Politisk ran?

Av Eirik Vatnøy, Mathilde Fasting og Marius Doksheim, Civita.

I Nationen 14. mars skriver Erling Kjekstad om det han beskriver som den mest kreative historieskrivningen siden Snorre Sturlasson: At også høyresiden i norsk politikk har hatt avgjørende innflytelse på den norske velferdsstaten.

I boken Den norske velferden, som nylig er utgitt av Civita, foretar vi en gjennomgang av den norske velferdsstatens historie. Dette er ikke et forsøk på å dementere arbeiderbevegelsens eller Arbeiderpartiets betydning for den norske velferdsstaten. Det er heller ikke et forsøk på å tilpasse historien til Høyres partiprogram.

Det vi har gjort, er å beskrive de borgerlige partienes bidrag og rolle i utviklingen av den norske velferdsstaten. Og med de borgerlige partiene mener vi både Høyre, Venstre, Senterpartiet og KrF – og Frp i nyere tid.

Disse partienes bidrag er nemlig betydelig, men dessverre ofte underkjent i den politiske debatten, fordi Arbeiderpartiet og LO ofte krever eierskap til både den norske modellen og det høye velferdsnivået.

Men verken boken eller vår dokumentasjon av de borgerliges bidrag har møtt «en flom av kritikk», slik Kjekstad påstår. Trolig fordi budskapet ikke er så kontroversielt som mange skulle ønske det var. Tre anerkjente forskere, som deltok på lanseringen av boken, mente vel nærmest det motsatte.

Det er bred faglig enighet om at velferdsstaten ikke er et rent sosialdemokratisk fenomen. Velferdsstatens historie er preget av både borgerlig og sosialdemokratisk tankegods, og borgerlige partiers og politikeres bidrag har vært avgjørende for utformingen og gjennomføringen av ordningene gjennom historien.

På den ene siden er den norske velferdsstaten et resultat av politisk kompromiss og konsensus. De største reformene har hatt bredt flertall i Stortinget og er ofte også et resultat av flere partiers politiske forarbeid. Dette gjelder blant annet folketrygden, som ble innført av Borten-regjeringen i 1967, og flere av velferdsordningene som ble gjennomført under Nygaardsvold-regjeringen på slutten av 1930-tallet.

På den annen side har også borgerlige partier hatt en betydelig pådriverrolle i velferdsstatens utbygging. Dette gjelder særlig de eldre borgerlige partiene Høyre og ikke minst Venstre. Borgerlig politikk har preget sentrale velferdspolitiske områder som bolig, arbeidsformidling, psykisk og fysisk helse, barns rettigheter og, ikke minst, skole og utdanning. På disse områdene var mye av grunnlaget for et moderne velferdssamfunn lagt før Arbeiderpartiet begynte sin lange regjeringsperiode mellom 1935 og 1963. Ikke uten påvirkning fra arbeiderbevegelsen selvsagt, men fortsatt anført av borgerlige partier og politikere.

Å påpeke at de borgerlige partiene har spilt en avgjørende rolle i utformingen av den norske velferdsstaten er ikke «politisk ran», slik Kjekstad beskriver det. Slik velferdsdebatten har artet seg de siste årene, er det snarere venstresiden som har tilranet seg eierskap til den norske velferdsstaten og den norske modellen. Når borgerlige partier anklages for å ville «rasere» velferdsstaten, er det grunn til å minne om den politiske historien.

Innlegget er på trykk i Nationen 22. mars 2011.