Endelig er debatten i gang. Endelig begynner statsminister Stoltenberg å tenke høyt og klokt rundt en av vår tids store samfunnsutfordringer: Hvordan skal vi klare å redusere sykefraværet, skriver nestleder i Civita Hallstein Bjercke i E24.

Det offentliges utgifter til sykelønn er nær doblet de siste ti år. Hver femte nordmann i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Samtidig viser helsestatistikken at vi er friskere og lever lengre enn noen gang. Det er en fundamental systemsvikt i den norske velferdsmodellen. I alt for lang tid har politikerne skydd denne debatten. De har fryktet å ta de langsiktig kloke, men kortsiktig upopulære beslutningene.

Nå er det lenge til neste valg og endelig kommer de på banen. Først Høyre med 37 tiltak for å få ned sykefraværet og trygdeutgiftene i sitt alternative statsbudsjett for 2010. Selv om disse forslagene fortsatt er alt for tamme, er det bra at de våger seg ut på banen.

Onsdag inntok også Stoltenberg manesjen med sin høyttenkning rundt mulige endringer av sykelønnsordningen i en tale på LO Stats kartellkonferanse. Alle vi tilhengere av en god og rettferdig velferdsstat må være opptatt av at velferdsstaten utfordres – og at svakheter og feil i systemet utbedres. Det er et svik mot velferdsstaten å lukke øynene for dens feil og mangler – slik de fleste politikere hittil har gjort. De har unnlatt å ta upopulære beslutninger, men heller latt det skure og gå. Gjør vi det vil velferdsstaten forvitre og tilslutt forsvinne.

Debatten kommer nå opp med full styrke fordi den såkalte IA-avtalen skal reforhandles før nyttår. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv ble inngått i 2001 og hadde som mål å få ned sykefraværet med 20 prosent. Både arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjonene skulle forplikte seg til å arbeide målrettet for å få ned fraværet. Samtidig skulle staten forplikte seg til ikke å skyve kostnadene for verdens gunstigste sykelønnsordning over på arbeidsgivere eller arbeidstagere.

Dermed oppsto en hellig allianse mellom i første rekke LO og NHO som har forsvart hverandres interesser under skiftende regjeringer de siste ni årene. Det har vært politisk umulig å endre ordningen, noe den bitre kampen mellom Gerd Liv Valla og Bjarne Håkon Hanssen i 2005 viste med all tydelighet.

IA-avtalen har spilt fallitt. Den har ikke fungert etter hensikten. Bare i 2009 kommer sykefraværet til å øke med mer enn 7 prosent. Forskning viser tydelig at det er sammenheng mellom størrelsen på ytelsene og antallet sykemeldinger. Når trygden blir mer sjenerøs går fraværet opp og når det strammes inn går fraværet ned. Vi må gjøre det mer lønnsomt å stå i arbeid og mindre lønnsomt å stå utenfor.

Skal fraværet ned må en del av kostnadene skyves over fra staten til arbeidsgiverne og arbeidstagerne. Det er dette Stoltenberg nå åpner opp for å diskutere med sitt forslag om at arbeidsgiveren må betale for en lengre periode, men vil få tilsvarende reduksjon i arbeidsgiveravgiften. Jeg syntes Stoltenberg både viser klokskap og politisk mot ved å løfte denne debatten slik han nå gjør.

Selvfølgelig hagler det nå med kritikk fra både den ene og den andre. Småbedriftene vil lide, sier NHO og Bedriftsforbundet. De funksjonshemmede vil bli støtt ut av arbeidslivet, sier Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. La de syke være syke, sier FrP. Erna Solberg, som selv har fremmet 37 gode men tamme forslag for å redusere sykefraværet, utrykker skepsis til Stoltenbergs forslag. Hun mener det er feil å bruke pisk overfor bedriftene.

Vi må håpe Stoltenberg tør å stå rakt i stormen som vil komme. Jeg håper at alle de som ønsker en bærekraftig og god velferdsstat også i framtiden støtter tiltak der utgiftsbyrden i sykelønnsordningen skyves over fra staten til arbeidstagere og arbeidsgivere. Denne debatten er for viktig til å styres av pragmatiske korttenkte populister uten ryggrad.

(E24, fredag 20. november 2009)