Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

Mot den norske strømmen

Det er et idéhistorisk paradoks at det så langt er skrevet forsvinnende lite om en av det forrige århundrets mest markante liberale røster i den norske samfunnsdebatten.[1] Den mangeårige redaktøren av tidsskriftet Farmand (fra 1935–1982) var så visst ingen ukjent samfunnsrøst i sin egen samtid. Trygve J. B. Hoff hadde tanker og meninger om så mangt, og hovedkanalen var naturligvis Farmands spalter. At Hoffs røst ble verdsatt av mange er hevet over tvil. Festskriftet Tanker og ideer, et utvalg av Hoffs forfatterskap som ble utgitt i bokform i anledning hans 80-årsdag i 1975, inneholder et tabula gratulatoria på ikke mindre enn 10 tospaltete sider.[2]

Det var en imponerende navneliste, med kjente personligheter på rekke og rad – fra de forskjelligste områder av samfunnet – og fra fjern og nær. Der var næringslivsledere, nobelprisvinnere, filosofer, økonomer, jurister, politikere, journalister, skuespillere, forfattere, kunstnere, til og med en norsk fotballegende. Eller for å si det på en annen måte: Det hører utvilsomt med til sjeldenhetene at en sivil person mottar gratulasjoner fra Per Aabel og Liv Ullmann på den ene siden av spekteret og Karl Popper og Friedrich Hayek på den andre siden. Slikt vitner både om den kulturelle bredden man fant i Farmands ukentlige spalter, men kanskje aller mest om Hoffs menneskelighet og samfunnsengasjement, som gikk langt ut over hans fag – samfunnsøkonomi. Trygve Hoff var for øvrig gift med den kjente skuespillerinnen Aase Bye.

Hoff la aldri skjul på hvor viktig det alltid hadde vært for ham å stå helt fritt og uavhengig i samfunnsdebatten, uten bindinger til noen organiserte interesser. Han pleiet utvilsomt sin frie og uavhengige rolle godt, og han var sannsynligvis en av Norges aller frieste åndspersoner. Derfor var han kanskje også så oppriktig og uredd i sine offentlige ytringer, og ofte var det en ren fryd å lese hans samtidskommentarer. Men Hoffs ytringer var aldri opportunistiske, overflatiske eller uetterrettelige – de bygde på substans og reflekterte grundig gjennomtenkte tanker og ideer. Denne substansen trer tydelig frem i de to bøkene han skrev og bekreftes gjennom den konsekvente linjen i hans kommenterer til dagsaktuelle tema i Farmands spalter. Selv hans sans for humor, som ikke var vanskelig å skimte både på og mellom linjene i flere av hans artikler, hadde en kultivert kvalitet.

Samfunnsøkonomen Trygve J. B. Hoff

Hoff var utdannet statsøkonom ved Universitetet i Oslo i 1916, og tok deretter videreutdanning i bank- og finanslære i Frankrike og i USA. Hans publisistiske karriere startet på 1920-tallet gjennom en serie kommentarartikler om økonomiske spørsmål i Dagbladet og Tidens Tegn, under pseudonymet ”Investor”. Det store skiftet i Hoffs karriere inntraff i 1935, da han ble redaktør av Farmand, tre år før han publiserte den senere så mye omtalte boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn (som også ble til en doktoravhandling, etter oppfordring fra Ragnar Frisch). Hoffs siste bok var den politisk-filosofiske boken Fred og fremtid – liberokratiets vei, som ble utgitt etter frigjøringen i 1945.

Hoff var i egentlig forstand ingen pionér innen faget samfunnsøkonomi. Han lanserte ingen nye banebrytende teorier eller empiriske analyser. Han var heller ingen teknisk avansert samfunnsøkonom og holdt seg konsekvent til en litterær form i sitt forfatterskap. Boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn bar også i første rekke preg av å være en oversiktlig litteraturanalyse, tilført en oppdatert gjennomgang av argumentene i den store systemdebatten, samt en balansert drøfting frem mot en hovedkonklusjon. Hoffs konklusjoner kan i stor grad tolkes som en støtte til Ludwig von Mises’ pionérbidrag fra 1922, samt til Hayeks videreutvikling av Mises’ tenkning på området. Mises konkluderte med at rasjonell økonomisk kalkulasjon, uten reelle markedspriser som reflekterer forholdet mellom tilbud og etterspørsel i en økonomi basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, i realiteten er tilnærmet umulig. Til Hoffs fortjeneste bør det sies at han argumenterte mer utfyllende, med større innlevelse i sine motstanderes argumenter, og derfor også mer overbevisende enn både Mises og Hayek gjorde hver for seg. Dessuten kunne han, sikkert med en god porsjon glede, registrere at hans balanserte analyse også ble rost av flere av hans motstandere – unntatt i Norge.

Hoffs styrke som samfunnsøkonom lå ikke i at han var noen banebrytende teoretiker. Hans styrke var kjennetegnet av noe annet. Kanskje kan denne styrken lettest forstås som en historisk og humanistisk form for dannelse, og den viste seg frem gjennom en pålitelig evne til å forstå virkelighetens mest aktuelle og grunnleggende økonomiske utfordringer i lys aven helhetlig samfunnsforståelse. Det siste trer tydeligst frem i Fred og fremtid, hans bok fra 1945. Hoff var på mange måter en dyktig samfunnsøkonom gjennom å være så mye merenn bare en økonom. Han var nok også hjertens enig med den tysk-sveitsiske økonomen Wilhelm Röpke, som en gang ga uttrykk for det synet at det er umulig å være en god økonom – hvis man bare er en økonom.

Noen samfunnsøkonomiske kommentatorer har ironisert over at Hoffs konklusjoner fremstod som mer ideologiske enn vitenskapelige.[3] Av den grunn ble det kanskje litt for enkelt for ledende krefter ved Sosialøkonomisk institutt å unnlate å nevne for sine studenter at det også fantes andre syn på markedsøkonomi og planøkonomi enn de som ble fremsatt av Ragnar Frisch og hans disipler.

Men evnen til å gå inn i virkeligheten med et våkent blikk for dens sammenhenger og problemstillinger – hinsides matematisk formaliserte teorier – er en svært verdifull egenskap. Hvis det går an å forestille seg en klokskapstest, basert på hvordan Hoffs argumentasjon knyttet til en rekke viktige samfunnsøkonomiske spørsmål i sin egen samtid arter seg i etterpåklokskapens klare lys, fremkommer et interessant bilde av Hoff. Her er noen fremtredende eksempler, som alle er hentet fra artikkelsamlingen Tanker og ideer (1975):

• På 1920-tallet argumenterte Hoff sterkt mot både årsakene og farene ved hyperinflasjonen i Weimar-republikken og Nikolai Ryggs fatale deflasjonspolitikk i Norge, den såkalte paripolitikken. Om paripolitikken skrev Hoff i en artikkel i Dagbladet mot slutten av 1925 følgende: ”Uansett hvilken klasse man tilhører er der ingen grunn til å glede seg over den nuværende situasjon, for en deflasjon skaper forretningsløshet, arbeidsløshet og dårlige tider.” I en konstaterende bemerkning i Tidens Tegn tidlig i 1928 heter det ”Den underliggende årsak til at vi nu er oppe i vanskeligheter er vel i første rekke paripolitikken.”

• På 1930-tallet argumenterte Hoff sterkt i mot kombinasjonen av internasjonal proteksjonisme og tendenser til prisregulering og vilkårlige inngrep i næringsfriheten, to forhold som bidro til å forverre og forlenge den økonomiske depresjonen og massearbeidsledigheten. Interessant nok ga Hoff flere steder uttrykk for en konjunkturteoretisk forståelse som lå nært opp til Mises-Hayek-teorien, den såkalte «østerrikske konjunkturteorien», hvor monetær inflasjon, gjennom kunstig lave renter og kredittekspansjon, setter i sving en ikke bærekraftig boom, som i sin tur utløser en krise når ubalansene i økonomien senere blir åpenbare gjennom det finansielle systemet.[4]

• I boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn fra 1938, og jevnt og trutt i ettertid, argumenterte Hoff mot både kollektivistisk planøkonomi og mildere former for planøkonomiske tilnærminger til økonomisk politikk. Han påpekte ikke bare de uheldige økonomiske konsekvensene av slike tilnærminger, men også hvordan den personlige friheten blir undergravet av både hel- og halvsosialistiske samfunnsmodeller.

• I den tilspissede norske debatten omkring planøkonomi, prisregulering, rasjonering, statlig industrireising og det berømte forslaget om på permanent basis gi staten vide fullmakter til å gripe vilkårlig inn i de fleste økonomiske beslutninger i næringslivet, var Hoffs offentlige røst meget tydelig. Det omstridte forslaget til fullmaktslov ble til slutt lagt til side i 1953, etter at de moderate kreftene i Arbeiderpartiet begynte å forstå alvoret i problemet – så vel økonomisk som rettsstatlig. Hoffs argumenter var heller ikke uten polemisk slagkraft, slik det fremgår av en lederartikkel i Farmand fra 5. april 1952: ”Efter krigen har det norske folk vært et trett folk. Hadde nordmennene virkelig vært frihetselskende, burde undertrykkelsen under okkupasjonen skapt en brusende bølge av frihetslengsel som hadde skyllet til side de tyske reguleringer og restriksjoner. Det ble ikke gjort. Så snart restriksjonene fikk norske etiketter, ble de godtatt.” Den gang ble det også snakket mye om behovet for en ”aktiv og planmessig næringspolitikk”. I våre dager er ordet planmessig ofte utelatt.

Hoff argumenterte konsekvent for et stabilt og politisk uavhengig pengevesen, balanserte offentlige finanser, fri markedsøkonomi, frihandel og internasjonal økonomisk liberalisering. Farmand lød til tider som et norsk ekko av det engelske tidsskriftet The Economist, som for øvrig også var et forbilde for Farmands økonomisk-politiske journalistikk. Kampen for frihandel og økonomisk liberalisering startet for Hoff umiddelbart etter frigjøringen. I artikkelen Planøkonomi kontra utenrikshandel fra våren 1946 tilbød Hoff klar tale: ”Hvorledes kan det bli multilateral handel når alle lager restriksjoner og bare vil handle på kompensasjons- og tuskhandel-basis? Hvorledes kan det bli internasjonal handel, når alle vil eksportere og ingen importere? Norge har derfor også den største økonomiske interesse av at den nuværende tendens i restriksjonspolitikken blir stoppet. Vi må ikke bare prate om at vi ønsker stor utenrikshandel. Vi må også gjøre noe for å oppnå det. Veien er klar. Nedriving og ikke oppbygging av restriksjoner.”

Et mer historisk signifikant Hoff-sitat om hvordan Norge etter hvert ”valgte” frihandelslinjen kan være på sin plass. Det er hentet fra 7. juni, 1955: ”Hvis – eller rettere når – også Norge nu vender tilbake til større frihandel skyldes ikke det at nordmennene har frihetslengsel. At Norge er gått med på frigjøring av handelen – nødig og som jumbo – skyldes ikke forståelse og lyst, men at Norge ble tvunget til det. Kjøpt til det. Det var betingelsen for å få Marshall-hjelp.”

 

• Hoff var også gjennomgående kritisk til ”keynesianismen” og forsøk på økonomisk stimulering ved hjelp av underskuddsbudsjettering og lavrentepolitikk, med eller uten tillegg av pris- og lønnsreguleringer. Allerede i 1968 skrev Hoff: ”Flere og flere begynner å forstå at den inflasjon som rir landene i denne runde har hatt Keynes’ fullbeskjeftigelses-politikk som påskudd.” Interessant er det også at det senere stagflasjonsfenomenet på 70- tallet ikke kom som noen stor overraskelse på Hoff. Den østerrikske konjunkturteorien, og sikkert også den jevnlige kontakten med Hayek, kom på nytt til god anvendelse.

 

Så kan man spørre: Hvilke andre samtidige norske samfunnsøkonomer stod frem med en like treffsikker forståelse og argumentasjon omkring disse hovedtemaene i forrige århundre? Her skal man lete godt for å komme opp med gode kandidater.

 

Ble doktoravhandlingen glemt eller undertrykt?

Trygve J. B. Hoffs mest faglig anerkjente samfunnsøkonomiske arbeid var boken Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund,[5] som ble utgitt i 1938. Den vakte betydelig oppsikt her hjemme og ble omtalt med mye beundring og ros i mange aviser, men også med litt ris fra enkelte sosialister. Boken ble også lagt merke til i utlandet, og ble anmeldt i flere fagtidsskrifter, som American Economic Review, Weltwirtschaftliches Archiv og Economic Journal. Spesielt oppsiktsvekkende var det at forlagsrettighetene ble solgt til et fransk og et engelsk forlag bare et par måneder etter at boken kom ut på norsk. På grunn av krigen ble det aldri noe av den franske utgivelsen, og den engelske oversettelsen kom først ut i 1949.

Men boken ble også innlevert som doktoravhandling, som Hoff forsvarte for et fullsatt auditorium ved Universitetet i Oslo 25. november 1939. Hvordan boken ble til doktoravhandling er interessant nok, og bakgrunnen var Hoffs sympatiske korrespondanse med Ragnar Frisch over flere år. Som Frisch skrev i sitt brev til Hoff i oktober 1938, før han hadde lest boken, fant han hovedinntrykket ”meget behagelig” og ga samtidig Hoff en verdifull oppfordring:

Fikk nettopp levert boken ved døren, takk for den. Jeg åpnet den og ble sittende og bla lenge- på tross av at bordet lå fullt av ting som burde vært ekspedert. Jeg synes det ligger en meget behagelig duft over boken. Selv om jeg ikke kan garantere at jeg ikke senere med nøyere lesning vil finne meget å kritisere, må det foreløpige hovedinntrykk være meget behagelig. Jeg hadde lyst til å la Dem vite det med en gang. Jeg synes De burde innlevere den som doktoravhandling. (Brev fra Frisch til Hoff datert 28.10.1938)[6]

Det skulle vise seg at Frisch hadde noe å kritisere, hvilket han også gjorde som opponent til Hoffs doktorforedrag. Men, mye tyder på at Frisch hadde problemer med å sette kandidaten fast på noe vesentlig punkt, og derfor ble Frischs hovedinnvending at Hoff burde brukt mer matematikk i sin fremstilling. I sak stod Hoff frem som en motpol til Frisch. Både innholdet og konklusjonene i Hoffs bok passet på ingen måte sammen med den retningen Frisch la til grunn i styringen av Sosialøkonomisk Institutt etter krigen. Som Hanisch og Sæther har uttrykt det:

Økonomisk planlegging stod på dagsorden. Markedsøkonomien hadde etter deres mening brutt sammen under krisen på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet. Oscar Lange og hans etterfølgere hadde vunnet debatten om sosialismens gjennomførbarhet, en sosialistisk planøkonomi var markedsøkonomien overlegen. Det var derfor verken nødvendig eller ønskelig at studentene ble gjort oppmerksom på at der var andre syn. Studentene ble derfor ikke gjort oppmerksom på verken debatten om sosialismens gjennomførbarhet eller Hoffs betydelige arbeid.[7]

Avhandlingen ble på sett og vis glemt i Norge, hvis vi ser bort fra at Hoff stadig henviste til debatten og sine egne analyser i Farmands spalter, ikke sjelden med et innhold av typen ”hva var det jeg sa?”. Det hører også med til historien at Hoff fortsatte sin aktive korrespondanse med Frisch helt til 1964. Det i seg selv underbygger bildet av Hoff som en ekte gentleman, i opprinnelig engelsk forstand. Men, Hoff ble på ingen måte glemt i utlandet. Allerede i 1940 skrev den sosialistiske britiske økonomen Henry D. Dickinson en svært positiv omtale av boken i Economic Journal. Han hadde på slutten av 1930-tallet tydelig opplevd et behov for ”a comprehensive survey and a judicial summing-up”. Han mente at Hoff hadde levert nettopp dette, attpåtil ”at a very high level of theoretical competence”. Det er også verd å merke seg følgende ord fra Dickinson:

He gives great attention to the arguments with which he disagrees and, if it is impossible always to accept his views, it must be admitted that it is a pleasure to read such a scholarly, clear and patient exposition.[8]

Uansett hva man måtte mene om Hoffs bidrag til debatten om mulighetene for rasjonell økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn, er det et faktum at Hoff var den eneste norske samfunnsøkonomen som tok aktivt del i den store internasjonale ”systemdebatten” omkring markedsøkonomi og planøkonomi på 1920- og 1930-tallet, en debatt som startet med Ludwig von Mises’ pionerarbeider fra 1920 og 1922, og som blant andre Friedrich Hayek ga viktige bidrag til på 1930-tallet. Det må også ha vært en betydelig oppmuntring for Hoff å oppleve at boken hans på nytt ble utgitt i USA i 1981, med en innsiktsfull innledning av økonomen og oversetteren Karen I. Vaughn. Så helt glemt ble ikke avhandlingen likevel.

En helt annen sak er at det kanskje nettopp var Norge som hadde hatt størst nytte av å ta lærdom fra Hoffs bok i etterkrigstiden. I motsetning til de fleste andre vestlige land, ble krigstidens reguleringsøkonomi videreført i Norge etter krigen, og til og med utvidet på flere områder. Det må kunne sies å være et alvorlig tankekors at den svært uheldige reguleringspolitikken i den umiddelbare etterkrigstiden ble drevet frem i samspill med et sosialøkonomisk institutt som var preget av en sterk tilbøyelighet til intellektuell ensretting. Og som så ofte før i Norgeshistorien, ble sannsynligvis både åndsfriheten og næringsfriheten reddet av gongongen – les: nødvendigheten av å åpne oss mot utlandet.

Etter Berlinmurens fall og sammenbruddet i de østeuropeiske kommandoøkonomiene er det svært få som tviler på hvem som vant systemdebatten til slutt. Det var naturligvis mange, men i særdeleshet var det ”østerrikerne” Mises og Hayek – og vår egen Trygve Hoff. Deres analyse forklarte at den sosialistiske planøkonomiens uløselige problemer og tragedie for menneskene ikke bare bunnet i et økonomisk kalkulasjonsproblem, men også i et dynamisk insentivproblem og et kunnskapsproblem – og at alt henger sammen og forsterker hverandre.

Civil courage

Det er nesten utenkelig å forestille seg et godt og anstendig samfunn uten et mangfold av frie og uavhengige personer som praktiserer sivilt mot. I gode tider tar vi dette ofte for gitt. I vanskelige tider, derimot, settes frimodigheten på strengere prøver, og mange søker dekning. I slike tider trer enkeltpersoners integritet og karakterstyrke tydeligere frem i lyset. Når mørkets time nærmet seg skritt for skritt i vårt eget land, stod Hoff frem som et lysende eksempel på hva det vil si å praktisere civil courage.

Etter den uhyrlige Krystallnatten skrev Hoff i artikkelen med tittelen ”En ny mørketid”:

Sovjet-Russland gikk i spissen med å utrydde folk som tilhørte andre samfunnsgrupper enn arbeiderklassen. Borgerlige og intellektuelle ble drept en masse, og deres barn nektet adgang til skoler og universiteter. Nazistenes behandling av jødene ligger på samme barbariske nivå. Man sier at dette er tilbakefall til middelalderen. Det er for svakt sagt. I middelalderen hadde ofrene i hvert fall en chanse til å redde seg, nemlig ved å avsverge sin tro. I det tyvende århundre har ofrene ingen chanse.

Nazistenes behandling av jødene i disse uker betegner en rekord i råskap. …nazistenes opptreden mot dem vil bli stående som en skamplett ikke bare på den europeiske civilisasjon, men betegne en evig skam for den nulevende menneskehet.[9]

Hoffs klarsyn og skarpe, liberale tanker om sin samtid kunne Norge så avgjort ha lyttet bedre til i det nye året (1939). Tidlig på året skrev han om det vi måtte være forberedt på: ”Vi kan endog få oppleve begivenheter som vil avgjøre Europas økonomiske og kulturelle fremtid.” Videre, den 18. mars: ”Enkelte officerer har tatt bladet fra munnen. De har gjort noe som statsmyndighetene ikke har gjort, nemlig fortalt folket sannheten om forsvarets stilling, om vårt ubrukelige flymateriell, om festningene som ligger der uten sikkerhetsbesetninger åpne for hvem som helst, om mangel på beredskap både til sjøs og til lands.” 17. august: ”Norge sover, Norge drømmer…Utlendinger og nordmenn som kommer hjem fra utlandet forteller at de har samme inntrykket i dag (som i 1913). Norge synes å føre den reneste Tornerosetilværelse, sier de. Utstyret er iallfall i orden: søvn, drøm og roser. Og nordmennene kan fortelle at det også finnes torner.” 9. september (etter det tyske angrepet på Polen) under tittelen ”Vanviddets verden”, skriver Hoff:

I det veld av følelser som strømmer inn på en i denne forferdelige tiden, er det tre som trenger sig foran de andre. Det er mismot, medlidenhet og forbitrelse. Mismot over at menneskene ennu ikke er kommet lenger enn at de må avgjøre sine tvistigheter med fysisk vold og våpen i hånd…Og man må føle medlidenhet. Medlidenhet med de millioner uskyldige unge mennesker som en langvarig krig lemlester og dreper. Og forbitrelse. Forbitrelse mot dem som er skyld i dette vanviddet. Hvem har skylden? – eller har ingen skylden? Er forklaringen det at menneskene er onde? At de vil slåss, at de i dypet av sin sjel lengter efter blod og efter andres liv?

Man kan spørre? Har Norge noen rett til å bebreide England at det er uforberedt? Er vi forberedt? Svaret er nei. Absolutt nei. Vi har ikke lov å bebreide andre, og vi er ikke forberedt til å delta i noen krig. Noen vil være glade for dette…..Atter andre gjør en dyd av vår svakhet…mens atter andre – noen ganske få – føler det som en forsmedelse at vi lar andre gå i døden for idealer som vi selv setter like høyt.

16. september fortsetter Hoff:

…denne krigen kan komme til å bringe Europa inn i en ny mørketid i likhet med den som menneskeheten gjennemgikk i det 13. og det 16. århundre. Man må nemlig ikke overse at de socialistiske og militariserte diktaturstatene representerer en livsform og en livsopfatning som undergraver alt som de demokratiske vesteuropeiske samfunn er bygd på.

7. oktober samme år fortsetter Hoff sine håpefulle formaninger:

Ingen kan være så blinde i dag, at de ikke forstår at også Norges frihet står i fare.

Og en påminnelse om hva som stod på spill – nok en gang i håpets tegn:

Det grunnleggende kriterium for den europeiske kultur…respekten for individet, respekten for mennesket, som igjen har skapt lengselen efter frihet…Denne respekten har i lange perioder vært kuet, men like sikkert har den brutt sig frem igjen med eruptiv kraft, og like sikkert har mørketiden vært fulgt av åndelig lys og økonomisk fremgang…

I en trist og alvorstung oversikt over året 1939, skrevet 23. desember, oppsummerte Hoff med følgende ord under overskriften ”Barbari ute – sorgløshet hjemme”:

Den overskriften vi bruker i dag er ikke ny. Den stod over vår siste redaksjonsartikkel for 1938. Den passer enda bedre nå enn den gang. Men det er ikke bare disse ytre begivenhetene som vidner om barbariets vekst. Også på den front hvor det kjempes om menneskesinnene har barbariet i år vært i ustanselig fremmarsj. Overalt hvor det frie ordskiftet er blitt kneblet har vi sett ordene bli brukt, ikke som midler i sannhetens tjeneste, men som kampmidler og utelukkende som kampmidler.

Men ikke noe av dette har formådd å rokke ved den norske sorgløsheten. Riktignok er den ikke så absolutt som ved forrige årsskifte. Men den er fremdeles nesten overveldende stor. De fleste tenker fremdeles bare på sin aker og sitt kjøpmannsskap uten syn for at denne aker og dette kjøpmannsskap meget lett vil kunne bli ødelagt dersom begivenhetene fortsetter i den retning de har fulgt i år.

Men om det er blitt sent, er det ikke sikkert at det er blitt for sent….Men det gjelder å skynde sig. Hver dags venting kan bli skjebnesvanger. Nå om noensinne er det grunn til å minne vår regjering og våre militære myndigheter om det historiske fyndord fra en tidligere farestund for vårt land: ”Hva fanden nøler I efter!”.

I mens er tiden i ferd med å løpe ut – 3. februar 1940:

Det er den norske regjerings og den norske presses plikt å gi det norske folk klar beskjed om det mulige alternativ og så la folket velge – gjerne ved et nytt stortingsvalg – om det vil ofre noe for vår frihet eller ei.

Tre dager før den tyske invasjonen av Norge, 6. april 1940, under tittelen ”Vårt militære problem”:

Så farlig som vi anskuer situasjonen, er dette rett og slett en forbrytelse, og selv om en bare tenker økonomisk, må det karakteriseres som meningsløst at de store uttellinger til nøytralitetsvakten ikke gir oss den fordel at vi får trenede folk. Vi bør gjøre som engelskmennene; de bruker ventetiden til intens trening av sine soldater….Et terreng som det norske kan forsvares med forholdsvis få folk og med forholdsvis lite kostbart materiell. Dette er noe som bør noteres.

Fra lederen i det siste nummeret av Farmand under okkupasjonen, 8. juni 1940, etter at Rikskommisær Terboven hadde holdt en tale som tok det norske folk i skole på nazistisk vis:

Ethvert individ som selv har fedrelandssinn, vil – uansett nasjonalitet – forstå hvorledes det føles når utenlandske tropper og politi instrueres av landets utenlandske styrer foran det kongelige slott i landets hovedstad. ….Det høyeste ønske hos enhver nordmann i dag, er at vårt land igjen skal bli fritt. Og derom er selvfølgelig ingen i tvil, tyskerne aller minst.

Den 12. juni 1940 mottok redaktør Hoff et brev fra Rikskommisær Terboven som forbød utgivelse av Farmand ”für immer”. Dette ”immer” varte i nesten fem år. Den 19. mai 1945 var bladet på plass igjen med sitt første nummer etter frigjøringen. Tittelen på lederartikkelen i ”Frihetsnummeret” var ”Fri fra åket”. Farmand var forresten det første norske presseorganet som ble forbudt utgitt av de tyske okkupasjonsmyndighetene.  Tenk om den norske regjering og ansvarlige politikere hadde lyttet mer til Hoffs meninger – mens det ennå var tid.      

Fred og fremtid – liberokratiets vei

At Hoff var så mye mer enn en samfunnsøkonom er det liten tvil om. Og, ikke noe sted kom det klarere til uttrykk enn i hans store politisk-filosofiske verk Fred og fremtid – liberokratiets vei, som ble utgitt i 1945. Han var en usvikelig frihetsforkjemper og en offentlig intellektuell som aldri ga opp å kjempe for et samfunn basert på personlig frihet, åndsfrihet, næringsfrihet, rettsstaten og demokratiet – og mot alle former for frihetsundertrykkelse, tyranni, maktkonsentrasjon, ensretting og naiv ettergivenhet overfor ufrihetens fristelser.

Hoff var kanskje den nordmannen som klarest og mest konsekvent fremmet liberal opplysning og dannelse i Norge i forrige århundre. Han var aldri likegyldig, alltid våken mot farer som truet i horisonten, og han så klarsynt tvers gjennom de fleste former for kollektiv fordummelse og forvirring. Han var aldri i tvil om at ”der går et dypt skille – etisk og kulturelt – mellem de mennesker som setter makten høiest og de som setter retten høiest.”[10]

Boken Fred og fremtid føyer seg inn i en liberal idétradisjon, og samtidig til en serie av dyptpløyende politisk-filosofiske bøker fra krigsårene. På samme måte som Karl Poppers The Open Society and its Enemies, Friedrich Hayeks Road to Serfdom, Wilhelm Röpkes Die Gesellschaftskrisis der Gegenwart og Die Deutsche Frage, samt Ludwig von Mises’ Omnipotent Government, er Hoffs bok først og fremst en intellektuell krigsinnsats. Og, det bør tillegges, med et sterkt personlig engasjement og en like sterk ansvarsfølelse for å bidra til at Vesten aldri mer skulle oppleve å gå til grunne i uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten. Som en kuriositet bør det kanskje nevnes at noen fragmenter av Hoffs manus til boken Fred og fremtid ble skrevet under tysk fangenskap på Grini.[11]

Hoff var også en god menneskekjenner, som evnet å sette store samfunnsproblemer inn i et menneskelig perspektiv. Et typisk eksempel på dette fremgår av følgende sitat, hentet fra Fred og fremtid: Vi er nemlig nødt til å innregistrere at menneskene ikke er gode. Ikke bare gode. Ikke naturlig gode. Menneskene må streve efter å bli gode. Kjempe for menneskeverdet.

De dignitate hominis.

Det bør nevnes at Hoff allerede på 1930-tallet var godt informert og tilkoblet flere av de kommende stjernene blant liberale tenkere i Europa, hvilket også fremgår av referansene i boken Fred og fremtid. Han hadde blant annet personlig kontakt med både Hayek og Mises i forbindelse med skrivingen av boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn.

Hoffs meget innsiktsfulle bok fra 1945 har mye til felles med de nevnte bidragene fra hans meningsfeller i det som senere skulle møtes som The Mont Pèlerin Society. Men aller mest ligner kanskje boken til Hoff på Wilhelm Röpkes (som, fra sitt tilholdssted i Sveits, var først ute av alle i 1942) Die Gesellschaftskrisis der Gegenwart.

Men Hoff hadde tydeligvis ikke lest Röpkes bok da han skrev sin, hvilket er høyst forståelig. I likhet med Röpke brukte Hoff mye plass på å analysere krigens årsaker og hvordan det hadde vært mulig for Vesten å nærmest begå ”selvmord” på sin gamle liberale idéarv. I denne analysen viser Hoff seg virkelig frem med sitt imponerende register av kunnskap og innsikt, fra psykologi, sosiologi, historie, filosofi og samfunnsøkonomi. Deretter introduserer han det store systemvalget, denne gangen ikke bare i økonomisk forstand, mellom liberalismen og det liberale demokratiet på den ene siden, og sosialismen, nazismen og fascismen på den andre.

I siste del av boken rettes oppmerksomheten fremover, på veier til varig fred og fremfor alt veiene frem mot et robust liberalt demokrati, eller ”liberokrati” som Hoff kalte det. På nytt leverte Hoff en betydelig intellektuell prestasjon over 500 lesverdige sider. Fred og fremtid var virkelig en intellektuell kraftanstrengelse av de sjeldne – en tour de force i den liberale humanismens ånd. Det bemerkelsesverdige er at denne boken, hvis mulig, har vist seg å bli enda mer ”glemt” enn den forrige om sosialismens økonomi. Fred og fremtid fortjener så avgjort å bli trykket opp på nytt. Den står etter min mening frem som det mest betydningsfulle intellektuelle bidraget til den liberale idétradisjonen i Norge i det forrige århundre.

Fred og fremtid var også et manifest for den hovedsaken Hoff viet store deler av sitt liv til, og som han oppsummerte i et radiokåseri fra 1959 på denne måten:

Det samfunn som jeg kjemper for, er et samfunn med rettsikkerhet, frihet og respekt for individet og menneskeverdet.[12]

Som Wilhelm Röpke hadde Hoff et særlig våkent blikk for massementalitetens farer i et samfunn:

For å bekjempe massementaliteten er det ikke nok å oppdra menneskene til å tenke (i betydningen av å tenke logisk, dypt eller skarpt). Det synes like viktig, eller viktigere, å gjøre menneskene til individer, å lære dem til selvtenkning, d.v.s. å ta uavhengige standpunkter uten hensyn til hva majoriteten tror og mener. Massementaliteten er lettere å redusere i samfund hvor der er tenke- og talefrihet og adgang for individene til å sette ting i gang på eget initiativ enn det er i samfund hvor det private initiativ er ophevet og hvor man lever i en kasernetilværelse under kommando.[13]

Så kan man spørre: Hva slags ”liberalist”[14] var egentlig Hoff? En karakteriserende fallgruve som svært mange har latt seg lure opp i, som jeg også har hørt mellom linjene i omtale av Hoff, var at han var en ”ekstrem liberalist”. Med det menes ofte at man mangler sosial samvittighet, ikke innser behovet for et anstendig sosialt sikkerhetsnett, eller rett frem ønsker seg et ”kynisk sosialdarwinistisk samfunn” hvor den sterkestes rett råder, og de svakeste bukker under. Hoff kan ikke med rimelighet tillegges slike assosiasjoner. Han var talsmann for et anstendig samfunn som gir alle muligheter til leve selvvalgte liv. At han var klar i sin tale er helt på det rene, og hvem kan vel ikke ha forståelse for det, tatt i betraktning den tiden han levde i, og det han hadde opplevd? I kapittel VII om ”Linjene fremover – Liberokratiets mål og midler” viet Hoff hele 43 sider til temaene ”Bedring av levestandarden for alle samfunnsgrupper” og ”Motarbeidelse av arbeidsløsheten”. Hoff innså klart at et anstendig samfunn må ha et sosialt sikkerhetsnett, og plasserte seg, på tilsvarende måte som Hayek, Robbins, Röpke, Eucken og Erhard, selv i en pragmatisk liberal posisjon. Men han var klar på at ulike former for inntektsstøtte må tilfredsstille noen viktige krav for ikke å motarbeide sin egen gode hensikt:

Hva man må kreve er imidlertid at støtten ikke kamufleres ved inngrep i prismekanismen og fastsettelse av minimumspriser, hvilket betyr relativt større byrder på de minst bemidlede. Støtten må betales i kontanter, figurere klart og tydelig på budgettet så man kan bedømme om resultatet er innsatsen verd og slik at byrden blir fordelt mer rettferdig på alle samfunnsklasser.[15]

Hoffs balanserte liberale holdning kom også tydelig til uttrykk i sluttkonklusjon i det omtalte kapitlet:

Hvis man vil ha rettsikkerheten undergravet, åndsfriheten bekjempet, menneskene behandlet som slaver, hvis man vil ha lav levestandard, den økonomiske ulikhet øket, det fri valg av varer og tjenester ophevet, hvis man vil ha ensretting og ungdommen opdradd som soldater til fordel for tyranniske ledere, da er det logisk å velge den vei som planøkonomene og socialistene har anvist, den vei som hel- og halvsocialistiske stater har fulgt og som de demokratiske stater for tiden orienterer sig henimot. Teoretiske ræsonnementer så vel som det empiriske materiale viser at dette er den sikre veien å gå for å nå slike mål.

Hvis man på den annen side vil nå de motsatte mål, de mål som jeg før har opstillet, da må en gå den motsatte vei og følge liberokratiske linjer. De gammel-liberalistiske samfund var ikke ideelle og gammel-liberalismen har hatt konsekvenser en må ta avstand fra. Det liberokratiske samfund blir heller ikke fullkomment, men manglene blir iallfall ubetydelige sammenlignet med den kulturelle og økonomiske elendighet som de ikke-liberalistiske samfund har skapt.[16]

En naturlig kosmopolitt

Hayek og Röpke valgte med stor omhu og klokskap ut hvem de mente burde bli invitert til det første møtet i The Mont Pèlerin Society i 1947.[17]At Hoff var en av de inviterte – og den eneste fra Norge – var ingen tilfeldighet. I ettertid er det også fremkommet informasjon om at Hayek, rett etter å ha drøftet ideen om dannelse av et internasjonalt liberalt nettverk med Ludwig von Mises i juli 1946, tok flyet til Oslo for diskutere tankene med Hoff.[18]  Etter alt å dømme var Hoff en god støttespiller i Mont Pèlerin Society, og han satte stor pris på å delta i samværet med denne unike gruppen av liberale intellektuelle. Han ble også satt pris på av de andre deltakerne og bidro nok også positivt med sitt gode humør. Dessuten kunne han, etter det jeg forstår, gjøre seg forstått på både engelsk, tysk og fransk.

For Hoff ble nettverket rundt Mont Pèlerin Society også en fruktbar kilde til å formidle en konstant strøm av inntrykk og ideer fra en større liberal idétradisjon. Det var ikke så rent få som først fikk sitt første møte med tankene til Mises, Hayek, Röpke, Friedman m.fl. gjennom Farmands spalter. Også på denne måten bidro Hoff til å skape en mer åpen holdning til inntrykk og impulser fra vår omverden. Han tilførte den norske offentligheten mer liberalitet, mangfold, og liberal dannelse. Verdien av denne tilførselen skal ikke undervurderes i et lite land som til tider har vist en tilbøyelighet til å lukke øynene for omverdenen – og være seg selv nok. Norge ville utvilsomt vært et mer åndsfattig land uten Hoffs engasjement og arbeid gjennom mange år. Uten Hoff hadde Norge ganske sikkert vært et land preget av mindre liberal fremtidsoptimisme:

Så stor er imidlertid liberalismens livskraft, så godt faller den sammen med den menneskelige natur – og dens fordeler og mangler – at selv de mange kjepper i hjulene ikke har klart helt å stoppe dens funksjoner.[19]

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Noter

[1]Det er ganske betegnende at selv ikke Francis Sejersted nevner Trygve Hoff i sin store bok om Socialdemokratins tidsålder, Nya Doxia, 2005, til tross for at boken inneholder en fyldig drøfting av forholdet mellom markedsøkonomi og planøkonomi i Norge og Sverige i forrige århundre. Rune Slagstad har imidlertid flere referanser til Trygve Hoff i De nasjonale strateger, Pax Forlag, 1998, men kun overflatekommentarer. I Agnar Sandmos Samfunnsøkonomi – en idéhistorie, Universitetsforlaget, 2006, nevnes Trygve Hoff kun i en fotnote på side 282 i forbindelse med den store systemdebatten. De beste nyere artikler som har fokusert på Hoff er Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæther,Den glemte avhandlingen – Trygve J. B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund, Praktisk økonomi og finans, nr. 2, 2005, og økonomistudenten Tord K. Eid, Den glemte økonomen: Trygve J. B. Hoff – en motpol til Frisch,Observator, nr. 1, 2007. Begge disse artiklene gir et godt bilde av Hoffs bidrag til samfunnsøkonomisk tenkning. Nevnes bør også Egil Bakkes kronikk i Aftenposten 12. november 1995: Trygve J. B. Hoff – et hundreårsminne, samt forfatterens artikkel i Minerva fra 13. desember 2007: Mer enn en samfunnsøkonom. Kapitlet om Hoff i denne boken bygger i stor grad på den nevnte artikkelen i Minerva.

[2]Trygve J. B. Hoff, Tanker og ideer, Aschehoug, 1975.

[3]Denne tendensen skinner nok også ganske tydelig igjennom i Preben Munthes oversiktsartikkel Økonomer med innflytelse, gjengitt i Sparebankbladet nr. 12, 2001, 20–21.

[4]Hoffs konjunkturteoretiske ståsted fremgår blant annet i Trygve J. B. Hoff, Fred og fremtid – liberokratiets vei, Aschehoug, 1945, 162–170.

[5]Den siste utgivelsen er Trygve J. B. Hoff, Economic Calculation in the Socialist Society, Liberty Press, 1981.

[6]Sitatet er hentet fra Hanisch og Sæther, op. cit.

[7]Sitert fra Hanisch og Sæther, op. cit.

[8]Sitatet er hentet fra innledningen av Karen I. Vaughn til Economic Calculation in the Socialist Society, op. cit, s ix.

[9]Dette og alle øvrige sitater i dette kapitlet er hentet fra Tanker og ideer,op. cit. 23–44 og 171.

[10]Sitater er hentet fra Fred og fremtid, op. cit. 240.

[11]Fred og fremtid, op. cit. andre side i forordet til boken.

[12]Radiokåseriets manus er gjengitt i Tanker og ideer, op. cit., 224–229.

[13]Fred og fremtid, op. cit. s. 385-386.

[14]Hoff brukte som regel liberalist og liberalistisk, og ikke liberal. Det må ikke misforstås dit hen at han mente noe vesensforskjellig fra det vi i våre dager kaller liberal eller liberalt. Jeg tror Hoff valgte denne formen vel vitende om den utbredte misbruket av ordet liberal i USA, hvilket han ved flere anledninger kommenterte. Men kanskje falt det også mer naturlig siden han så ofte drøftet kontrastene mellom sosialist og liberalist.

[15]Fred og fremtid, op. cit., 295.

[16]Op. cit, 367.

[17]Se for øvrig min tidligere artikkel om Veien til Mont Pèlerin i Minervas nettutgave.

[18]Se Jörg Guido Hülsmann, Mises – the last knight of liberalism, LVMI, 2007, 865.

[19]Op. cit, 364.