Gravdal, Tove: Til bords med de mektige – historien om Norge og FNs sikkerhetsråd

En ny bok om Norges forhold til FN kan være nyttig når vi om kort tid kan befinne oss i Sikkerhetsrådet igjen. Hva kan Norge bidra med, og hvilke utfordringer kan vi vente oss?

Publisert: 13. mai 2020

Spartacus, 2020. 282 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

På vei tilbake til de mektiges bord

17. juni avgjøres det om Norge for femte gang skal velges inn i FNs sikkerhetsråd, og 25. april i år var det 75 år siden 50 land møttes i San Fransisco og forhandlet FN-pakten som ble underskrevet 26. juni 1945. Er det verdt innsatsen, og kan Norge tjene på å sitte til bords med de mektige? Tove Gravdal, som var presseråd da Norge satt i Sikkerhetsrådet forrige gang (i 2002), er ikke helt sikker. Hun har satt seg grundig inn i Sikkerhetsrådets historie og utfordringer og skrevet boken Til bords med de mektige.

Boken er en blanding av FNs historie og historien om Norges forhold til FN. Det gjør den relevant, fordi mange av erfaringene Norge har gjort de fire gangene vi har vært medlem av Sikkerhetsrådet, kan komme til nytte nå. Den er også relevant for dem som er kritiske til Norges kandidatur, fordi Gravdal går grundig inn i hvorfor det ikke er enkelt å finne en balanse mellom verdens stormakter som ikke «støter» noen av dem. Som Gravdal skriver: «Trump truer den liberale verdensorden, Kina og Russland fyller tomrommet, mens Europa strever i motbakke.» Kina har de siste fem til ti årene markert seg svært mye mer enn tidligere, også siden forrige gang Norge satt i Sikkerhetsrådet. Hvordan Norge skal forsvare menneskerettigheter og for eksempel utfordre Kina på uigurenes rettigheter og kinesernes behandling av dem, blir ikke enkelt.

Det er mange konflikter å ta av, og det er ikke alltid lett å velge. En av Norges utfordringer ved å sitte i Sikkerhetsrådet er at det er umulig å være nøytral. Norge vil også risikere å få ansvar for en sanksjonskomité, trolig blir det enten Libya eller Nord-Korea. Sist gang hadde Norge ansvaret for det som ble kalt en «drittkomité», Irak-komiteen. Som vi vet kom 9/11 i Norges fjerde periode, og alle trakk et lettelsens sukk da Norge gikk ut 31.12.2002, for Irak-krigen startet kort tid etter.

Gravdal peker også på en interessant, men urovekkende utvikling. Hva er egentlig den liberale verdensorden nå? Som den tidligere russiske diplomaten Gravdal har intervjuet, Andrej Kortunov, sa: «For 20 år siden kunne vi diskutere sider ved moderniseringen, men ikke moderniteten i seg selv. I dag blir hele begrepet, altså fritt marked og politisk pluralisme utfordret av illiberale og autoritære aktører.» Det er altså et spørsmål om hvordan vi i det hele tatt definerer en liberal verdensorden. De grunnleggende prinsippene er at den er inkluderende, har et felles sett av regler, og det legges til grunn at nasjonalstatene har egeninteresser og opptrer deretter. Vel så viktig er det om vi forstår en liberal verdensorden som liberale rettigheter eller om det kun er frihandel og økonomi det er snakk om. Kortunov tror at det siste er i ferd med å overta.

For Norge, og for mange andre vestlige demokratier, er menneskerettigheter også helt vesentlig. Både Kina og Russland vil hevde at det holder lenge med den økonomiske forståelsen, og hvordan skal da Norge som fredsmegler og menneskerettighetsforsvarer manøvrere? Gravdal skriver at: «kunsten blir å bevare troverdighet og kjempe for menneskerettigheter og klima uten å terge Kina, hisse opp Russland eller bli uvenn med USA.»

Spørsmålet det er naturlig å stille er da: Hva kan Norge bidra med?

Kanskje Norge kan gjøre som Sverige gjorde i sin periode i 2017–2018, er Tove Gravdals svar. Det er muligens ikke så dumt. Sverige trakk frem kvinners rolle og arbeidet konsistent for det. Dessuten mener Gravdal at Norge kan prøve et «fintfølende» diplomati i vanskelige konflikter og forsøke å gjøre det like bra som Sverige klarte i Jemen. Det er altså håp i hengende snøre, og Norge kan ha en rolle i Sikkerhetsrådet det er verdt å kjempe for.

Gravdals bok gir et godt overblikk over hele FNs Sikkerhetsråds historie. Historien hun forteller er nyttig for alle dem som trenger en repetisjon av verdensbegivenheter og hvilken viktig rolle Sikkerhetsrådet har, tross alle konflikter og problemer. Dessuten kan det være en realitetsorientering for alle som tror at det er mulig å ri prinsipper i internasjonale fora, uten at det får konsekvenser. FNs sikkerhetsråd handler mer enn noe om diplomati, endeløse forhandlinger og en evig balansegang.

Mens vi venter på avgjørelsen den 17. juni er Gravdals bok verdt å lese. Gravdal har også deltatt på podcasten Liberal halvtime. Den episoden anbefaler jeg.

Teksten er publisert i Minerva 11.5.20. Se også:

https://www.civita.no/2020/05/12/bor-norge-bli-medlem-av-fns-sikkerhetsrad-for-femte-gang