Den norske velferden

Av Eirik Vatnøy, Mathilde Fasting og Marius Doksheim, Civita

Den 9. mars skrev vi, i forbindelse med lanseringen av vår bok Den norske velferden, en kronikk med noen av de momentene vi vektlegger i boken. Andresen, Angell og Heiret ved Universitetet i Bergen svarer på noen av momentene 29. mars. Deres svar fortjener en kort replikk.

Vårt viktigste poeng både i kronikken og boken er at konservative, sosialliberale og kristendemokratiske ideer, partier og politikere har vært avgjørende for at den norske velferdsstaten er blitt slik den er i dag. Arbeiderpartiet har ikke vært alene om å ha ansvaret for velferdsutviklingen, slik man ofte kan få inntrykk av i den politiske debatten – for eksempel illustrert ved at Martin Kolberg i en NRK-debatt for en stund siden kunne hevde at ”det moderne Norge er skapt av sosialdemokratiet”.

Kolbergs utsagn er, som Andresen, Angell og Heiret understreker i sitt innlegg, misvisende. Blant historikere og samfunnsforskere er det ”bred enighet om at velferdsstaten har mange fedre og mødre og at avgjørende initiativ har kommet både fra såkalte borgerlige som sosialistiske partier.” Denne brede enigheten er imidlertid ikke like utbredt i politikken eller i pressen, og derfor mener vi at vår bok har sin misjon.

Samtidig har kronikkforfatterne rett i sin påpekning at heller ikke de borgerlige ”planla” modellen slik den er blitt i dag. Den er blitt til gjennom kompromisser og stadige reformer.

Vi har for øvrig ikke hevdet at dagens velferdsstat er utformet etter et klart definert mål fra borgerlig side, eller at Høyre har vært den fremste pådriveren i alle saker. Vårt poeng er at den norske velferdshistorien ikke er en ren sosialdemokratisk fortelling. At Norge i dag kan kalle seg en velferdsnasjon, er like mye et resultat av sosialt engasjement og reformvilje på høyre side av politikken, som sosialistisk tankegods på venstre side av politikken. Dette er også Andresen, Angell og Heirets konklusjon: «Den norske velferdsstaten har verken én far eller én mor».

Vi har en liten mistanke om at kronikkforfatterne ikke har lest boken vår ennå. Vi sender den gjerne over fjellet. Når de får lest boken vil de se at flere av de misforståelsene de refererer, vil bli oppklart. Kommunenes rolle, universalismedebatten, paternalismen, Arbeiderpartiets ønske om et proletarisk diktatur og de vanskelige 1920-årene er alt sammen belyst i boken.

Det som forundrer oss, er at faghistorikere først påpeker velferdsstatens delte historiske opprinnelse når noen fremhever de borgerlige partienes bidrag, mens deres faglige korrektiv stort sett uteblir når Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen fremmer sin skjeve historiefortelling.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 2. april 2011.