Tillit, kontroll og velferd
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Sjur Lindebrække, som var leder for Høyre på 1960-tallet, ble kjent for noe han kalte ”tillitspolitikk”. Han var en forkjemper for liberale ideer og la avgjørende vekt på at politikk må bygge på tillit til enkeltmennesket. Velfungerende, demokratiske samfunn forutsetter en høy grad av tillit mennesker imellom og tillit mellom mennesker og institusjoner, mente han. Og skal slik tillit skapes, vedlikeholdes og styrkes, må politiske myndigheter og ledere møte enkeltmennesket med tillit.
Lindebrækkes tillitspolitikk bygget på et sterkt forsvar for liberale ideer om enkeltmenneskets verdighet og rettigheter, eiendomsrett og økonomisk frihet.
Dette var for meg en viktig begrunnelse for å velge høyresiden og ikke venstresiden i politikken: Borgerlig politikk har større tillit til enkeltmennesket.
I saken om friskoler, i synet på delingen av foreldrepermisjonen, i debatten om private barnehager, i synet på privat og sivil produksjon av velferd eller i synet på valgfrihet ser vi gang på gang at det er høyresiden som står for tillit. På disse og andre samfunnsområder ønsker særlig venstresidens politikere å føre en politikk som er mer preget av styring og kontroll.
Dette er også en av mine største innvendinger mot de rødgrønne partiene: De viser for mye mistillit til borgerne, til bedriftene og til det sivile samfunn. De viser en mangel på respekt for at mennesker er ulike og velger forskjellig, og de synes ikke å ha tilstrekkelig forståelse for betydningen av mangfold og maktspredning. De oppfører seg ofte som om de alltid vet best og har en moral som er bedre enn vår. Skritt for skritt overlater den derfor smått og stort til offentlig sektor, til politikere og byråkrater. Men får vi et bedre samfunn av det?
For meg er mistillitssamfunnet et svært lite ønskverdig samfunn. For meg er det viktig at vi har tillit til at vi som borgere og bedrifter kan være med på å bygge samfunnet.
Med dette som bakgrunn er det litt rart å bli beskyldt for å utvise mistillit, fordi jeg går inn for innstramninger i sykelønnsordningen og bedre kontroll med veksten i offentlige utgifter. Innstramninger eller større kontroll med velferdsutbetalingene er uttrykk for en mistenkeliggjøring, som vil svekke tilliten i samfunnet, sies det.
Det er riktig at en for omfattende kontroll kan bryte ned tilliten i samfunnet. Men motsatt kan også en for svak kontroll bryte ned tilliten i samfunnet.
Statlige velferdsordninger kan ikke være bygget på en altomfattende kontroll med dem som mottar velferdsgoder. Det er likevel for enkelt å definere kontroll og tillit som to grunnleggende motsetninger. Snarere kan en viss bruk av kontroll være en forutsetning for at velferdsstaten skal ha en bred og allmenn tillit i befolkningen. Velferdsstatens legitimitet vil svekkes, dersom ordningene misbrukes, eller dersom ordningene ikke virker slik de skal.
Hvis innbyggerne for eksempel opplever at staten ikke har kontroll med veksten i utgiftene til velferdsstaten, vil den generelle tilliten til systemet lett kunne svekkes.
Et eksempel på dette kom frem i en reportasje om AFP -pensjonister i A-magasinet 11. desember i 2009. Der kunne vi lese følgende:
”… AFP er ikke urettferdig. Det er en mulighet for å avslutte arbeidslivet med verdighet, sier Einar Eriksen. Han innrømmer at deres generasjon har surfet på en velferdsbølge som aldri ser ut til å ta slutt. Kanskje ikke før deres egne barn blir pensjonister. – Vi maser på våre barn om å tegne private pensjonsforsikringer. Vi ser jo at det kan komme en blåmandag. At noen må betale for det vi har oppnådd.”
Denne AFP-pensjonisten synes altså at AFP-ordningen er rettferdig, men mener samtidig at ordningen ikke er bærekraftig! Uttalelsen viser at han ikke har tillit til pensjonssystemet på lang sikt. Han innser at ordningen er for raus, og at staten etter hvert må stramme inn for å få kontroll på utgiftene.
Vi kan ikke, vil ikke og bør ikke forsøke å kontrollere absolutt alt. Det vil skape et utålelig samfunn. Vi er derfor avhengige av tillit til hverandre. Tilliten må og skal være mer fundamental enn kontrollen.
Men det betyr ikke at fravær av kontroll er en forutsetning for tillit. Av og til er en viss kontroll nødvendig for å bevare og styrke tilliten.
Artikkelen sto på trykk i Ukeavisen Ledelse 29. oktober 2010.