Cappelen Damm, 2019. 147 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Best å holde med Rossavik

Etter at Frank Rossavik kom med sin bok, har ulike mer eller mindre venstrevridde kommentatorer antydet at han har beveget seg vekk fra en kompromissløs og liberal posisjon i debatten om ytringsfrihet. Det er en ganske søkt analyse. Rossavik uttrykker riktignok bekymring for debatter som sklir ut. Han er også bekymret for at «den mest hysteriske høyresiden» ikke gjør det lett å bekjempe mer venstrevridde ideer om blant annet trigger warnings eller mikroaggresjon, men dette betyr ikke at Rossavik har beveget seg vekk fra en klar liberal posisjon i diskusjonen om ytringsfrihet. Liberalt forsvar av ytringsfrihet i juridisk forstand betyr ikke at man forventer en perfekt ytringskultur.

Liberal bekymring

Liberale kan også være bekymret for en uheldig ytringskultur, men liberale har ikke sterke forestillinger om at ytringskulturen kan oppdras. Dette skriver Rossavik svært godt om ved å kritisere fenomenet «jeg er for ytringsfrihet, men …». Denne språklige konstruksjonen har ofte som implikasjon at ytringsfriheten bør brukes med stor forsiktighet i praksis, ifølge Rossavik. En offentlig debatt hvor en liberal forståelse av ytringsfrihet juridisk forsvares, samtidig som de sosiale og moralske begrensningene på ytringer strammes til, har nok gode hensikter. Målet er en bedre ytringskultur hvor særlig svake grupper føler seg mer sett og hørt. Problemet er at det er umulig for en offentlighet med høyst ulike individer – med enda mer ulike meninger – å komme til enighet om en streng definisjon av normer for ytringskulturen. Hvis grupper i samfunnet – gjerne i lavkulturen og et stykke til høyre politisk – opplever at normene for hva som er akseptabelt å si blir for strenge, kan vi ende opp med sterke protester. Gjerne, som vi har sett i flere land, anført av en høyrepopulistisk skikkelse.

Gode hensikter

Derfor står de gode hensiktene om en bedre ytringskultur i fare for snarere å forsterke konfliktnivået i offentlig debatt. Det betyr ikke at liberale er normløse. Alt som er lov å si bør man ikke si, men dette bør må være raust definert. I vår tid legges det ofte mye ansvar på dem som ytrer seg – såkalt ytringsansvar. Men den som lytter og leser, særlig i internettets tid, hvor vi ikke alltid ser hverandre i øynene når vi diskuterer, har også et ansvar. Et ansvar for ikke å tolke alt i verste mening. Dette viktige poenget ble understreket på en presis og underholdende måte av Vanessa Rudjord og Synnøve Skarbø i en podcast i sommer.

Hvem snakker sant?

Rossavik ser ut til å mene at vår tid er preget av at noen ikke lenger bryr seg om å søke sannheten. Det er kanskje en riktig analyse, men Rossavik kunne vært tydeligere om hva han mener med dette. Det er problematisk å hevde at noen ikke har sannhetssøken som premiss når de gir uttrykk for meningene sine. Mange synes kanskje at beinharde klimafornektere ikke er sannhetssøkende, men da glemmer vi at folk faktisk kan mene det de sier selv om de har helt motsatte meninger enn oss selv. Jo mer alternative og ekstreme meningene er, dess mer forståelig er det likevel at de kalles uærlige, men hvor grensene skal trekkes er vanskelig. Og enda mer vesentlig: hvem skal ha rett til å definere hvem som er sannhetssøkende og hvem som ikke er det? Rossavik gjengir filosofen Trygve Lavik som har hevdet at «såkalt klimaskepsis ikke omfattes av ytringsfriheten, fordi målet er å skape tvil, ikke å søke sannhet. Skepsis er heller ikke ærlig ment, ifølge Lavik, og resultatene er entydig negative.»

Det er få grunner til å tro at Rossavik er helt enig med Lavik, men når Rossavik likevel snakker om søken etter sannhet blir det litt utydelig. Rossavik støtter seg til John Stuart Mills tanker om ytringsfrihet og sannhet, men han burde i sterkere grad tydeliggjort motsetningen mellom Lavik og Mill. Mills poeng er at vi mennesker er feilbarlige. Han mener ikke at sannheten har en slags iboende kraft som tvinger sannheten frem. Mill mente også at feilaktige påstander har en verdi fordi det skjerper tanken og tvinger oss til å tenke gjennom det vi står for. Dette er vesentlig i Bjørn Stærks første bok om ytringsfrihet. Poenget er særlig aktuelt i nettopp klimadiskusjoner. På lanseringsmøtet for Rossaviks bok 22. august nevnte Roar Hagen klimasaken som et felt hvor vi ser tendenser til at ytringsrommet snevres inn.

Humanister vet lite om klimaendringer

Særlig vi humanister, som knapt vet hva klimagasser er, burde nettopp skjerpe tanken og sette oss inn i hva klimaendringer egentlig er, og ikke minst hvordan de effektivt kan forhindres. Det vi derimot snarere ser, er at betydelige humanister bruker argumentasjon av typen som Lavik forfekter. På grunn av at klimasaken er så viktig, argumenteres det for at ytringsfrihet eller demokrati nærmest står i veien for saken. Denne tilnærmingen er for det første ikke holdbar prinsipielt sett. Det er autoritært. For det andre er det svært sannsynlig ikke spesielt effektivt, hvis vi skal løse klimaproblemene. Klimapolitikk er vanskelig og hvordan vi løser problemet finnes det ikke noen entydige svar på. Hvis vi ikke legger ytringsfrihet og demokrati til grunn, svekkes mulighetene til å finne gode løsninger. Dessuten vil sannsynligvis en mer dogmatisk tilnærming – gjerne kombinert med ineffektiv og dyr klimapolitikk – lett berede grunnen for ytterlige polarisering og klimaskeptisk høyrepopulisme.

Støtte til Selbekk

Rossavik lykkes med å skrive en liten og skarptenkt bok om ytringsfrihet. Særlig for den yngre generasjon, som kanskje ikke kjenner karikaturstriden og konflikten omkring Vebjørn Selbekk og Jonas Gahr Støre, er dette en viktig bok. Rossavik støttet Selbekk, og mente at resten av Medie-Norge burde ha gjort det samme. Skal ytringsfriheten bevares og beskyttes, er det vesentlig at vi aldri lar de som truer med vold få diktere ytringsfrihetens grenser.

Teksten er publisert hos Minerva 12.9.19.

Videre lesning:

Ytringsfrihet

https://www.civita.no/politisk-bokhylle/rossavik-frank-blant-republikanere