme. Han skaper et kunstig menneske som han gir liv, men han blir tilslutt straffet med døden fordi han er et menneske og ikke Gud.

Faust er et symbol på den nye tids ånd, det moderne Europa. Den industrielle revolusjon og opplysningstidens tro på fornuft og fremskritt hadde sprengt menneskets syn på hva som er mulig å få til med vitenskapen og teknologien. Det er disse betenkelighetene som kommer frem i de to skikkelsene Goethes Faust og Shelleys Victor Frankenstein. Det er ikke uproblematisk å bruke naturvitenskapen ut over alle grenser og tro at man kan erstatte Gud eller måle seg med ham i skapergjerningen.

Det er som nevnt 200-årsjubileum for Mary Shelleys utgivelse av Frankenstein neste år. Det gir rom for tanker om teknologisk og bioteknologiske muligheter fremover. Hva er vi i stand til å skape er én ting. Hva vi ønsker å skape er annen.

Teksten er publisert hos Minerva 19.12.17.