Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

Immanuel Kant (1724-1804) levde hele livet i den østprøyssiske handels- og universitetsbyen Königsberg, dagens Kaliningrad, der han ble professor i filosofi i 1770. Han gjorde seg i 1755 bemerket med en teori om solsystemets opprinnelse og utvikling, men er mest kjent for sine filosofiske arbeider. Professor ble han først i en alder av 46, og da hovedverket hans, Kritikk av den rene fornuft, ble utgitt, hadde han rukket å bli 57 år gammel. Boken ble på ingen måte noen umiddelbar suksess. Den solgte dårlig, få mennesker leste den, og de som leste den forsto stort sett heller lite av den. Anmeldelsene var få, stort sett negative og misforståtte. To år senere utgav Kant derfor verket Prolegomena, som ga en mer lettfattelig fremstilling av sentrale tanker i boken. I 1787 utgav han en ny, kraftig omarbeidet versjon av Kritikk av den rene fornuft. I mellomtiden hadde folk begynt å forstå hvilken revolusjon dette verket utgjorde. Men det var et ytterst kontroversielt verk. Våren 1786 var verket til og med opphav til en duell mellom to studenter. Ifølge Friedrich Schiller var menneskeheten i og med Kants filosofi blitt omhyllet av et ”nytt lys”, og Karl Leonard Reinhold spådde at ”Kant om hundre år vil ha samme ry som Jesus Kristus”, mens Johann Gottfried Herder beskrev hele kantianismen som en ”djeveldans”, og mange var enige med ham i det. I 1785 publiserte Kant en liten bok om moralfilosofi, Grunnlegging av moralens metafysikk, og de moralfilosofiske tankene ble videreutviklet i Kritikk av den praktiske fornuft (1788). I 1790 kom den siste av de tre kritikkene, Kritikk av dømmekraften, som var et forsøk på å forene de to første kritikkene og dessuten tok for seg estetikk og teleologi. Det neste verket het Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft (1793), og tok for seg kristendommens trossannheter. Til slutt ga han ut verket Metaphysik der Sitten (1797), som består av rettsfilosofi og anvendt etikk. Han døde 12. februar 1804. For øvrig var Kants grav praktisk talt det eneste som ikke ble ødelagt i Kaliningrad under 2. verdenskrig.

Grunnpremisset i Kants politiske filosofi er at enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre. Det er helt grunnleggende denne retten til frihet som gir staten en legitimitet og oppgave. Han avviser at staten skal kunne ha noe annet grunnlag, som for eksempel å fremme borgernes velferd. Videre fastslår han at ingen stat legitimt kan påtvinge borgerne noen bestemt oppfatning av lykken, fordi dette ville være et paternalistisk grep der man antar at borgerne er som små barn som ikke er i stand til å vurdere hva som vi være til gunst eller skade for dem selv. En paternalistisk stat avviser han som ”den størst tenkelige despotisme”. Kant tar det for gitt at alle mennesker søker lykke, men at lykken som sådan ubestemt. Det som gjør oss lykkelig vil alltid være høyst relativt både hva kultur og personlighet angår, og derfor mener Kant at det må være opp til den enkelte å finne ut av dette på egen hånd. Han er fullstendig inneforstått med at mennesker ofte foretar valg som er umoralske eller irrasjonelle, men borgernes valgfrihet skal respekteres selv om de foretar suboptimale valg. Staten har bare rett til å gripe inn når ens handlinger krenker andres rettigheter.

Kant var en tilhenger av Montesquieus maktfordelingsprinsipp, men understreker sterkt at de tre maktene må samarbeide. Han var også enig med Montesquieu i at politisk og økonomisk frihet ikke lar seg skille strengt fra hverandre, og var positiv til laissez-faire. Han hevder at staten – når dens område er riktig avgrenset – ikke er en hindring, men en forutsetning for frihet. Statens eksistensberettigelse ligger i å forhindre handlinger som ville vært en hindring for andres frihet. Med andre ord vil statens inngrep her ikke føre til noen minskning av den totale friheten i et samfunn, men bare føre til at den totale mengden frihet blir den samme og at den blir fordelt likt mellom alle borgere. Slik må det være fordi enhver borger skal være lik enhver annen borger for loven. For eksempel skal enhver borger ha samme anledning til å bruke rettsvesenet når deres frihet blir krenket av en annen borger, og enhver offentlig stilling skal være åpen for enhver borger, uansett hvilken sosial stand vedkommende måtte ha, og utelukkende tildeles på grunnlag av den enkeltes kompetanse.

Det er med andre ord en helt egalitær samfunnsmodell som legges til grunn. Det er viktig å presisere at det egalitære er formalt bestemt, og at alle er like foran loven er fullt forenlig med at borgerne er svært ulikt stilt med henblikk inntekt, formue, fysiske og intellektuelle egenskaper etc. Denne innholdsmessige ulikheten betrakter ikke Kant det som en statlig oppgave å korrigere. Samtidig hevder han eksplisitt at staten har en forpliktelse til å sørge for de dårligst stilte, men det er omdiskutert hvorvidt dette er forenlig med hans politiske filosofi for øvrig.

Man kan innvende mot Kant at han ikke gjennomfører den formale likheten. En ting er at statsoverhodet slett ikke betraktes som den fremste blant likemenn, men snarere er hevet over alle andre, og faktisk ikke er bundet av landets lover. Dernest legger Kant en del begrensninger på stemmeretten. Stemmerett skal bare gis til den som er ”herre over seg selv”, og vedkommende må derfor ha eiendom eller en evne som gir økonomisk uavhengighet. Han medgir selv at det ikke er innlysende nøyaktig hvor mye som kreves her, og flere av hans eksempler er ufrivillig komiske, som når han fastslår at en parykkmaker kan få stemmerett, men ikke en frisør, fordi parykkmakeren eier det håret han lager parykker av, mens frisøren ikke eier kundenes hår. Kvinner skal heller ikke ha stemmerett – det begrunner han med en henvisning til ”naturlige grunner”, men sier dessverre ingenting om akkurat hva de grunnene skulle være.

I motsetning til Locke, mener Kant at borgerne ikke har rett til å gjøre opprør mot en statsleder de ikke er tilfreds med. De skal ha anledning til å gi uttrykk for sin misnøye i det offentlige rommet, men de kan utover det ikke gjøre annet enn å håpe at statslederen vil ta hensyn til deres innsigelser. Han ser også ut til å holde døren på gløtt for sivil ulydighet. En revolusjon er aldri legitim. Hvis en revolusjon likevel gjennomføres og lykkes, vil imidlertid det nye regimet være legitimt ene og alene i kraft å være det nye regimet, og borgerne vil ha samme forpliktelse til å adlyde det nye regimet som de hadde overfor det gamle.

Kant har en samfunnsforståelse der det faktisk er motsetningene mellom mennesker som driver utviklingen fremover. Mennesket karakteriseres av det han omtaler som en ”usosial sosialitet” (ungesellige Geselligkeit), der det både har trangen til å gå inn i et samfunn, fordi det der føler seg mer som et menneske, men samtidig stritter imot fordi det ønsker å innrette alt etter seg selv – og samtidig antar at alle andre mennesker vil ønske det samme. Det er disse antagonismene i samfunnet som bringer menneskeheten fremover mot en stadig mer kultivert og sivilisert (om ikke nødvendigvis moralsk) verdensorden, slik måte at mennesket foredles og i stadig større grad blir i stand til å gripe kontrollen over sin egen skjebne.

Kants definisjon av politisk frihet er som nevnt at alle mennesker har rett til den høyest mulige grad av frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre, og det må finnes en rettsorden som legger bånd på menneskets frihet, slik at ikke enkelte tar seg friheter på andres bekostning. Kant oppfatter forholdet mellom ulike stater på lignende måte. Akkurat som en rettsorden må til for at de sterkeste individene i et samfunn ikke skal undertrykke de svakeste, må det også finnes en rettsorden stater i mellom, slik at ikke de største statene skal knuse de små. Han anbefalte derfor opprettelsen av et folkeforbund som skulle regulere forholdet mellom statene.

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

Videre lesning:

Kants gesammelte Schriften, red. Preußische Akademie der Wissenschaften, 29 bind, de Gruyter, Berlin/New York 1902-.

Political Writings, 2. utg., red. Hans Reiss, Cambridge University Press, Cambridge 1991.

Kritikk av den rene fornuft, overs. Steinar Mathisen, Camilla Serck-Hansen og Øystein Skar, Pax, Oslo 2005.

Kritikk av den praktiske fornuft, overs. Øystein Skar, Aschehoug, Oslo 2007.

Kritikk av dømmekraften, overs. Espen Hammer, Pax, Oslo 1995.

Til den evige fred, overs. Øystein Skar, Aschehoug, Oslo 2002.

Morallov og frihet, 2. utg., red. og overs. Eivind Storheim, Gyldendal, Oslo 1997.

Religionen innenfor grensene av den blotte fornuft, overs. Øystein Skar, Humanist, Oslo 2004.

Hva er mennesket?, overs. Øystein Skar, Pax, Oslo 2002.

Kühn, Manfred: Kant. Eine Biographie, C.H. Beck, München 2003.

Beiner, Ronald og William James Booth (red.): Kant and Political Philosophy: The Contemporary Legacy, Yale University Press, New Haven 1993.

Flikschuh, Katrin: Kant and Modern Political Philosophy, Cambridge University Press, Cambridge 2000.

Kersting, Wolfgang: Wohlgeordnete Freiheit, Walter de Gruyter, Berlin 1984.

Mulholland, Leslie: Kant’s System of Rights, Columbia University Press, New York 1990.

Rosen, Allen: Kant’s Theory of Justice, Cornell University Press, Ithaca 1993.

Saner, Hans: Kant’s Political Thought: Its Origins and Development, University of Chicago Press, Chicago 1973.

Williams, Howard (red.): Essays on Kant’s Political Philosophy, University of Chicago Press, Chicago 1992.