Tendensiøs føljetong

Tematikken som de ansatte jobber med, er tung. Brukerne er ofte ekstremt sårbare, vanskelige og utagerende. Dette gjelder enten institusjonen er offentlig eller privat.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 8. november 2021

I den siste tiden har Klassekampen gjennom en serie artikler skrevet om en privat barnevernsinstitusjon i Tønsberg, der en beboer endte med å sette fyr på barnevernshjemmet. Avisens journalister forklarer dette i stor grad med at institusjonen var privat. Den var nemlig drevet av det kommersielle omsorgsselskapet Humana.

At Klassekampen belyser tilsynelatende kritikkverdige forhold ved en barnevernsinstitusjon, er vel og bra, men det overdrevne søkelyset på at institusjonen har vært privat drevet, og at det er dette som har ført til at en sårbar ung mann – med store psykiske problemer – har tent på et hus, fører til at føljetongen bærer preg av tendensiøs kampanjejournalistikk.

Omtrent samtidig har Tønsbergs Blad skrevet om en annen institusjon, Husøy, med minst like store problemer. Den er kommunalt drevet og attpåtil ledet av gruppelederen for Tønsberg SV. Husøy er et senter for unge med store og sammensatte psykiske helseproblemer. De arbeider med brukere som havner i gråsonen mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet. Tønsbergs Blad har snakket med flere varslere som beskriver store problemer. Lederen for institusjonen skal ifølge varslerne ha møtt beruset på jobb og utsatt ungdom for fysisk vold. Ansatte skal ha blitt utsatt for psykisk trakassering. Det hele har ført til at tidligere og nåværende ansatte ikke lenger har tillit til hverken ledelsen ved senteret eller kommunen.

Bergens Tidende har belyst problemer ved den kommunale barnevernstjenesten i Bergen, også dette i samme periode. BT skriver at enkelte ansatte i barnevernstjenesten er redde på jobb, fordi de oppholder seg i lokaler som ikke ivaretar deres sikkerhet. Verneombudet i barnevernet vil derfor stenge sine egne lokaler. Avvik i sikkerheten skal være varslet om uten at det har bedret seg.

Mitt anliggende er ikke å bedrive «whataboutism» for å avlede leseren fra det faktum at enkelte private barnevernsinstitusjoner kan være til dels uforsvarlig drevet, men snarere å eksemplifisere at feil kan gjøres ved ulike institusjoner – med ulikt eierskap. Barnevernet er tjenester der det ofte oppstår svært krevende situasjoner for både ansatte, brukere og ledere. Det er vanskelig å arbeide i barnevernet.

Tematikken som de ansatte jobber med, er tung. Brukerne er ofte ekstremt sårbare, vanskelige og utagerende. Dette gjelder enten institusjonen er offentlig eller privat.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 6.11.2021.