Skolen og kulturkampen

Av Kristin Clemet

Alt i skolen er ikke målbart. Det er heller ikke alt i skolen som bør måles, selv om det er mulig. Men det betyr ikke at ingenting kan eller bør måles. Påstander om at skolereformen Kunnskapsløftet innebærer at «alt skal måles», eller at skolens dannelsesoppdrag er forlatt, slik blant andre Dagbladets Astrid S. Dypvik antyder i en kommentar 6. juli, er det rene skjære tøv. Det er også feil når det påstås at skolen nå er redusert til en forlengelse av den økonomiske politikken, og at dens eneste oppdrag er å bidra til landets konkurransedyktighet. Den som fremsetter slike påstander, kan ikke engang ha lest forordet til Bondevik II-regjeringens stortingsmelding om skolepolitikken, Kultur for læring. Noe av det som forundret meg mest da jeg var utdanningsminister, var at så mange på venstresiden synes å mene at skolens dannelsesoppdrag står i motsetning til dens læringsoppdrag; som om man må velge mellom de to. Mange mener tydeligvis at en bedre lese-, skrive- og regneopplæring innebærer mindre satsing på dannelse eller trivsel, og at lesing bare er en nyttig ferdighet for å sikre nasjonens økonomi.

Jeg ser det helt annerledes. Etter min mening er grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning viktige forutsetninger for den enkeltes livskvalitet. Svært mange veier til dannelse er stengt i 2009, dersom man ikke kan lese. Det er selvsagt nyttig å kunne lese og skrive, men det er også viktig for å kunne nyte livet, sosialt og kulturelt. Hva var situasjonen i norsk skole i 2001? Arbeiderpartiet forlot regjeringskontorene uten at det fantes noe system som kunne fortelle oss hva elevene lærte i norsk skole. Vi manglet rett og slett kunnskap om skolen. Norge var antagelig det siste landet i vår del av verden som ikke hadde innført noe system for å vurdere kvaliteten i skolen. I Bondevik I-regjeringen hadde Jon Lilletun tatt de første spede skritt for å få utredet et slikt system, men utredningen ble lagt i en skuff. Trond Giske fikk etter sigende trampeklapp på Utdanningsforbundets landsmøte da han garanterte at det ikke skulle innføres noe slikt system i Norge. Det er som om helseministeren skulle få trampeklapp av legene fordi han forsikrer dem om at han aldri vil sjekke hvor mange som overlever en hjerteoperasjon.

Men ryktene gikk. Enkelte forskere hadde lenge hevdet at så mye som én av fem elever gikk ut av norsk grunnskole hvert år uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det er cirka 10.000 elever i året. Andre fortalte oss at matematikk-kunnskapene hadde vært i fritt fall i minst 20 år. Men mange trodde ikke på det. Da den første Pisa-undersøkelsen kom i 2001, ble det ramaskrik. Mediene brukte krigsoverskrifter, og mange fikk «sjokk», men venstresiden og Utdanningsforbundet trodde fortsatt ikke på det. Etter hvert ble dokumentasjonen overveldende. Pisa-undersøkelsen ble bare en liten del av en enorm mengde kunnskap om norsk skole. Vi fikk evalueringene av Reform 97 og Reform 94 (differensieringsprosjektet). Vi fikk Pisa, Pirls, Timss, EaG, Civic og mye mer. Alle fortalte omtrent det samme: Lærings- og evalueringskulturen i norsk skole var for slapp. Elevene lærte ikke det de skulle. En altfor høy andel elever greide ikke å tilegne seg de grunnleggende ferdigheter som skal til for videre utdanning og arbeid. Det var store sosiale skiller i skolen. Svært mange elever trivdes, men det var ingen garanti for læring. Derimot var det ingenting som tydet på at de ville trives mindre, dersom de lærte mer. Kanskje var det tvert om.

I dag er det ikke lenger noen uenighet av betydning når det gjelder virkelighetsbeskrivelsen. SVs skolepolitiske program er kastet på historiens skraphaug. Alle er nå for kunnskap og kvalitet. Med et lite unntak for Nils Christie er det ikke lenger noen som mener at det ikke er viktig å lære barna å lese, skrive og regne. Denne delen av kulturkampen er altså vunnet. I cirka tretti år før Bondevik II-regjeringen kom til makten var norsk skole styrt av en venstreside som ville legge mindre vekt på kunnskap, læring og fag. Allmennlæreren skulle ikke fordype seg i noe. Opptakskrav til lærerutdanningen var tabu. Karakterer og eksamen skulle forkastes. I 1984 angrep Kirsti Kolle Grøndahl (Ap) det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer». Hun var bare en av mange på venstresiden som ville erstatte kompetansen, fagene og prestasjonskulturen i skolen med sosiale ferdigheter, flere rettigheter og (tilsynelatende) større likhet.

Resultatet ble ikke slik de trodde. Venstresiden kastet ut fagene, men fikk ikke likhet. De sosiale skillene i skolen er større i Norge enn i mange andre land. Etter at venstresiden overtok regjeringsmakten i 2005 var derfor situasjonen blitt en helt annen. Da uttalte Øystein Djupedal: «SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese.» Betyr det at alle deler av Kunnskapsløftet er eller blir vellykket? Selvsagt ikke. Siden jeg ikke er sosialist, har jeg heller ingen tro på at man kan legge planer som overskuer alt à priori. Mye kan arte seg annerledes enn man hadde tenkt: Noe virker kanskje ikke slik man hadde håpet, det kan skje noe uforutsett, det er en ny regjering som står for gjennomføringen, og dessuten er ikke skolen en maskin som kan eller bør detaljstyres ovenfra. Under alle omstendigheter tar det tid å snu en skute som på viktige områder har vært på feil kurs i 20 – 30 år.

Jeg kan ikke ta ansvaret for den gjennomføringen som har skjedd under SV. Jeg er enig i mye av det som er gjort, men slett ikke alt. Noen forskere advarer mot at man går fra den ene grøften til den andre. De samme forskere vet utmerket godt at dette ikke var målet med reformen. Derfor bør det ikke være noe nederlag å justere kursen underveis, dersom det er mest fornuftig. Det er veldig mye som er bra i norsk skole, og det må vi greie å ta vare på, samtidig som vi gjør noe med det som ikke fungerer. Jeg føler meg likevel sikker på én ting: Flere elever vil lære å lese, skrive og regne. På disse områdene ser vi allerede gledelige resultater av økt politisk satsing og hardt lærerarbeid, blant annet i Oslo. Bare dét betyr at mange tusen barn går en bedre fremtid i møte enn de ellers ville gjort, og det holder i grunnen for meg.

Innlegget står på trykk i Dagbladet 9. juli 2009, og gjenfinnes her.