Lesing og trivsel
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Professor i kriminologi, Nils Christie, har igjen meldt seg på i skoledebatten. Han har vært aktiv i skoledebatten før. Tilbake på 70- og 80-tallet var han sterkt kritisk til det som skjedde i skolen. Nå, når flere er kritiske, står han frem som en sterk forsvarer av den norske skolen og motstander av de såkalte PISA-undersøkelsene, som han mener er et ”bedrag”.
Christie sier at PISA-undersøkelsene teknisk sett er bra. Problemet er at de bare omfatter en liten del av skolens oppdrag, og at det er mye annet som skjer i skolen, som ikke måles i PISA. Christie mener også at norske elevers trivsel, selvtillit og demokratiforståelse er mye viktigere enn det PISA måler. Og han mener at mange av skolens oppdrag er så motsetningsfylte at vi må velge: Skolen kan ikke både øke demokratiforståelsen og bedre leseferdighetene. Og skal vi velge, er altså det siste minst viktig.
Christie har selvsagt rett når han sier at PISA ikke måler alt. Det er det heller ingen som har påstått. Mediedebatten kan riktig nok være voldsom, men politikerne, i alle partier, er faktisk mer sindige. Derfor er det en myte at vi for eksempel bare baserer oss på PISA-undersøkelsene når det utformes politikk. Vi har mange flere kilder til kunnskap om norsk skole: Det er gjennomført omfattende evalueringer av Reform 97 (grunnskolen) og Reform 94 (videregående opplæring). I tillegg har vi omfattende statistikk om ressurser, og vi har internasjonale undersøkelser om grunnleggende ferdigheter, om demokratiforståelse, om holdninger til realfagene, om engelskferdighetene og om skolemiljø. Elevundersøkelser (bl.a. om trivsel og medbestemmelse), generelle brukerundersøkelser i befolkningen, karakterstatistikk og nasjonale prøver er andre kilder til kunnskap om norsk skole.
Sammen med mye norsk og internasjonal forskning er det dette som danner grunnlaget for utformingen av politikk. Det betyr ikke at politikken blir perfekt, eller at alle tiltak virker slik man hadde tenkt – men det betyr at kunnskapsgrunnlaget er mye mer omfattende enn Christie og andre synes å tro. PISA-undersøkelsen er bare en liten del, men en mye omtalt del, av det kunnskapsgrunnlaget myndighetene nå har.
Christie synes også å ha gått glipp av noen av de viktigste funnene i PISA-undersøkelsen. Det viktigste funnet er nemlig ikke at Norge (eller mer presist; norske 15-åringer) skårer midt på treet i de rangeringene OECD lager. Det er jo ikke nødvendigvis noen tragedie å være middels. Poenget er imidlertid at vi bare i gjennomsnitt er middels. Og gjennomsnittet dekker over en meget høy andel faglig svake elever og meget store forskjeller mellom elevene. Vi har altså, i forhold til andre land og i forhold til vår høye ressursbruk, en meget høy andel elever med meget svake grunnleggende ferdigheter. Nesten 1/5 av elevene har for eksempel så svake leseferdigheter etter fullført grunnskole at de kan få problemer med videre utdanning og arbeid. Og mange av dem får da også problemer: De faller ut av videregående skole og kommer kanskje aldri tilbake. Blant dem som til slutt blir arbeidsledige eller uføre, og som skyves ut av arbeidsmarkedet, er det en klar overrepresentasjon av dem som ikke har lært å lese, skrive og regne skikkelig.
Christie syns muligens dette er greit, siden han antar at de har lært mye annet som er mer verdifullt. Det kan jo hende de trives, bruker kroppen, har selvtillit og god forståelse for demokratiet. Ifølge Christie er dette noe norske elever har som elever i andre land ikke har, muligens fordi de i stedet har lært å lese.
Jeg vet ikke om Christie greier å leve seg inn i situasjonen til en som er funksjonell analfabet i vårt samfunn. I virkeligheten betyr det utestenging fra en rekke aktiviteter og fellesskap som Christie og jeg tar som en selvfølge. Den som ikke kan lese, kan bl.a. ikke lese aviser eller lese en god bok. Han kan ha problemer med å handle, sende en tekstmelding, kjøre bil, avgi stemme, gå på skolen og ha et arbeid. Og han kan slett ikke skrive en artikkel, lese høyt for barna sine eller delta i samfunnsdebatten. Mange veier til både arbeid, utdannelse, dannelse og livskvalitet er stengt.
Så hvordan noen kan mene at for eksempel leseferdigheter og demokratiforståelse er motsetningsfylt, er gåtefullt for meg.
Det er heller ikke mye som tyder på at det er umulig å greie å lære begge deler samtidig. Ofte er det tvert om: Den som trives, lærer, og den som lærer, trives. Andre land, som for eksempel Sverige, Finland, Irland, Canada og Nederland, gjør det bedre enn Norge. De har færre svake elever og mindre forskjeller mellom elevene. Men det står vel ikke så veldig dårlig til med trivselen eller med demokratiet der heller? Undersøkelser i Norge tyder på at mange elever ønsker at det skal stilles tydeligere krav til disiplin, innsats og resultater i skolen. De føler seg for mye overlatt til seg selv.
Jeg mener å ha lest at Christie for en stund siden arrangerte et PISA-kritisk seminar på Universitet i Oslo. Jeg var dessverre ikke til stede og vet derfor ikke hva som skjedde der. Likevel føler jeg meg ganske sikker på at det ikke var mange til stede som ikke kunne lese eller skrive.
De deltar sjelden på slike seminarer.
Artikkelen stod på trykk i Dagen lørdag 26. april 2008