Bløff på bløff om friskoler
Av Kristin Clemet
Publisert på minerva.as 26. august 2009.
Bergens Tidende etterprøver politikernes påstander i valgkampen. Det var på tide. Pressen har altfor ofte redusert seg selv til mikrofonstativer for alle som vil presentere sine egne, ofte fordreide “fakta”. Debatten om friskolene er et godt eksempel på det.
Endelig har Jan Arild Snoen fått konkurranse. Bergens Tidende har startet noe som ligner Snoens mediekritikk på Minerva – nemlig faktasjekk.no. Det er en tjeneste som etterprøver de påstander politikerne fremsetter i valgkampen. Snakker politikerne sant? Hva er fakta? Hva kan dokumenteres?
I grunnen er det rart at ikke dette alltid er en helt naturlig del av journalistikken. Publikum presenteres jo daglig for innbyrdes uforenelige påstander, både fra politikere, journalister og eksperter. Man skulle tro at det å forsøke grave frem fakta, og å presentere sannheten, var en av de mest fornemme oppgavene en journalist kan ha. I stedet har mange journalister og medier redusert seg selv til mikrofonstativer for alle som vil presentere sine egne, ofte fordreide “fakta” – uten å legge to pinner i kors for å forsøke å finne ut hva som egentlig er sant.
Men nå gjør altså BTs faktasjekk en innsats, og det er bra. Med god hjelp fra Snoen har avisen bl.a. avslørt at Anniken Huitfeldt ikke har belegg for sin påstand om at “land med mange privatskoler har lavere kunnskapsnivå enn Norge”.
Det var på tide. I flere år har de rødgrønne servert enorme mengder bløff om friskolene uten å bli avslørt. Nesten ingen journalister har giddet å sette seg inn i saken, antagelig fordi mange av dem intuitivt er enig med de rødgrønne, tar deres argumenter for gitt og bringer dem ukritisk videre. Selv har jeg sendt utallige mailer til journalister som sprer påstander det ikke er dekning for. Ingen har hittil forsvart seg eller vist frem dokumentasjon, men det virker heller ikke som de egentlig bryr seg.
Den siste mailen gikk til Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Hun har fått mail før. Forleden skrev Dagbladet følgende i sin leder om de borgerlige partienes friskolepolitikk: “Økt privatisering i skolesektoren vil øke skillene mellom de ressurssterke og dem med dårligere forutsetninger. Det vil undergrave oppslutningen om den offentlige skolen og hindre en best mulig integrering av innvandrere i det norske samfunnet.” Jeg har spurt hva Dagbladet mener med dette og om avisen har dokumentasjon. Sist jeg påpekte feil i Dagbladet lovet nemlig Simonsen at hun skulle sette seg inn i saken. Men jeg har ikke fått noe svar. Kanskje BT burde foreta en faktasjekk?
Vi serveres nemlig enorme mengder bløff om friskolene. Her er noen eksempler på hva de rødgrønne, med god hjelp av mediene, prøver å få oss til å tro:
– De rødgrønne prøver å få oss til å tro at det ikke er forskjell på privatskoler og friskoler. Det er ikke sant. Alle land har minst tre skoleslag: Offentlige skoler, private skoler og frittstående skoler. Friskolene skiller seg radikalt fra de private skolene ved at de bl.a. er offentlig finansiert og kontrollert, og åpne for alle. (At de rødgrønne har valgt å kalle både friskoler og privatskoler for “privatskoler” endrer ikke denne underliggende realitet, men det bidrar selvsagt til å forvirre.)
– De rødgrønne later som den forrige regjeringen åpnet for kommersielle friskoler. Det er ikke sant. Tvert om strammet den forrige regjeringen inn forbudet mot å ta ut utbytte av driften. Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe med dette forbudet. Det er nøyaktig slik det var da de overtok.
– De rødgrønne later som om de, i motsetning til den forrige regjering, er motstandere av kommersielle privatskoler. Det er ikke sant. Kommersielle privatskoler er like tillatt i dag som de alltid har vært, og de rødgrønne har ikke gjort noe for å forby dem.
– De rødgrønne later som John Bauer-skolens misbruk av offentlig støtte er unikt og knyttet til politikk. Det er ikke sant. Også med den gamle loven ble det misbrukt offentlig midler og da av skoler som var godkjent av bl.a. Arbeiderpartiet. Men de borgerlige partiene har ikke brukt misbruket av midler i for eksempel Minerva-skolen (som ikke har noe med tidsskriftet Minerva å gjøre!) og Musikkinstrumentakademiet (som til sammen var 10 ganger så stort som i John Bauer-skolen) til å angripe de rødgrønnes politikk.
– De rødgrønne later som om en godkjenning av alle de omsøkte plassene i forrige stortingsperiode ville ført til et stort “frislepp” i antall friskoler, og at det radikalt ville endret vår skolestruktur. Det er ikke sant. Det er sikker erfaring for å si at det er helt urealistisk at alle plassene ville blitt etablert, selv om de ble godkjent. Men hvis vi likevel tenker oss at de ble etablert, hadde antall elever i friskoler fortsatt vært lavt – henholdsvis ca. 3 prosent i grunnskolen og ca. 14 prosent i videregående skole.
– De rødgrønne later som om det er en spesiell kvalitet ved det norske skolesystemet at så å si alle går i den offentlige skolen, og/eller at få friskoler gjør skolen vår spesielt god. Det er ikke sant. Svært mange land, med en høyere andel elever i friskoler, har like gode eller bedre skoleresultater enn Norge. Eksempler på slike land kan være Sverige, Danmark, Nederland, New Zealand eller Irland. Motsatt finnes det land, som har en lavere andel elever i friskoler enn Norge har, som ikke har gode resultater, og som vi ikke pleier å sammenligne oss med -som Romania, Russland, Azerbadjan, Polen og Tunis.
– De rødgrønne later som de gode resultatene i den finske skolen skyldes at det er få friskoler i Finland. Det er ikke sant. Finland har en litt høyere andel elever i friskoler enn Norge har – mens Island har en litt lavere andel, for å nevne de to nordiske land som ikke er nevnt i punktet foran. Alt i alt er det ikke dokumentert noen sikker systematisk sammenheng mellom kvalitet og antall eller andel elever i friskoler. Et ytterligere tegn på det: To land som får svært gode resultater i internasjonale undersøkelser er Finland og Nederland. Finland har altså få elever i friskoler – Nederland har svært mange. (Snoen m.fl. mener at det er mye som taler for at flere elever i friskoler fører til bedre resultater. Det er riktig at det er mye som taler for det, men jeg har her valgt en mer forsiktig tolkning av den forskningen som foreligger.)
– De rødgrønne later som om det bare er de beste elevene som vil komme inn på og/eller søke seg til friskoler. Det er ikke sant. Frittstående grunnskoler har ikke lov til å sile elever; de må ta inn elevene i den rekkefølge de melder seg. Dersom det melder seg flere elever enn det er plasser, må sorteringskriteriet være saklig og godkjent av myndighetene. I grunnskolen er det dessuten ikke mulig å sortere elever på grunnlag av karakterer, siden det ikke gis karakterer. På videregående nivå er det anledning for friskolene til å bruke de samme opptakskriterier som den offentlige skolen bruker.
– De rødgrønne later som friskolene bare tar imot elever fra bedrestilte familier – eller at bare disse elevene vil søke seg til friskoler. Det er ikke sant. Gjennomsnittsinntekten og utdanningsnivået blant foreldre av barn i friskoler er omtrent det samme som i den offentlige skolen.
– De rødgrønne later som om friskolene har en mindre mangfoldig elevgruppe enn den offentlige skolen, som – i motsetning til friskolene – omtales som en “fellesskole”. Det er ikke sant. I byene, hvor problemstillingen er aktuell, er de offentlige skolene mer preget av bostedssegregeringen og derfor ofte mindre mangfoldige enn friskolene er (jfr oppslag om dette Aftenposten forleden), siden de samler elever fra et større geografisk område. Forskning viser også at foreldrenes motiver for å velge en friskole ofte er et ønske om at barna skal treffe andre barn fra ulike miljøer, altså et mindre homogent miljø.
– De rødgrønne later som om de religiøse og pedagogiske skolene er de minst “farlige”, fordi de leder til minst segregering. Men det er ikke sant. Friskoleelevenes familiebakgrunn er generelt den samme som familiebakgrunnen i den offentlige skolen, men det er ett ørlite unntak: Foreldrene til elever i religiøse og pedagogiske skoler har gjennomsnittlig noe høyere utdanning enn foreldrene i den offentlige skolen. (Forklaringen er antagelig en overhyppighet av teologer blant foreldre i religiøse skoler og en overhyppighet av akademikere i Steinerskolen (der SV-barna ofte går).)
– De rødgrønne later som flere friskoler i Norge ville ført til “engelske tilstander”, der den rike eliten går på dyre kostskoler. Det er ikke sant. I alle OECD-land er det tre typer skoler: Offentlige skoler (public schools), private skoler (government independent schools) og friskoler (government dependent schools). Det vanlige bildet i nesten alle OECD-land er en meget høy andel elever i offentlige (grunn)skoler (OECD-gjennomsnitt 85,6 prosent, Norge 98,1 prosent), en lav andel elever i friskoler (OECD-gjennomsnitt 10,5 prosent, Norge 1,9 prosent) og en enda lavere andel elever i “eksklusive” privatskoler (OECD-gjennomsnitt 4,1 prosent, Norge 0 prosent).
England er et av få land som Norge vanligvis sammenligner seg med, som har en relativt høy andel elever i privatskoler (6 prosent). En viktig årsak er at de har fjernet støtten til friskoler, hvilket har ført til at skolene ble tvunget til enten å være offentlige skoler eller rene privatskoler. Utviklingen har ført til at engelske politikere vil liberalisere friskolelovgivningen, fordi de har sett hvilke uheldige virkninger det kan ha å forby eller sterkt begrense adgangen til å etablere friskoler.
– De rødgrønne hevder generelt at friskoler fører til segregering og/eller sosiale skiller – i motsetning til den offentlige skolen eller “fellesskolen”. Men det er ikke sant. Det er allerede store skiller i den offentlige skolen – fordi den rekrutterer fra avgrensede geografiske områder (jfr. Aftenposten). Spørsmålet blir derfor om flere friskoler eller en høyere andel elever i friskoler fører til større eller mindre segregering – eller om det ikke blir noen forskjell. Det er et empirisk spørsmål, som bare delvis er belyst i Norge, fordi de rødgrønne stoppet forskningen på friskolene. Men ut fra det vi vet så langt (ref også punktene foran), er det ingenting som tyder på at forskjellene vil øke som følge av at flere elever går i friskoler.
– De rødgrønne later som om det vil bli en enorm flukt av hvite, rike og flinke elever fra den offentlige skolen til friskolene, dersom det blir lov å etablere flere av dem. Argumentet er avslørende på mange måter, men det er heller ingenting som tyder på at det er sant. I land med meget liberal friskolelovgivning, som for eksempel Sverige, er det typisk likevel ca. 90 prosent som velger (den offentlige) nærskolen. Men foreldrene er ofte mer fornøyd, fordi de har foretatt et aktivt, reflektert og fritt valg – og kanskje fordi nærskolen skjerper seg når elevene ikke kommer helt automatisk.
– De rødgrønne later som friskolene “stjeler” penger fra den offentlige skolen. Det er ikke sant. En elev kan bare gå på én skole av gangen, og friskoleelevene er dårligere finansiert enn elevene på de offentlige skolene. At en elev slutter i den offentlige skolen for å begynne på en friskole gir derfor isolert sett en gevinst til den offentlige skolen, siden den beholder deler av den økonomiske støtten. Dette kan likevel være rimelig, siden den offentlige skolen har plikter og planleggingsutfordringer som friskolene ikke har.