Da jeg for noen dager siden kom over nyheten i Financial Times om at Samuel Brittan, avisens ikoniske økonomiredaktør gjennom nesten et halvt århundre, hadde gått bort 12. oktober, kunne jeg ikke annet enn å stoppe opp og gjøre meg noen refleksjoner. Bare én uke tidligere hadde jeg tatt frem Brittans essay A Restatement of Economic Liberalism fra 1973, for å gå litt nærmere inn i hans tenkning.
Det som slår meg mest av alt når jeg tenker tilbake er dette: Jeg kan ikke huske å ha lest en eneste artikkel eller essay av Brittan som ikke var interessant, eller som ikke inneholdt noe overraskende, en annerledes innfallsvinkel eller ganske enkelt tanker som nærmest tvang meg selv til å tenke grundigere gjennom et tema. Han satt alltid aktuelle tema, uansett om det handlet om pengepolitikk, valutaregime, ulikhet, skattesystem, arbeidsledighet, internasjonal handel eller en rekke andre økonomisk-politiske tema, inn i en videre teoretisk, empirisk og etisk kontekst.
En rollemodell
Det var denne dybden i Brittans kunnskaper som utgjorde en stor del av forskjellen mellom han og andre dyktige kommentatorer. Det beste vitnesbyrdet på dette kom trolig fra hans mangeårige motpart og kollega i The Times, Peter Jay, når han en gang midt på 1990-tallet innrømmet følgende: når han selv satt under tidspress og strevde med å skrive sine økonomiske kommentarer for The Times hendte det noen ganger, i ren frustrasjon, at han så for seg at Samuel Brittan allerede hadde nilest bøker, rapporter og analyser, lå langt foran, umulig å innhente, og ikke minst umulig å matche i dybdekunnskap. Med andre ord: noe å strekke seg etter.
Som økonomikommentator var Samuel Brittan i en klasse for seg, i det han alltid viste seg frem som langt mer enn en skrivende økonom. At han har dannet skole kan man kanskje lettest se ved å studere tekstene til hans etterfølger, Martin Wolf. Det er vanskelig å la være å tenke at det er noe typisk brittansk over Wolfs tekster.
En offentlig intellektuell
Det hører jo til sjeldenhetene å finne en økonomiredaktør som tilsynelatende også var helt på høyde med det meste som skjedde innen politisk filosofi og samfunnstenkning, i tillegg til all aktuell samfunnsøkonomisk tenkning og analyse. Han var økonomikommentatoren som diskuterte ideene til alle klassikerne fra Adam Smith til John Stuart Mill, og med spesiell fordypning i mer moderne tenkere og økonomer som John Maynard Keynes, Karl Popper, John Rawls, Joseph Schumpeter, Friedrich Hayek og Milton Friedman. Og han var aldri helt enig med noen av dem, kanskje med unntak av Popper.
Men det var én ting til, som jeg tror forklarer mye av Samuel Brittans spesielle bidrag til økonomisk og politisk opplysning, og hvorfor han leste så mye og orienterte seg så bredt. Han hadde et brennende engasjement for personlig frihet og en bestemt type økonomisk liberalisme, som han gjerne kalte Redistributive Market Liberalism, en omfordelende og konkurransedrevet markedsøkonomi. På dette grunnlaget hadde Brittan en klokkertro på de sentrale sammenhengene mellom økonomisk, personlig og politisk frihet.
Et kritisk liberalt blikk på Thatcher
Samtidig var han svært årvåken og skeptisk til alle former for autoritære tendenser og sjåvinisme i internasjonale relasjoner. Dette gjorde at han også tok avstand fra flere elementer i Margaret Thatchers politikk, til tross for at han forsvarte flere av hennes liberaliserende reformer og kritiserte andre for billige angrep på den mye omtalte talen i 1979, hvor ordene «there is no such thing as society» ble servert. Han gjorde nærmest narr av Thatchers forsøk på å gjenreise «Victorian values», og kritiserte tydelig Thatchers sentralisering av politisk makt til regjeringen i Westminster, og for dens blindhet i møte med fellesgoder.
Flere i Thatcher-regjeringen forstod veldig godt hvor mektig Brittans penn var, og han ble også forsøkt rekruttert i en formell rådgiverrolle, men takket nei. Det skal vi kanskje være glade for. Det er nemlig ikke sikkert at en slik binding ville gjort det like lett å skrive en så balansert og kritisk analyse av Thatchers økonomiske politikk som han publiserte senere. Den analysen jeg sikter til kan anbefales på det sterkeste, og inngår i artikkelsamlingen Capitalism with a Human Face fra 1995. Jeg vet ikke om noen mer treffende analyse enn denne, og den kan sies å ha blitt tilført ny aktualitet på en helt uventet måte i de senere årene: gjennom floraen av nyliberalisme-kritisk litteratur som, på en ofte overflatisk måte, formidler bildet av Margaret Thatcher som en radikal «nyliberalist», så vel i ord som i handling. Brittan har en litt annerledes og mer balansert og opplysende fortelling å by på.
Thatcher, Reagan, Bush
I en senere oppsummerende kommentar kommer Brittans ambivalente holdning til både Margaret Thatcher og Ronald Reagan klart til uttrykk: «The greatest paradox of Thatcherism, and to some extent Reaganism, is the contrast between their economic individualism and their authoritarianism in other areas».
Brittan var heller ikke nådig i bedømmelsen av det han kalte for den republikanske høyresiden i USA, og likte svært dårlig at «they gave competitive capitalism a bad name by associating it with religious intolerance, a chauvinistic foreign policy and a generally punitive attitude», som han skrev i 2012, med neocons-fenomenet under Bushene langt fremme i bevisstheten.
En kompetent kritiker
Samuel Brittan hadde helt klart mest politisk sympati med LibDem, men var typisk nok aldri helt fornøyd med partiet, og mente de burde vært langt mer genuint liberale. Han mente (2012) at det ville være langt bedre enn å fremstå som «a Labour colony in a Conservative administration». Hans yngre bror, Leon Brittan, var medlem av det konservative partiet og var til og med EU-kommisær en periode. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at Leon Brittan ville passet inn i dagens Toryparti.
Samuel Brittan var også en yndet foredragsholder og en skarp debattant. Jeg kan selv huske et kveldsmøte i Institute of Economic Affairs, en gang på midten av 1970-tallet, hvor jeg var tilstede. Den i salen som hadde de desidert mest interessante, kompetente og vanskelige spørsmålene til det aktuelle foredraget om public choice-teori var nettopp Samuel Brittan. Hvem ellers.
Det hendte forresten at han var temmelig oppgitt over hvor lettsindige og uforstandige mange markedsentusiaster var i omgang med temaet markedsøkonomi. Her er et klassisk Brittan sitat, med noen tydelige ordoliberale undertoner: «If I must draw a moral, it is that markets have indeed many more possibilities than their critics suppose, but that they require a much more subtle political, institutional and legal structure to function than is dreamt of by the enthusiasts who frequent the free-market think-tanks». At flere av disse markedsentusiastene, spesielt i USA og i Storbritannia, gjorde markedsøkonomien en bjørnetjeneste er i dag hevet over tvil.
En annen teori om rettferdighet
Bak den uredde og uavhengige liberale personligheten som jeg med ujevne mellomrom fortsatt lærer noe av hver gang jeg leser i tekstene, finner jeg alltid en umiskjennelig rettferdighetssans. Denne sansen for rettferdighet og fair play finner vi både på og mellom linjene. Den er like lavmælt som den er dyp, omtrent som hos Adam Smith, men ikke mindre ekte og sterk av den grunn. I likhet med Amartya Sen, sympatiserte Brittan med John Rawls’ tenkning, men delte likevel ikke Rawls konklusjon, selv bak det samme «sløret av uvitenhet» om sin egen sosiale posisjon i samfunnet.
For Brittan var svaret å sikre alle et pålitelig økonomisk minimumsfundament på et menneskeverdig nivå, og for øvrig «maksimere mulighetene for alle». Han anså en slik grunnsikkerhet som helt avgjørende for både oppslutningen og for de velgjørende utfallene av en fungerende markedsøkonomi. Og han advarte «tilhengere av markedet» som ikke forstod dette poenget som blottstilte i møte med motstandere som hevdet at markedsbestemte belønninger er grunnleggende umoralske.
Redistribution: yes. Equality: no.
I et essay fra 1990, med samme tittel som dette avsnittet, ga Samuel Brittan en komprimert filosofisk begrunnelse for sitt konsept for en omfordelende markedsøkonomi. I andre sammenhenger gir han konkrete eksempler, ofte med en brodd mot motparten. Som her, fra en artikkel i Financial Times fra 2007: «carefully designed fiscal redistribution remains a better response to globalisation than the protectionist threats with which the US Congress, for example, so loves to play».
Men det vanskeligste spørsmålet for en tilhenger av en omfordelende markedsøkonomi er jo å si noe fornuftig om hvor grensene for omfordeling bør gå. Dette spørsmålet ga han selv dette kortfattede svaret på i en annen artikkel fra 2012: «Up to the point where it ceases to benefit both the poor and the mass of the population». Jeg er temmelig sikker på at Samuel Brittan mot slutten av sitt liv var temmelig klar på at Storbritannia i dag ligger langt under dette punktet, og at det har hatt noen alvorlige konsekvenser for landets økonomiske, sosiale og politiske helsetilstand.
Etter 50 år i Financial Times
I det den samme Sir Sam gikk av med pensjon i 2014, i en alder av 80 år, uttrykte han i et intervju med Financial Times’ sjefredaktør, Lionel Barber, at han ville beskrive seg selv som «a sort of individualist liberal», og la til en kjepphest fra sin bok Left or Right. The Bogus Dilemma: «Most of the interesting questions can’t easily be posed in left (wing) or right (wing) terms».
Vi kan fortsatt lære mye av Samuel Brittans artikler og essay. Heldigvis er de beste tekstene lett tilgjengelige i artikkelsamlinger i bokform.
Teksten er publisert i Minerva 20.10.2020.