Partitro historiefortelling
Av Eirik Vatnøy og Mathilde Fasting, Civita.
Anette Trettebergstuens innlegg i Dagbladet 21.10. understreker det samme poenget hun kritiserer oss for. Ved å kreve historisk eierskap til den norske velferdsstaten, krever hun også definisjonsrett over den norske velferden i dag. Dette er en avkorting både av historien og av dagens velferdsdebatt.
Som svar på vår kritikk av Arbeiderpartiets historieskrivning ber Trettebergstuen oss heve blikket og spørre hvorfor de sosiale fremskrittene ble gjort akkurat i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er slående hvordan Trettebergstuen gjør seg til representant for den sterkt partitro historieforståelsen som vi kritiserer. Det eneste historiske perspektivet Trettebergstuen aksepterer, er fortellingen om hvordan Gerhardsen og co. ”kjempet fremskrittet frem”, som hun selv sier det. Hvis noen andre enn venstresiden har bidratt med sosiale fremskritt, må dette først og fremst betraktes som taktiske manøvre.
Det er riktig at frykten for sosial uro i deler av arbeiderklassen hadde en påvirkning på politikken rundt forrige århundreskifte. Politiske bevegelser som vil omstyrte samfunnet og innføre diktatur, har ofte den effekten, og problemstillingen var så definitivt oppe også i Arbeiderpartiet. Men det er direkte feil å hevde at dette var den eneste eller den dominerende motivasjonen bak alt det sosiale reformarbeidet som ble gjort av liberale og konservative politikere på denne tiden, og som la grunnlaget for vår moderne velferdsstat.
De borgerlige partienes bidrag har tvert om vært avgjørende for den norske velferdens fremvekst, og engasjementet har vært begrunnet i deres ideologiske og politiske overbevisning og i ønsket om å bidra til et bedre samfunn.
Teknologiske fremskritt, økonomisk vekst og ikke minst etableringen av politiske partier og en utvidelse av politikkens handlingsrom muliggjorde fremskritt på velferdsområdet. Innenfor særlig de liberale politiske miljøene var det en dominerende tanke at sosialt fremskritt var en vesentlig del av moderniseringen og samfunnsbyggingen.
På den annen side: Hvis den norske velferden skal defineres som Arbeiderpartiets til en hver tid gjeldende politikk, noe Trettebergstuen later til å gjøre, er det opplagt at høyresiden i mange tilfeller har motsatt seg ”fremskrittet”. Trettebergstuen trekker frem flere eksempler, men vedrører disse egentlige essensen av ”velferd” og ”fremskritt” i Norge i dag? Ville det vært mindre velferd i Norge hvis fordelingen av foreldrepermisjonen var overlatt til foreldrene selv? Ville fortsatt behovsprøving på støtte til lærebøker i den videregående skolen vært ensbetydende med mindre fremskritt og velferd?
Uenighet om slike politiske saker innebærer på ingen måte at høyresiden motsetter seg fremskritt eller den norske velferdsstaten. Det viser bare at det finnes politiske forskjeller innenfor velferdspolitikken.
Til slutt: At Trettebergstuen nok en gang pakker inn en interessant politisk debatt i sarkasmer og latterlige påstander om konspirasjoner og taktikkeri, får være hennes egen sak. Vi velger å holde oss til saken.
Mathilde Fasting, Idéhistoriker, Civita og Eirik Vatnøy, Retoriker, Civita. Innlegget er på trykk i Dagbladet 25. januar.