Svar til Raymond Johansen

Av Mathilde Fasting, Marius Doksheim og Eirik Vatnøy.

Torsdag 3. mars skrev Aftenposten en artikkel om vår kommende bok Den norske velferden. Raymond Johansen hadde blitt bedt om å kommentere hovedpunktene i boken. Johansens innvendinger er saklige og relevante, men noen av innvendingene krever et svar.

For det første kritiseres vi for å ha en veldig snever oppfatning av den norske velferden. Dette, hevder han, gjør at vi undertrykker to viktige forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet: For det første synet på fagbevegelsens rolle, for det andre at velferdspolitikk og et godt samfunn er mye mer enn kun trygdeordninger og offentlige velferdstjenester.

Johansen har selvsagt rett i at fagbevegelsen, og andre av sivilsamfunnets organisasjoner, har spilt en viktig rolle i norsk velferdshistorie. De koordinerte lønnsforhandlingene mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner er en sentral del av den norske modellen. Dette har gitt stabilitet over tid og bidratt til sikring av rettigheter og jevne lønninger i arbeidslivet. I historisk sammenheng ga trepartsamarbeidet i 1935, mellom LO og N.A.F., «arbeidsfred», slik historikeren Trond Bergh har karakterisert det. Slik sett er trepartsamarbeidet et uttrykk for at det opprinnelige borgerlige standpunktet om «sosial fred» fikk bred oppslutning i mellomkrigstiden.

Johansen har også rett i at velferdssamfunnet består av mer enn kun trygdeordninger og offentlige velferdstjenester. Familien har spilt, og spiller fortsatt, en sentral rolle for å sikre omsorg og velferd for alle. Det samme gjør ideelle organisasjoner. Dessuten er fri markedsøkonomi og et generelt høyt velstandsnivå trolig vel så avgjørende for borgernes velferd som offentlig administrerte og finansierte ordninger.

Det vi ikke er enig med Johansen i, er at disse perspektivene er fraværende i vår fremstilling. Når vi omtaler velferdsstaten inkluderer vi lover som regulerer arbeidslivet og arbeidstakeres rettigheter. Det samme gjør vi med sivilsamfunnets historiske rolle, særlig i velferdsstatens tidligste faser. Når det er sagt, er Den norske velferden først og fremst en bok om velferdsstaten: de offentlige ordningene og den politikken som har som et av sine hovedmål å ta vare på borgernes, spesielt de svakestes, helse og livskvalitet.

Videre hevder Johansen at det er en fundamental forskjell på Arbeiderpartiets og Høyres syn på fagbevegelsen. Dette er i og for seg rett. Men det er samtidig viktig å understreke at det ikke er Aps eller arbeiderbevegelsens opprinnelige og uforandrede syn som her har «vunnet frem». Det har vært politisk uenighet, og endrede standpunkter, om fagbevegelsens rolle. Uten denne uenigheten og tidsmessige pragmatismen hadde dagens modell sett annerledes ut. Et særs tydelig eksempel er debatten om arbeidsledighetskassene og arbeidsformidling i begynnelsen av det 20. århundre. Fagbevegelsen ønsket i større grad å beholde kontrollen over disse ordningene, mens de borgerlige partiene i større grad ønsket at de skulle være offentlig administrert. Ettersom arbeidsledighetstrygden — opprinnelig foreslått av Venstre i 1919 og enstemmig vedtatt under Nygaardsvold i 1938 — og arbeidsformidlingen ble vel etablert, har det vært lite uenighet om disse prinsippene.

Dette leder oss over til Johansens neste kritikkpunkt: At sysselsetting og arbeid for alle er den viktigste av alle velferdspolitiske målsettinger, og at god avlønning og gode rettigheter i arbeidslivet derfor er vel så viktig som trygder og sykehus. Igjen har Johansen rett, men også her er vi uenig i hans kritikk når han hevder at dette perspektivet vil endre Høyre og de borgerlige partienes historiske rolle. Sysselsetting har stått sentralt for Arbeiderpartiet, men også for de andre partiene. Det er — og blir — en realitet at høy sysselsetting og et godt lønnsnivå er avhengig av et sterkt næringsliv, som igjen avhenger av en aktiv næringslivspolitikk og fri markedsøkonomi. Dette er i dag et kjennetegn ved den norske modellen. I historisk sammenligning minner dagens næringspolitikk mer om de borgerlige partienes politiske vinkling, enn den opprinnelige planøkonomiske tilnærmingen til Arbeiderpartiet.

At arbeid er fundamentalt for individets velferd, har også de borgerlige partiene ment. Verdighet og ansvar har stått sentralt. I perioder med høy arbeidsledighet, som i tiden etter første verdenskrig, gikk Høyre inn for svært radikale grep for å sysselsette personer som ikke hadde arbeid. Hensikten var både å nytte arbeidskraften og å gi folk kompetanse og kunnskap som kunne gjøre dem mindre avhengig av offentlig støtte. Dette ble da møtt med motstand.

Det er mulig å trekke en parallell mellom «arbeidslinja» og det gamle borgerlige standpunktet om «hjelp til selvhjelp». Målet om at den enkelte skal komme i arbeid og være i stand til å forsørge seg selv, har vært sentralt for de borgerlige partiene opp gjennom historien.

Det er heller ikke riktig at de borgerlige partiene har vært mot jevnere fordeling eller rettigheter i arbeidslivet, slik Johansen gir inntrykk av. Arbeiderkommisjonene som ble nedsatt mellom 1885 og 1918, skulle nettopp drøfte slike spørsmål. Den første arbeiderkommisjonen var nedsatt av Kong Oscar II og hadde bred støtte fra både konservativt og liberalt hold. Disse er viet en sentral plass i Den norske velferden.

Mange av de store konfliktlinjene i historien har gått mellom Venstre og Høyre, snarere enn mellom de borgerlige og de sosialistiske partiene. Dette kommer også ettertrykkelig frem i boken. Når vi har valgt å fokusere på de borgerlige partiene, betyr ikke det at vi underkjenner forskjeller og uenighetene mellom partiene. De største uenighetene har imidlertid ikke vært på det sosialpolitiske feltet. Det er også, spesielt etter at Arbeiderpartiet ble et stort parti, flere fundamentale fellestrekk ved Venstre og Høyre som gjør det relevant å omtale dem som borgerlige partier. Siden Francis Hagerups regjeringstid (1895—98, 1903—05) har partiene også hatt tradisjon for å danne regjeringer sammen.

Den norske velferden lanseres på Civita frokostmøte på Christiania Cafe 9. mars. Boken kan forhåndsbestilles her.