Skape og dele
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I den politiske debatten er det ofte blitt påstått at Arbeiderpartiet har skapt velferdsstaten, og at de borgerlige partiene bare har «diltet» etter.
I boken Den norske velferden, som Civita nylig har utgitt, viser vi hvordan denne oppfatningen er feil, og hvordan de borgerlige ideene, partiene og politikerne har vært helt sentrale i utformingen av den norske velferdsstaten. Deres bidrag har vært omfattende, men enda viktigere er kanskje deres forsvar for velferdens finansiering og bærekraft.
Få ting er så viktig for velferdsutvikling som økonomisk vekst. Uten økonomisk vekst, ingen velferd. Historien har da også vist at reformiveren i alle partier har vært sterkest når økonomien var sterk. Slik er det også i dag.
Derfor er det vanskelig å studere velferdsstatens fremvekst uten å legge vekt på finansieringen. En bredere debatt om partienes historiske bidrag til den norske velferden bør også rette søkelyset på deres forhold til velferdens kilder, nemlig verdiskapingen og næringslivet.
Økonomisk vekst
Siden lenge før partidannelsene har forholdet mellom vekst og velferd stått sentralt for norske liberale og konservative politikere.
Anton Martin Schweigaard skrev i 1847 at den politiske økonomiens formål er å «medvirke til Forbedring i de udvortes Livsvilkaar, hvis Betryggelse indtager en saa viktig Plads blant Betingelserne for Nationernes moralske Fremskridt».
For 1800-tallets konservative sosialøkonomer var det «almenvelstandens utbredelse» som var målet. Men dette var ikke mulig uten en «forøkning av Nasjonalrikdommen ». Man ønsket altså økonomisk vekst for å kunne fordele.
Det er vel dette som i dag ofte sammenfattes i begrepet «skape og dele». Schweigaards etterfølger og lederskikkelse blant de konservative, Torkel Aschehoug, formulerte det treffende i 1903:
«Evnen til at samle Rigdom er meget værdifuldere en selve Rigdommen». Eller som Edvard Hagerup Bull uttrykte det i 1915: «Kommer man saa langt, at næringslivet hemmes eller endog trykkes tilbake, så er følgerne uavvændelige. Det hjælper da litet, hvilke sociale reformer der skulde fremmes ved de byrder, som er paalagt bedrifterne …»
En grunnleggende forskjell mellom de borgerlige partiene og den sosialistiske arbeiderbevegelsen var at de borgerlige betraktet sosiale reformer som uløselig knyttet til industrialiseringen og kapitalismens fremvekst. Denne moderniseringen var ikke sett på som årsaken til sosiale problemer, men som løsningen på problemene.
Teknologiske fremskritt, økonomisk vekst og utvikling av viktige samfunnsinstitusjoner muliggjorde også fremskritt på velferdsområdet.
Arbeiderbevegelsen på sin side ville endre hele samfunnssystemet.
Helt frem til slutten av 1920-tallet var deler av arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet for en sosialistisk revolusjon og proletariatets diktatur i Norge. Ønsket om planøkonomi levde videre i Arbeiderpartiet helt frem til 1980-tallet, da Arbeiderpartiet omsider aksepterte en liberalisering av markedene. I dag snakker Arbeiderpartiet om å «skape og dele», og partiets ledere holder av og til næringslivsvennlige taler. For en tid tilbake skrøt for eksempel statsministeren av det Røkke, Hagen og Reitan har greid å skape.
Velferdens kilde
Arbeiderpartiets lillebror, SV, har ennå ikke kommet så langt. Også SV har tatt lange skritt mot høyre de siste 20 år, men næringslivsvennlig er partiet ikke. Partiets ledere omtaler ofte næringslivsledere negativt og viser i sine programmer svært liten forståelse for hva som skal til for å sikre verdiskapingen.
SVs nye prinsipprogram er omtrent blottet for omtale av næringslivets og verdiskapingens viktige rolle.
De borgerlige partiene, derimot, har alltid stått for en næringsvennlig politikk. Men de har aldri ønsket seg en uregulert økonomi. De har lagt vekt på det private næringslivets frihet og fortrinn, men også på det sosiale ansvaret. For eksempel skrev Venstre i 1945: «Nærings- og arbeidslivet skal bygges på privat initiativ under sosialt ansvar og fornødent hensyn til samfunnets interesser». Denne holdningen oppsummerer på mange måter den borgerlige næringspolitikken.
Vi har i Norge i dag en gunstig kombinasjon av en liberal markedsøkonomi, med næringsfrihet, frihandel og sterke eiendomsrettigheter, og en velferdsstat med flere universelle og sjenerøse ytelser enn de fleste andre land. Dette er vesentlige kjennetegn ved den nordiske modellen.
I fremtiden står velferdsstaten overfor flere utfordringer. For å sikre velferdens finansiering og bærekraft må politikken også i fremtiden legge til rette for det private næringsliv, som er velferdens kilde.
Artikkelen er på trykk i Ukeavisen Ledelse 6. mai 2011.