Sykdom og moral

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

Debatten om sykelønn har så langt gitt flere spørsmål enn svar, og vi kan trygt si at politikerne, forskerne og legene ikke har kommet til noen enighet om hva økningen i sykefraværet kommer av – bortsett fra at alle er enige om at problemet er sammensatt. I enda mindre grad er man enige i hva man kan gjøre for å få fraværet ned.

Noen, og gjerne de samme som ønsker seg høyere skatter og en mer omfattende stat, mener fraværet ikke er noe problem. Det er noe vi må tåle, hvis vi skal ha mange i arbeid og lav arbeidsledighet, hevder de. Men da overser man samtidig at vi neppe har råd til en god sykelønnsordning i fremtiden, hvis vi ikke klarer å stanse dagens vekst i bruken av den. Selv om Norge er et av verdens rikeste land, har heller ikke vi ubegrensede ressurser. I hvert fall ikke hvis vi sløser dem bort ved ikke å benytte oss av den arbeidskraften og –viljen som finnes. Og enda viktigere: Det høye fraværet forringer livskvaliteten og tilhørigheten til dem som faller utenfor. Få blir friskere av å forsvinne ut av arbeidslivet.

Civita er blitt kritisert for å bringe nordmenns holdninger til arbeid og fravær inn i debatten. Noen har tolket det til at vi angriper arbeidsmoralen, men det blir misvisende: Anklager om manglende moral bør begrenses til tilfeller av regelrett svindel eller juks, som forhåpentlig utgjør en liten del av det totale fraværet.

Jeg tror imidlertid at nordmenns holdninger og normer er i endring. Det har de i og for seg alltid vært. Det ville vært mer overraskende dersom vi ikke hadde blitt påvirket av økt rikdom, en enorm oljeformue og en stor stat som i stor grad har overtatt oppgaver som tidligere var individets eller familiens ansvar. Normendringene er endog politisk ønsket. Begrunnelsen for universelle velferdsordninger, det vil si at ordningene gis til alle som er syke, uavhengig av deres inntekt, var jo at det å motta velferdsordninger ikke skulle være stigmatiserende. Det er det ikke lenger, og godt er det.

Men kanskje har pendelen svingt for langt den andre veien. Det er positivt at vi har gode ordninger når vi er syke. Men skal det kunne vare, må det likevel være færrest mulig som benytter seg av ytelsene. Dessverre er det visse trender som peker i feil retning, og kanskje er vi i ferd med å komme i en situasjon der for mange er utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder.

Det at så mange faller utenfor, kan kanskje gjøre det enklere for andre å følge etter. Svensken Mårten Palme forsker på sykefravær, og konkluderer med at normene endrer seg når flere blir trygdet: ”Forskningen vår viser at individuell adferd påvirkes av normen i samfunnet, og av hvor mange som bruker et spesielt trygdeprogram. Om man flytter til et sted med høyt sykefravær hos naboene, tenderer man til å få et høyere sykefravær selv, siden det er sosialt akseptert å være borte fra jobb,” sa han til Aftenposten i desember.

Det er klart at andres adferd påvirker ens egen. Spørsmålet er hvor sterk dragningen er. Et eksempel fra Minnesota i USA, i og for seg på siden av sykelønnsdebatten, men likevel med en viss relevans, viser at normer er svært viktige: Der ønsket man at flere skulle betale skatten sin. For å teste hva som ville gi størst endring i innbetalingsadferden, delte man alle skattebetalerne i fire. En gruppe fikk vite om alle de gode formålene skattene gikk til, en annen ble truet med de straffene og gebyrene som ventet dersom de ikke betalte. Den tredje gruppen fikk informasjon om hvor de kunne få hjelp til selvangivelsen, og den siste gruppen fikk bare vite at ”over 90 prosent av innbyggerne i Minnesota betaler det de skal i skatt.” Bare en av gruppene endret adferden sin: Den siste. Når skattebetalerne skjønte at normen i samfunnet tilsa at de skulle betale skatten sin, gjorde de det. Denne effekten var sterkere enn både oppmuntringen til å bidra positivt via skatteseddelen og trusselen om straff.

Det norske velferdssystemet er basert på normer som sier at vi skal arbeide hardt og at det er feil å ta i mot penger man egentlig ikke har krav på. Over 80 prosent av oss mener ”arbeidet er en plikt vi har til samfunnet”. Godt over halvparten mener ”det er flaut å ta i mot penger uten å arbeide for det.” Sammenlignet med de fleste andre land, er dette svært positive svar. Bare hvis vi klarer å ta vare på verdens beste holdninger, klarer vi å bevare en av verdens beste velferdsordninger. Men hvis for mange går på trygd, vil normene forvitre. Derfor er dagens debatt viktig, ikke bare for å bidra til at flere av de som vil og kan jobbe kommer seg ut i arbeidslivet, men også for å sikre at vi kan ha en god velferdsstat i fremtiden.

Innlegget sto i Dagen Magazinet lørdag 16. januar 2010.