Erstad, Emil André: Hareides fall. 36 dagar som endra norsk politikk.

Emil André Erstad reagerer negativt på at politiske motstandere bruker triks og taktikk i den politiske debatten. Det kan man forstå. Men det er ikke like lett å forstå at han ikke ser at han og Hareide også gjør det selv.

Publisert: 1. november 2019

Samlaget, 2019. 189 sider.

Teksten er skrevet av Kristin Clemet, leder i Civita.

En godt skrevet, veldig ensidig fortelling

Knut Arild Hareides nærmeste medarbeider under den såkalte veivalgprosessen i KrF, Emil André Erstad, har skrevet bok.

Hareides fall er en godt skrevet, men svært ensidig fortelling.

Erstad er både bitter, sint og lei seg, og han er ikke en taper som går ned med flagget til topps. Han mener at de kunne ha vunnet, bare Hareide hadde vært litt mer kynisk og motstanderne litt mindre kyniske.

Og dette er en gjennomgangsmelodi i boken: Hareide, som er Erstads store forbilde, drev med fair play og var til tider naiv og altfor imøtekommende overfor sine «blå» motstandere. Nestlederne Ropstad og Bollestad, derimot, var både illojale, kalde og kyniske. Erstad opplevde mye av det de gjorde, som et svik.

Det er lett å forstå at Hareides fall har gjort dypt inntrykk på Erstad. Det var en drøm som ikke gikk i oppfyllelse. Det var kulminasjonen på en voldsom kraftanstrengelse, rent arbeidsmessig sett. Team Hareide sto på natt og dag i en helt unik politisk prosess, som var flombelyst i flere uker. Resultatet ble selvsagt en stor skuffelse.

Om det er denne skuffelsen eller – unnskyld uttrykket – kald beregning som har gjort boken så ensidig, skal være usagt. Men her er det mye som mangler.

Det fremstår for eksempel som uklart hvor lenge Knut Arild Hareide og hans nærmeste allierte i all hemmelighet planla å foreta det overraskende og, sett med manges øyne, dramatiske veivalget. Men at det pågikk lenge, er tydelig. Etter hvert la også Hareides «indre sirkel» en plan: «Først skulle vi lansere boka til Knut Arild, der han streka opp dei lange linjene, det som verkeleg betyr noko. Deretter skulle han halde ein tale, der han klart og tydeleg gav sitt råd til partiet. I etterkant skulle heile KrF få diskutere det historiske vegvalet, før et ekstraordinært landsmøte endelig avgjorde saka.»

Planer er bra. Problemet med denne planen er at den bare involverte en liten krets (et «lite, men effektivt lag»), og at denne kretsen blant annet besto av den fremste administrative ledelsen i partiet, nemlig partiets generalsekretær og lederen for sekretariatet i stortingsgruppen – men ikke partiets nestledere. Hareide involverte også lederen for et annet parti uten at partiets nestledere visste noe. Det kommer frem av boken at Hareide hadde flere møter med Jonas Gahr Støre, men at han mente det var «for risikabelt» å involvere sine egne nestledere i møtene. Hareide informerte dem riktig nok etter hvert om at han snakket med både Solberg og Støre – men samtalene med Solberg var bare proforma: «Det var ingen tvil om kvar Knut Arild hadde landa».

Hvorfor planen og samtalene måtte holdes hemmelige for nestlederne, fremkommer ikke av boken. Men det er tydelig at team Hareide ville overraske: Det ville gi dem «momentum ei viss tid», og det fikk de rett i. Det virker derfor pussig når Hareide og Erstad ser ut til å undre seg over hvorfor det ble så «urovekkende» stille fra nestlederne og fra de «blå» i partiet etter Hareides tale. De var jo – akkurat slik team Hareide hadde planlagt – svært overrasket. Eller som Erstad selv skriver: «Kjell Ingolf sokk saman då han hadde lese manuset» til Hareides tale, noe han fikk gjøre dagen før talen ble holdt.

Er dette fair play?

Det er merkelig lite refleksjon i boken over hvordan dette må ha virket for de to nestlederne og for mange andre sentrale tillitsvalgte i partiet. Hvordan var det å bli holdt så til de grader utenfor en godt planlagt prosess – mens ledende ansatte, som i utgangspunktet skal tjene alle valgte politikere – var involvert? Er det uttrykk for godt lederskap og en god organisasjonskultur?

Det ser nesten ut til at Erstad har glemt hvor uvitende mange var. Han skriver blant annet at de KrFU’erne som ønsket å teste ut et samarbeid med rød side, tapte avstemningen på KrFU-landsmøtet helgen før Knut Arild Hareide holdt sin tale. Men dette stemmer ikke. Samarbeid med venstresiden forelå ikke som noe alternativ på KrFU-landsmøtet, ettersom ingen forestilte seg at det var aktuelt. Der stemte de derfor bare over de to andre alternativene – nemlig å gå inn i Solberg-regjeringen eller å forbli i opposisjon.

KrFU’erne ante ingenting om det som ventet i Hareides bok eller tale. De burde kanskje ha luktet lunten da en av partiets veteraner, Einar Steensnæs, den samme helgen var på hele forsiden av Vårt Land og anbefalte partiet å gi ledelsen handlingsrom til å teste ut muligheten for en sentrum/Ap-regjering. Men KrFU’ere jeg har snakket med, har fortalt meg at de overhodet ikke tenkte over at det Steensnæs sa, var noe som også partilederen snart kom til å si. Var det helt tilfeldig at Steensnæs, som er en nær kollega av Kjell Magne Bondevik i Oslo-senteret, kom med en slik anbefaling bare noen dager før Hareide holdt sin tale – eller var også de involvert? Det forteller Erstad ingenting om. Men skal vi tro VG, hadde Hareide møter med de gamle partitoppene på Oslo-sentret uten at han involverte sine egne nestledere.

Det er flere blindflekker i Erstads bok.

Han etterlater blant annet inntrykk av at Høyre blandet seg mye inn i prosessen, mens Arbeiderpartiet ikke gjorde det. Jeg tror bildet kan nyanseres.

Det fins gode grunner til å være kritisk til måten abortdebatten utviklet seg på. Men å etterlate inntrykk av at det bare var Erna Solberg som aktivt forholdt seg til Kjell Ingolf Ropstads (og store deler av KrFs) ønske om å endre paragraf 2c og reguleringen av såkalte tvillingaborter, mens Jonas Gahr Støre forholdt seg i ro, blir lett naivt. Støres aktive handling var nok å få sine partifeller til å forholde seg i ro og ikke si det de mente for ikke å ødelegge en mulighet for et regjeringsskifte.

Erstad etterlater generelt inntrykk av at Hareide ble drevet av overbevisning, mens Ropstad drev med spill. Men man bør kanskje holde det åpent at en KrF-politiker virkelig bryr seg om abortlovens paragraf 2c, og at det har betydning at Erna Solberg også alltid har gjort det? Det stemmer dessuten ikke, som Erstad skriver, at KrF i nyere tid ikke har fremmet forslag om å endre paragrafen. Kjell Ingolf Ropstad, Dagrun Eriksen, Laila Dåvøy, Line Henriette Holten og Hans Olav Syversen gjorde det i 2012.

Det virker også veldig selektivt når Erstad skriver at det fra Høyre-hold ble skrevet mange kronikker om hvor positivt det er at Høyre og KrF samarbeider – mens han ikke engang nevner de godt planlagte aktivitetene fra tankesmien Agendas side, som blant annet omfattet utspill som virket koordinert med Arbeiderpartiet og flere kronikker som nærmest fremstilte Knut Arild Hareide som guds gave til menneskeheten. Erstad har selv vært ansatt i Agenda.

Emil André Erstad reagerer ofte negativt når han ser at politiske motstandere bruker triks og taktikk i den politiske debatten. Det kan man forstå. Men det er ikke like lett å forstå at han ikke ser at han og Hareide også gjør det selv. Boken er full av slike eksempler: Det var «strategisk» å si at partiet ville gå videre som før, uansett resultat, selv om de ikke mente det. Det var Erstads oppgave å snakke med flest mulig om «alt det negative» i Solberg-regjeringens budsjett, selv om det ble vanskelig, fordi det «ikke var nok negativt å hente» der. Det var om å gjøre å vise nærheten til Senterpartiet og kontrasten til Frp – og snakke minst mulig om SV (som en eventuell sentrum/venstre-regjering ville bli avhengig av). Og de «håpa i det lengste» at boken til Sylvi Listhaug skulle inneholde sterk kritikk av KrF. Når den ikke gjorde det, ble den ikke den «drahjelpen» de hadde håpet på. Utrolig nok antyder Erstad at det skyldes at Erna Solbergs folk har hatt en hånd på pennen da Listhaug skrev boken.

Erstads bok inneholder ingen politiske analyser. Han holder seg med enkle dikotomier mellom de «røde» og de «blå» – mellom dem som er opptatt av «nestekjærleik, forvalteransvar for klima og miljø og menneskeverd» og dem som er opptatt av «innvandringsmotstand og ein slags nasjonalisme» eller som ville gjøre KrF til et «smalt kristeleg høgreparti for særinteresser på Sør-Vestlandet». Hva Ropstad og Bollestad – og alle som var enige med dem – kan tenkes å stå for av gode og positive verdier, får vi ikke svar på i denne boken.

Teksten er publisert i Minerva 30.10.19. Se også:

For Hareide og Erstad ble Sylvi Listhaug avgjørende

https://www.civita.no/2019/11/06/hvor-er-den-politiske-substansen-i-krfs-veivalg

https://www.civita.no/politisk-bokhylle/hareide-knut-arild-det-som-betyr-noe-et-krf-for-var-tid

https://www.civita.no/2019/02/08/arven-etter-hareide