Princeton, 2016. 600 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker og prosjektleder i Civita.

Penger forklarer (ikke) alt

Jeg slår fast med en gang, om leseren skulle være i tvil: Dette er en svært interessant og god bok. Om tittelen er provoserende, fremstår innholdet som grundig og gjennomarbeidet, med et imponerende kildetilfang, skrevet av en forfatter som åpenbart har lang og bred erfaring innen mange fagdisipliner. Dessuten, det er ingen tvil om at historiker og professor i finans ved Yale, William N. Goetzmann, elsker arbeidet sitt. Han skriver entusiastisk om funn av dokumenter, gamle kontrakter eller skriften på en sumerisk tavle. Om noen skulle slumpe borti å finne Tempelriddernes kontrakt for hvordan pilegrimer og andre trygt kunne heve penger i forskjellige ”Tempelridderfilialer” gjennom Europa, vil det være et gjennombrudd for forståelsen av dette finansielle systemet.

Men for å ta det viktigste først: Goetzmanns hovedargument er at finans og finansiell tenkning har en mye større betydning for sivilisasjonsutviklingen enn det statsvitenskapelige, filosofiske eller historiske forklaringsmodeller legger til grunn. Finans har vært en integrert del av samfunnsutviklingen i over 5 000 år og en viktig del av grunnlaget for de første byene, imperiene, for den industrielle revolusjonen og vil fortsette å være det for fremtiden.

Goetzmanns bok er en sjeldenhet ved at han enkelt beveger seg mellom forskjellige fagdisipliner i sin argumentasjon og i sine eksempler. Der han selv ikke har kunnskaper nok, oppsøker han og samarbeider med andre som har spesialkunnskaper, som romersk finans, økonomisk oppblomstring i høymiddelalderen i Toulouse, eller de har detaljkunnskaper om Capital Asset Pricing Model (CAPM). Han tar utgangspunkt i flere fagområder; arkeologi, historie, idéhistorie, økonomi og finans og politikk og går historisk til verks og starter med de aller første bysamfunnene mellom Eufrat og Tigris. Omtrent alle kilskrift-tavler fra denne tiden handler om lageropptegninger og regnskapsføring av varer, og små ”bullae”, hule leireklumper, er verdens første økonomiske kontrakter. Arkeologiske utgravninger i Ur avdekker mengdevis av dem.

Tid har en pris

Noe av det aller viktigste Goetzmann forklarer er at tid har en pris. Finans er en bevegelsesteknologi for verdier og for å håndtere risiko. Forståelsen er over 5 000 år gammel. Sumererne var også de første som utviklet det økonomiske året, 360 dager (delelig med 21 hele tall), noe vi fremdeles bruker i dag. For over 4 000 år siden utviklet man matematiske modeller for økonomisk vekst og profitt.

Hvordan forklarer man rentes rente? Goetzmann argumenterer for at forståelsen stammer fra avling av husdyr, og han viser det gjennom arkeologisk analyse. Jeg siterer ham i sin helhet. Dette sitatet viser også essensen av hvordan Goetzmann arbeider seg gjennom historien:

“In the Sumerian language, the word for interest, mash, was also the term for calves. In ancient Greek, the word for interest, tokos, also refers to the offspring of cattle. The Latin term pecus, or flock, is the root of our word “pecuniary.” The Egyptian word for interest, like the Sumerian word, is ms, and means “to give birth.” All these terms point to the derivation of interest rates from the natural multiplication of livestock.”

Før grekerne, ved slutten av det tredje årtusenet før Kristus hadde man en grunnleggende forståelse og matematiske verktøy for å forestille seg fremtiden, kvantifisere den og evaluere den.

Allerede de gamle grekerne …

Money changes everything er et grundig historisk arbeid, men skrevet slik at lesere uten spesialkunnskaper får stort utbytte. Særlig underholdende og illustrerende er det når Goetzmann forteller historier, som for eksempel når han illustrerer Athens sofistikerte lovsystem og hvordan det fremkommer at Athens borgere må ha hatt en sofistikert finansiell forståelse. Grekerne oppfant bankvirksomhet, produksjon av mynter og domstoler for økonomiske saker.

Romerne bygget videre på dette og supplerte med de første ”aksjeselskapene” – societas publicanorum – det vil si forretningspartnerskap med mange likheter med dagens moderne selskaper, investeringer med begrenset ansvar og en form for sentralbank. Begge sivilisasjoner ble utviklet basert på korntransport over lange avstander. Romerriket hadde ikke kunnet utvikle seg og eksistere så lenge uten et omfattende, avansert finansielt system og en grunnleggende forståelse som Goetzmann viser at på mange måter er svært moderne.

Om jeg skal trekke frem noe jeg savner, er det forklaringer på hva som skjedde mellom Romerrikets oppløsning og de påfølgende hundreårene, frem til rundt år 1 000. Her skjer det lite, men moderniseringen starter tidligere enn jeg trodde. Det viser blant annet gjennomgangen av spanske småkongers arkiver fra 1151 til 1213. Der finnes det mange såkalte ”bailiwick”-kontrakter, som er en rettighet over et landområdet for å kunne kreve inn skatt og avgifter. Kontraktene er detaljerte dokumenter som gjør om et landområde til et verdipapir med inntektsstrømmer for en avtalt periode. Dette var en vanlig måte for kongen å hente inn penger på, men samtidig en mulighet for en investor til å plassere penger med en tilhørende fremtidig inntektsstrøm.

Den kinesiske staten var for rik

Goetzmann forstår kinesisk og har med en interessant del om Kinas finansielle historie. Det er mange likheter, og noen vesentlige forskjeller. Man ser lett at finans gjennom historien svarer på de samme utfordringene, men innenfor ulike rammer og behov. Gjennomgangen viser at finansielle oppfinnelser og finansiell forståelse ikke er et vestlig fenomen. Parallelt med Vesten har Kina i mer enn 5 000 år utviklet sine egne finansielle verktøy. Det mest interessante i denne sammenheng er det store spørsmålet: Hvorfor ble det ikke industriell revolusjon og kapitalistisk utvikling i Kina på 1600-tallet? Landet hadde alle elementene på plass, som teknologi og et finanssystem. Men de hadde ikke en struktur for private selskaper. Og den kinesiske staten var sterk. Den trengte ikke å låne penger. Det trengte derimot svake europeiske bystater og stater.

Disse to tingene, svake staters behov for å låne penger – utstede statsobligasjoner, og privatpersoners muligheter til å danne det vi i dag kaller aksjeselskaper, der det økonomiske ansvaret er begrenset, som nevnt opprinnelig en romersk oppfinnelse, er viktige forklaringer på hvorfor Vesten fikk en kapitalistisk utvikling utover på 1800-tallet. Man hadde den finansielle teknologien til å håndtere store investeringsprosjekter som følge av den teknologiske utviklingen.

Om å omgå renteforbudet

Tilbake i renessansens Europa forklarer Goetzmann et annet stort spørsmål: Hvordan var det mulig å kreve renter når det var forbudt? Venezias utvikling av ”statsobligasjoner” for å reise kapital, utløste en filosofisk krise i Europa. Mellom 1164 og 1172 ble de venetianske prestiti etablert som et låneforhold mellom bystaten og bystatens borgere, i stedet for mellom personer. I 1262 ble Ligato Pecuniae formalisert, dvs. regler for venetianske statsobligasjoner med 5 prosent rente kunne kjøpes og selges, og den venetianske staten måtte selv være kjøper i det åpne markedet om den skulle kjøpe noe, altså ikke bare betale pålydende.

Den katolske kirken forbød renter, noe som satte venetianske investorer i en vanskelig moralsk situasjon som långivere til den venetianske staten. Goetzmann argumenterer for at den filosofiske analysen av renter endret europeisk forståelse av tidsdimensjonen og verdier. Samtidig som Venezia blomstret, ble fransiskanerordenen og dominikanerordenen etablert, begge fordømte renter, og Goetzmann tror noe av årsaken lå i Venezias utvikling, der investorer kunne kjøpe statsobligasjoner og få en inntektsstrøm av renter. Den filosofiske fordømmelsen kom fra antikken og særlig fra Aristoteles:

“The most hated sort [of money making], and with the greatest reason, is usury, which makes a gain out of money itself, and not from the natural use of it. For money was intended to be used in exchange, but not to increase at interest. And this term usury, which means the birth of money from money, is applied to the breeding of money because the offspring resembles the parent. Whereof of all modes of making money this is the most unnatural.”

Det som er forkastelig er at penger, en “død” ting, kan “føde” penger, at en investor kan bruke noe dødt til å få noe levende – altså utfordre Gud i å skape noe. I tillegg mente skolastikerne at finans var stjeling av tid. Men tid har en pris i kommersiell sammenheng. Dette kolliderte med oppfatningen om tiden målt i jordbruksarbeid, gjennom sesonger og gjentakelse.

Et siste argument mot renter fant man i Justinians lov fra romertiden. Den lovfestet at man ga et lån – mutuum – ved å gi bort summen med en avtale om å få summen tilbake, uten tillegg.

Men det var to andre forhold som talte for å ta renter. Det ene var argumentet om alternativ bruk av pengene som ble lånt bort, og det andre var risikoelementet – kompensasjon for risiko. Den siste faktoren i renessansen var Fibonacci og hans bok Liber Abaci, oversatt til ”boken om kalkulering”. Kort fortalt introduserte han arabisk matematikk i Europa, arabiske tall ble innført og det mest sentrale finansielle verktøyet vi fremdeles bruker – nåverdimetoden – ble beskrevet og forklart. Interessant nok stiller Goetzmann også her spørsmål ved om akkurat dette – kalkulere annuiteter – er en tredje årsak til forskjellene i utviklingen mellom Kina og Vesten. Kineserne kunne godt ha skrevet Liber Abaci, fordi de hadde den matematiske kunnskapen, men de gjorde det ikke.

Finans også krise

De samme finansielle innovasjonene har også skapt problemer. Selv om det er helt klart at Goetzmann mener finans er viktig og har stor betydning for samfunnsutviklingen, redegjør han også inngående om det som går galt. I tillegg forsøker han å gi forklaringer på årsaker og peke på lærdommer man kan ta. I moderne tid er den første relevante krisen ”The Mississippi Buble” i 1720 han gjennomgår. Der var lærdommen en overreaksjon fra myndighetene, ”The Bubble Act”, som svekket kapitalmarkedets kapasitet til å reise penger til innovasjonsprosjekter. Goetzmann bruker tid på ulike forklaringer til kriser han kommenterer. Han sammenligner med nyere kriser og poengterer gjerne at lovverk og reguleringer av god kvalitet er nødvendig. Det krever god innsikt i finans for å etablere lovverk som fungerer.

Marx og Rand

Til slutt tar jeg med at Goetzmann ikke går av veien for å kritisere to ytterpunkter i politisk og økonomisk filosofi, Karl Marx og Ayn Rand. Han plukker Marx’ forståelse av verdi fra hverandre og har ingenting til overs for Marx revolusjonære løsning. Som han kort nevner om Kina – revolusjonen i 1949 var en katastrofe. Dessuten er Goetzmann underholdende når han skriver om Marx’ bijobb som finansjournalist i The New York Daily Tribune og spekulant på Londonbørsen. Marx’ artikler er interessante, og Goetzmann slår fast: ”His prose is terse, witty, and convincing. When I read these lively columns I can almost forgive him.” Ayn Rand, med sin laissez-faire-filosofi får heller ikke gehør – en god retoriker, uten troverdige løsninger.

Det er ikke så ofte at det utgis bøker som tar på seg å forklare sivilisasjonsutviklingen, men dette er en av dem. Til tross for den ambisiøse tittelen om at penger forklarer alt, er ikke innholdet et forsøk på det. Snarere er det grundig, tverrfaglig og detaljert oppbygget argumentasjon som viser hva finans har betydd og betyr i samfunnet. Den er verdt å bruke tid på.

Artikkelen er publisert i Minerva 25.7.16, og i en kortere versjon i Aftenposten. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/marked-og-moral-81