Når det politiske motet svikter
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Trygdeutgiftene eksploderer. Neste år skal de vokse med 30 milliarder kroner. Det er nesten et helt forsvarsbudsjett og mer enn vi bruker på høyere utdanning.
Norge har verdens høyeste sykefravær. Det koster i år 37 milliarder kroner i direkte utgifter for det offentlige, mens arbeidsgiverne betaler 19 milliarder kroner. I gjennomsnitt er vi alle borte fra jobben hver 14. dag. Det betyr også tapt verdiskaping og tapte skatteinntekter for det offentlige.
I tillegg til det store sykefraværet er det mer enn 340.000 uføre i Norge. Her er det en sammenheng: Den som har vært sykmeldt lenge, har en tendens til å bli uføretrygdet til slutt. Og har man først blitt uføretrygdet, kan det være svært vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Terskelen for å falle ut av arbeidsmarkedet kan være lav. Terskelen for å komme inn igjen er ofte høy. Tilsammen står nå ca. 700.000 personer, eller godt over 20 prosent av alle i arbeidsfør alder, utenfor arbeidslivet.
I 2001 inngikk partene i arbeidslivet og regjeringen den såkalte IA-avtalen, som skulle redusere sykefraværet med 20 prosent. I stedet øker det nå med ti prosent på ett år. Det er vanskelig å tro at det generelt skyldes dårligere helse eller mindre trivsel på jobben, ettersom helsen vår blir bedre, og trivselen i arbeidslivet er stabilt høy. I stedet verserer det mange andre forklaringer på det høye fraværet. Noen sier det er en form for kamuflert arbeidsledighet, mens andre mener det skyldes dårlig ledelse, slitsomme yrker, sykdommer som er blitt mer utbredt, mange gravide, dobbeltarbeidende kvinner og eldre i arbeidslivet, og/eller leger og trygdemyndigheter som ikke gjør jobben sin.
Alle disse forklaringene kan ha noe for seg. Og det mangler da heller ikke på tiltak. IA-avtalen inneholder 48 forskjellige tiltak. Høyre har nylig fremmet forslag om 37 nye tiltak, og statsministeren har tenkt høyt om atter andre tiltak. Det eneste tiltaket politikerne nekter å diskutere, er innstramninger i sykelønnsordningen.
Og det er i grunnen rart. Stoltenberg I-regjeringen mente at sykelønnsordningen burde strammes inn. Inntil for ganske kort tid siden mente også Høyre, Frp, KrF og Venstre det samme.
I dag er det ingen partier på Stortinget som vil stramme inn sykelønnsordningen. Årsaken er ikke at det er blitt «bevist» at det ikke virker, eller at sykefraværet har gått ned. Det er vel snarere grunn til å tro at mange politikere og partier er skremt til taushet, fordi de frykter LO og velgerflukt.
Mange forskere, fagfolk og folk flest, derimot, sier det som det er: Det er opplagt at også de økonomiske ordningene påvirker holdningene våre og sykefraværet. Våre individuelle og kollektive oppfatninger om helse er i endring. Det er også holdningene til arbeidet. Andelen som sier at arbeidet er veldig viktig i Norge, har falt fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2004.
Jeg mener at det er riktig at det er litt mer lønnsomt å gå på jobben enn å være hjemme. Jeg mener også at det er viktig, fordi det kan bidra til å trygge finansieringen og oppslutningen om en god velferdsstat.
Men dette er det altså ingen på Stortinget som mener nå. Det kan skyldes to ting: De kan ha skiftet mening – eller mistet motet.