Den japanske gjeldsutfordringen
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.
Med tanke på ødeleggelsene i kjølvannet av jordskjelv, flodbølge og det som tegner seg til å bli den verste atomulykken siden Tsjernobyl, har flere kommentatorer satt spørsmålstegn ved de japanske myndighetenes evne til å bære kostnadene.
Nå er det umulig å si hva de økonomiske virkningene av den pågående atomulykken kan bli, fordi dette kan påvirke strømforsyningen til industrien i lang tid framover og, i verste fall, føre til at mange mennesker blir utsatt for radioaktiv stråling.
Ser vi bort fra at det verste kan skje, er det mulig å gi et røft overslag av kostnader. Investeringsbanken Goldman Sachs har beregnet at totale ødeleggelser beløper seg på rundt 200 milliarder dollar, omtrent halvannen gang så mye som ved Kobe-jordskjelvet i 1995. Dette tilsvarer ca. fire prosent av BNP og 1 prosent av landets samlede formue.
Med andre ord, ikke uoverkommelige størrelser, slik Martin Wolf peker på i Financial Times.
Likevel mener flere kommentatorer, spesielt her i USA hvor jeg befinner meg, at de japanske statsfinansene allerede er strukket så langt at verken myndigheter eller økonomien er i stand til å betjene nye budsjettmessige utfordringer.
Dette synet baserer seg delvis på en misforståelse av hva som er årsak til de japanske økonomiske problemene de siste tjue årene og delvis på en falsk sammenligning av budsjettsituasjonen i ulike land.
Mens det er stor usikkerhet knyttet til budsjettunderskuddene i Europa og USA, er Japan et eksempel på at myndighetene kan pådra seg betydelige mengder gjeld uten at dette utløser en statsfinansiell krise eller presser rentene nevneverdig opp i obligasjonsmarkedet.
I 1990 opplevde Japan et aksje- og eiendomskrakk. Bedriftene var på dette tidspunktet nedlesset i gjeld, ettersom de tok opp betydelige lån for å investere i eiendom. Da utviklingen snudde, ble privat sektor sittende igjen med et kraftig gjeldsoverheng.
Gjeldsreduksjonen i privat sektor la en kraftig demper på den økonomiske aktiviteten i over ett tiår. Samtidig steg den japanske statsgjelden i raskt tempo. Økonomien og statsfinansene viste først tegn til bedring på midten av 2000-tallet, men ble kort tid etter rammet på nytt, denne gangen utenfra med den internasjonale finanskrisen. Som et resultat har statsgjelden økt ytterligere og passerer snart 200 prosent av BNP. (Se figur.)
Tidligere i år ble kredittverdigheten til de japanske myndighetene nedgradert. Økonomiminister Kaoru Yosano uttalte at Japan hadde nådd et kritisk punkt og vektla behovet for finanspolitiske reformer. Men det er lite som tyder på at myndighetene har problemer med å betjene statsgjelden—så langt.
Forskjellen mellom Japan og andre land med høy statsgjeld, heriblant USA, Storbritannia og de vesteuropeiske periferilandene (PIIGS), er at mesteparten av gjelden er finansiert av hjemlige investorer. I følge tall fra det japanske finansdepartementet sitter ulike myndighetsorganer (heriblant sentralbanken og det statlige pensjonsfondet) på rundt 20 prosent av gjeldspapirene. Husholdningene besitter rundt 5 prosent, det samme omfanget som utenlandske investorer. Mesteparten av statsgjelden er finansiert av japanske finansselskaper—nærmere 70 prosent.
Det japanske obligasjonsmarkedet har lenge vært preget av lave renter. Gjeldsoverhenget i kjølvannet av finanskrakket i 1990 skapte en situasjon der privat sektor i liten grad etterspurte lånemidler. Isteden har finansselskaper valgt å plassere penger i japansk statsgjeld (og utenlandske verdipapirer).
Så lenge rentene holder seg på et lavt nivå, vil myndighetene kunne betjene gjelden. Utfordringene er heller langsiktige, slik som i USA, og knyttet til en aldrende befolkning. Japan har riktignok et relativt lavt skattenivå og en befolkning som sitter på en betydelig formue, noe som tilsier at landet er bedre rustet til å møte utfordringene enn andre land. Likevel er gjeldsnivået bekymringsfullt og kan bli en hemsko for økonomien når lånebehovet i privat sektor tar seg opp igjen.
Innlegget er publisert på E24.no 21. mars 2011.