For mange på trygd
Av Hallstein Bjercke og Marius Doksheim
Vi har ikke grunn til å hevde at alle nordmenn har dårlig arbeidsmoral, men det er noen tall og fakta som bør få våre varsellamper til å blinke. Det er over 340 000 uføretrygdede i landet, og antallet stiger. Mange av dem er uføre av gode grunner, men det er dessverre enkelte trekk som tyder på at flere enn de som må være uføretrygdede, er det.
Antallet uføre har steget dramatisk de siste årene – fra seks prosent av de yrkesaktive i 1980 til 11 prosent i dag. Det er nesten dobbelt så mange av oss som mottar uførestønad i dag enn for 30 år siden. Også innenfor gruppen finner vi skremmende tall – for eksempel økningen i unge uføre.
Hva skyldes denne dramatiske økningen? Har vi blitt sykere og svakere? Nei, helsestatistikken sier det motsatte. Aldri tidligere har vår helse vært bedre. Folk sier også selv at de anser sin egen helse for å være god.
Vi ønsker at velferdsstaten skal fungere. Det er jo dette som er vårt sikkerhetsnett, dersom vi selv ikke lenger er i stand til å jobbe. Problemet er at ordningen trues – den er under press. Dersom for mange benytter seg av trygd, blir det for få som jobber og for få igjen til å dele regningen. Uførestønad koster skattebetalerne omlag 50 milliarder kroner hvert år, bare over statsbudsjettet. I tillegg kommer tapt verdiskaping og tapte skatteinntekter.
De som arbeider vil sakte men sikkert vende seg mot ordningen, hvis de ser at den misbrukes. En meningsmåling fra noen år tilbake viste at nesten 20 prosent av befolkningen kjenner noen som mottar uføretrygd uten å være berettiget til det. I samme undersøkelse kommer det også frem at over halvparten mener det er for lett å skaffe seg ytelser fra det offentlige.
Den norske velferdsstaten hviler på to grunnleggende prinsipper: Det skal lønne seg å jobbe, og de som av gode grunner ikke kan jobbe, skal sikres et verdig livsopphold. Velferdsstaten svikter i dag begge disse prinsippene. For mange mennesker med lav inntekt lønner det seg ikke å jobbe. Noen vil faktisk motta mer i uføretrygd enn de har i inntekt. Andre vil få for lite, dersom de virkelig blir uføre.
Kan vi etablere et mer rettferdig system? Et system der bare de som faktisk trenger trygd får det, og et system der lønnen din ikke reduseres betydelig dersom du skulle være så uheldig å bli ufør?
I et Civita-notat om uføreeksplosjonen diskuteres ulike tiltak for en mer bærekraftig og rettferdig trygd: Én måte å redusere antallet mottakere på, er å sikre at ”portvokterne” i NAV og helsevesenet ikke benytter merkelappen ”ufør” for ofte. Man kan skjerpe kriteriene og påse at kriteriene faktisk blir fulgt. Samtidig er det vanskelig å fastslå med sikkerhet hvorvidt noen bør få stønad eller ikke. Private forsikringsselskaper løser av og til dette ved å gradere prisen på forsikringen og utbetalingene, slik at de med observerbare lidelser får full utbetaling, mens de med vanskelig konstaterbare sykdommer får mindre. Dette tiltaket bør vurderes også for den offentlige stønaden. Sandman-utvalget foreslo at uførheten skulle revurderes hvert fjerde år.
Et ideelt trygdesystem vil være slik at alle som fortjener offentlig støtte, får det – og at disse får et tilskudd som setter dem i stand til å leve et normalt liv – samtidig som alle som har muligheten til det, forsørger seg selv. For å få dette til bør vi tillate lavere lønninger, og vi bør skattlegge lave lønninger mindre. Dette vil kunne redusere rekrutteringen av uføre fra lavinntektsgruppene. Det er her vi finner flest uføre, og det er ikke tilfeldig: De lavest lønte tjener relativt bra i Norge. Det er selvsagt positivt, men det gjør samtidig at arbeidsgiverne stiller høye krav til produktivitet. Av og til blir kravene for høye, slik at de minst produktive presses ut av arbeidslivet. Ingen bedrifter vil betale 150 kroner timen for en som produserer for 110 kroner i timen.
Det stadig økende antall nordmenn i yrkesaktiv alder som ikke deltar i arbeidslivet er et stort og voksende problem, både for den norske velferdsstaten og for de enkeltpersonene det rammer. Skal vi fortsatt kunne ha en sterk og trygg velferdsstat må vi ta denne utfordringen på alvor. Vi må tørre å vurdere nye løsninger, også de som blir sett på som politisk umulige.
Det er på tide å handle.
Kronikken sto på trykk i VG 1. september 2009.