Forspilte muligheter

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Velkommen, Välkommen, Welcome, Bienvenue, Bienvenido, Willkommen, Benvenuto til en debatt om våre holdninger til språk. Velkommen til alle utledninger som kommer til Norge, og lykke til på turen til alle nordmenn som reiser ut i verden. Språk åpner dører og bygger broer, men de kan også lage murer og oseaner. Språk er viktig for alle, både nordmenn og innvandrere. Nordmenn snakker gjennomgående bra engelsk, selv om ”gymnasengelsk” ikke holder i alle sammenhenger. Verre er det med andre fremmedspråk som for eksempel tysk og fransk. Norsk er det også avgjørende å kunne, særlig for alle som kommer for å bo og arbeide i Norge. Det hjelper lite å ha mye kunnskap hvis man ikke klarer å kommunisere.

For mange år siden reiste jeg med to medstudenter til et europeisk seminar i Polen. Vi var de tre norske representantene, og den første kvelden stod vi tre i baren sammen med studenter fra hele Europa. Vi snakket norsk. Etter en liten stund kom en gutt bort og sa hei. Vi spurte straks hvilket lærested han var fra, i og med at vi trodde at vi var den eneste norske skolen som var representert. Han svarte på flytende norsk, uten antydning til aksent, at han kom fra Warszawa. Neste spørsmål var: Er du norsk? Men nei, han var polsk. Svaret var at han hadde bodd i Norge fra han var 10 til han var 14 år, og han hadde gått på norsk skole. Språkresultatet var upåklagelig. Heldigvis knyttet vi nærmere kontakt, han kom senere til Norge som utvekslingsstudent ved vår skole, og i dag arbeider han for en norsk bedrift i Polen.

Det er altså mulig å komme innenfor en ny språkgruppe. Ludvig Wittgenstein har uttalt at ”Mitt språks grenser er min verdens grenser”. Det betyr at verden vil åpne seg for den som utvider sitt språk. Språk gir både makt og mulighet for kommunikasjon, så det er viktig å tilegne seg språket til dem man omgås og skal snakke med. Det gjelder like mye mennesker som kommer til Norge uten å kunne norsk, som det gjelder nordmenn som kommer til andre land uten å kunne språket der. Språk åpner dører, men kan også stenge dem.

Norsk er et språk som snakkes av drøyt 4,9 millioner mennesker, og utenfor Skandinavia kommer en ikke langt med ”gymnasengelsken”. Bare i Europa bor det mange millioner mennesker som snakker tysk, fransk, spansk eller for den saks skyld polsk, russisk eller gresk. I tillegg er urdu, tyrkisk og arabisk store språkgrupper i Norge.

Er det slik at de som ikke snakker ordentlig norsk oppfattes som ”dumme” av nordmenn, og, hvis vi snur speilet, tror vi at vi oppfattes som ”dumme” når vi selv kommer til et land og snakker språket dårlig? Hvordan er våre holdninger til språk? Er vi schizofrene som krever at alle som kommer hit skal snakke norsk, mens vi selv ikke bryr oss om å lære annet enn engelsk? Viser speilet nordmenn som er overlegne og ignorerer sprekker i egne språkferdigheter, men som krever at andre skal kunne alle norsk språkspissfindigheter for å bli godtatt? Tenk etter hvordan du reagerer på når du hører en innvandrer snakke perfekt norsk. Hvor lenge tenker du på at vedkommende ikke har norsk opprinnelse? Er du så heldig at du behersker et annet språk så godt at du glir rett inn når du besøker landet? Hvordan er følelsen du da får av tilhørighet?

Har nordmenn et holdningsproblem, som har sin årsak i at man ikke ser verdien av å kunne beherske andre språk enn norsk og engelsk? Er den engelske språk- og kulturforståelsen og etterkrigstidens orientering i Norge i retning av de angelsaksiske land tilstrekkelig for å møte fremtiden? Eller trenger Norge også kunnskap om og forståelse av den ”kontinentale” språk- og kulturtradisjonen? Spørsmålene er formulert av Gudrun Gaarder i prosjektet Ut i verden med bare engelsk. Eller trenger vi flere fremmedspråk? Det er naivt å tro at nordmenn klarer seg helt fint med norsk og litt engelsk attåt. Hva kan gjøres? Kort fortalt: Få større fokus på språkopplæring, både for innvandrere og for nordmenn.

Språk er vårt aller viktigste kommunikasjonsverktøy. Språkopplæringen starter allerede når vi er babyer. Det betyr at språk læres tidlig og utvikles kontinuerlig. Når vi kutter ut fremmedspråk, starter sent med språkopplæring og stivner i måten vi lærer bort språk på, så blir konsekvensen at vi verken har lærere eller en befolkning som behersker språk utover engelsk. For utlendinger som kommer til Norge betyr det at språkopplæringen må starte så raskt som mulig. Mennesker som kan andre språk må benyttes aktivt i undervisning og opplæring, men også i næringsliv og samfunnsliv.

Det må være mulig å tilby språkundervisning der språkressurser finnes, og forskning viser at jo tidligere man lærer språk, jo raskere går det. I tillegg er det slik at det ikke er reelt at språk blandes sammen, bare tenk på barn med en tospråklige hverdag. Understimuleres språkopplæringen, blir det problemer. Det er ikke mengden som avgjør, men kvaliteten på morsmålet. Cand.polit. Unni Jakobsen sier til Aftenposten 25.8.2010 at innvandrerbarn ikke har større lese- og skrivevansker enn andre, men de er ofte språklig understimulert, både i morsmålet og i norsk.[1]

Konsekvensen av dårlig språkopplæring er at vi kommuniserer dårligere. Vi får heller ikke noen som kan lære oss språk. Det er ikke bare kultur, samfunnsliv og turisme som rammes, men i vel så stor grad arbeidsliv og økonomiske forhold. Innvandrere er ressurser som ikke utnyttes på grunn av språkbarrierer, men går nordmenn glipp av økonomiske muligheter når vi ikke behersker språket i landene vi handler med?

Det naturlige er å plassere ansvaret for språkopplæring, både for nordmenn og innvandrere, hos skolen og hos arbeidsgiverne. Men, læring og praktiseringen er hver enkelts ansvar, innvandrer som nordmann. Skolen har et åpenbart ansvar, men kan språkopplæringen starte tidligere? Mye tyder på det. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil ha mer fokus på språk i barnehagene, språkutvikling er viktig og vi formes mest når vi er små, sier hun.[2] Men da spør jeg: Hvordan er det mulig at annet fremmedspråk ikke lenger er obligatorisk i ungdomsskolen? Simen Ekern spør som meg: Er det tilfeldig at Norge snart er det eneste landet i Europa som går tilbake fra tanken om å ha to fremmedspråk på skolen, takket være politikere som tror språk i skolen er virkelighetsfjerne, teoretiske fag?[3]

Og hvorfor kan ikke barn lære flere språk allerede fra 1. klasse? Må språk bare læres i klasserommet, eller finnes det andre metoder som man ikke har tatt sjansen på å prøve ut? I St.meld. nr. 23 (2007-2008), Språk bygger broer, står det:

Forskningen viser at mer tid til tidlig fremmedspråkopplæring har positive effekter, og at bred og tidlig eksponering for språket gir bedre resultater for flere elever og er en mer signifikant faktor enn at man studerer

språket i mange år. Lingvister mener at elever som starter med et nytt fremmedspråk på ungdomstrinnet,

gjør det i en særlig utfordrende livsfase. Det gjør det ekstra krevende for norske elever at avstanden i tid fra

de begynner å lære det første fremmedspråket til de begynner med det andre fremmedspråket, er hele åtte

år. Med dette mønsteret går de glipp av de mange fordelene som tidligere språklæring innebærer, bl.a. en

mer praktisk tilnærming til opplæringen.

Språkopplæring kan gjerne skje tidligere enn i 8. klasse. Gjennom kommunikasjon, lek og praktisering av andre språk enn engelsk har det vist seg at barn utmerket godt kan lære spansk, tysk eller et annet språk i barneskolen. Det mest interessante er at det gjelder alle barn, ikke bare de barna som fra før av er flinke på skolen. Overraskende nok har forskere funnet ut at ”puggespråket” tysk kom godt ut. Elevene klarte å snakke både flytende og lenge på tysk uten at fokuset var på pugging av dativ, akkusativ og genitiv.[4] Argumentet SV og Senterpartiet har om at fremmedspråk er en belastning for svake og ”teoritrette” elever viser seg å ikke holde.[5] Forskerne fant ut at mange av tyskelevene var bevisste på de mange likhetene mellom tysk, engelsk og norsk, og mange trakk fram tysk som det letteste språket å lære. At tysk skulle være enkelt, bryter med en vanlig norsk myte om at tysk er kjedelig, teoretisk og vanskelig. I forsøket med fremmedspråket tysk var praktisk tilnærming, høy aktivitet og deltakelse og fokus på kommunikasjon mye viktigere enn den tradisjonelle tilnærmingen gjennom grammatikk og pugg. Her er hva elever, lærere og rektorer sa etter at forsøket var ferdig:

De fleste elevene mente at det burde bli vanlig å lære et andre fremmedspråk på barnetrinnet:

Hvorfor skal vi liksom si nei til at andre skal få den moroa vi har, og få den kunnskapen vi får, når de like gjerne kan gjøre det?

Mange lærere endret syn på hvilke elever som kan lykkes med språkfag:

Det som jeg egentlig har oppdaget og lært, er jo at de elevene som man sier strever, og burde holde seg til norsk og engelsk, ikke noe mer, de har blomstret, for jeg har noen som har blomstret på dette, som er veldig aktive, synes det er kjempeartig.

Skoleledelsene var positive, og flere rektorer uttalte at tidlig startopplæringen var viktig for skolens profil:

Jeg håper at det kan komme én ting ut av undersøkelsen, og det er at det er plass i hodene til små barn til mye mer språk enn det som folk tenker.[6]

Satser arbeidsgivere på språkopplæring når de har internasjonale relasjoner, eller er det bare videreopplæring innen ”faget,” som for eksempel master i økonomisk/administrative fag, som støttes? Glenn Ole Hellekjær utga i 2007 en rapport om fremmedspråk i norsk næringsliv, Fremmedspråk i norsk næringsliv – engelsk er ikke nok! Her er konklusjonen at nordmenn ikke klarer seg bra i utlandet, akkurat slik den var for fagutdannede utlendinger med høy kompetanse som ikke klarer jobben i Norge fordi de ikke snakker norsk. Vi er altså ikke mye bedre selv, når vi kommer på utlendingers banehalvdel. Hans analyse av situasjonen for fremmedspråkene (særlig tysk og fransk) er som følger:

Analysen viser at engelsk er det suverent mest brukte språket i eksport- og importarbeidet. Det brukes i

95 % av bedriftene, og i langt større grad enn markedsandelen i utenrikshandelen til de engelskspråklige

land skulle tilsi. Det brukes også som erstatningsspråk når andre språk hadde vært mest naturlig og

sannsynligvis mer lønnsomt. Videre viser det seg at tysk er det mest brukte fremmedspråket i bedriftene.

Deretter følger fransk, spansk og russisk. En sammenligning med en undersøkelse fra 1973 viser at bruken

av fremmedspråk har sunket sterkt i disse årene. Mens f. eks. tysk ble brukt av 48 % av bedriftene i

1973, hadde dette falt til 18 % i 2005. Fransk falt fra 21 % til 8 % i samme tidsrom.[7]

La oss nå se på innvandrerne i Norge. Hvilke krav stiller vi til innvandrere, og får alle som ikke kan norsk et ordentlig tilbud om undervisning? Er det mulig å legge voksenopplæring i norsk til arbeidsgivere som ansetter utlendinger? Et positivt initiativ er tatt fra NHO Reiseliv vinteren 2010. De ønsker seg en nasjonal ordning for norskopplæring i bedrifter, fordi en økende andel av medlemsbedriftenes ansatte har innvandrerbakgrunn. Målet er å finne en ordning som kan legge til rette for at flere mennesker med innvandrerbakgrunn gis språkopplæring i bedrift etter behov. NHO reiseliv påpeker det vi allerede vet, nemlig at språket er grunnleggende i all kommunikasjon, og at språket derfor har stor betydning i kommunikasjon innen helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på arbeidsplassen, i utførelsen av arbeidsoppgavene og mulighet for den ansatte til mobilitet i arbeidslivet.[8]

Vi snakker mye om hvor mye språkopplæringen betyr for innvandrere som kommer til Norge, nettopp fordi kommunikasjon og forståelse er så viktig. Skal vi kommunisere, må vi være en del av ”gruppen”, vi må ha et felles språk. I Norge er det norsk. Pakistanske Tahira Iqbal i NRKs ”Det nye landet” kom til Norge på 80-tallet og var lenge ”innesperret” i leiligheten sin. Det var først da hun erkjente at språkopplæring var veien til jobb, til kommunikasjon med naboen og foreldrene i barnehagen, at utgangsdøren åpnet seg. Nøkkelen til kommunikasjon, og dermed forståelse, ligger i språket. Hun var ikke den eneste. Gjennom hele serien om innvandringen til Norge var gjennomgangstemaet det samme, språkkunnskaper er veien til integrering, forståelse og kommunikasjon.

Men, hva gjør norske bedrifter for ansatte som skal ut i den store verden? Vi vet at det er store behov for bedre fremmedspråkkunnskap blant nordmenn. En europeisk undersøkelse, hvor også norske bedrifter deltok, viser at bedrifter går glipp av store avtaler på grunn av dårlige kunnskaper i fremmedspråk. Bedriftsledere opplever ofte at medarbeidernes ferdigheter i fremmedspråk ikke er gode nok til å håndtere de oppgavene som skal løses. Litt overraskende var det nok for mange å lese at dette gjelder ikke bare språk som tysk, fransk og spansk. Det viste seg at nordmenns engelskferdigheter ikke er så gode som det er vanlig å tro, verken generelt eller fagspesifikt. Vi slenger rundt oss med engelske ord og uttrykk i en salig blanding av norske oversettelser og engelske låneord. Ungdomssjargongen har mange innlånsord, noen er mote, andre overtar etter hvert for norske ord, og noen er rett og slett nye begreper som trenger nye ord. Ifølge språkviteren Helene Uri er det en helt normal utvikling i et språk, for det er ikke læreren eller språkrådet som bestemmer, men brukerne. Likevel, det nytter ikke med dude (fyr) eller særr (seriøst/serious) i samtale med en amerikaner eller engelskmann.

Når det gjaldt de andre fremmedspråkene ble mangelen på kompetanse i tysk trukket fram som særlig bekymringsfull.[9] Dommen fra mannen i gata er ikke nådig:

Nordmenn er generelt idioter når det gjelder språk. «»Jeg tror ikke det handler så mye om snakke perfekt fremmedspråk. Det handler mer om sosial kompetanse, eller evnen til å lytte og lære. «»Helt forferdelig å høre østlendinger prate engelsk med østlandsk tonelag… … Nordlendinger, vestlendinger, svensker m.fl. har samme tonelag som engelskmenn og amerikanere…..går ned i slutten av setninga….mens tullete østlendinger går opp[10]

Vi mangler rett og slett selvinnsikt. Språkferdighetene våre svikter både i sosiale situasjoner og i direkte salgs- og virksomhetsrelatert kommunikasjon. Med andre ord, dårlige språkferdigheter er forspilte muligheter. At vi ser opp til en utenriksminister som snakker fransk sier mye om hvordan vi er vant til å ha det, det skulle bare mangle at en utenriksminister ikke snakket flere språk. Internasjonal kommunikasjon er en utenriksministers jobb, akkurat som at språk er en selvfølge for nordmenn som handler med utlandet. Heldigvis har flere store norske bedrifter som Aker, Hydro og Statoil engelsk som arbeidsspråk, og flere er i ferd med å se at språkopplæring er viktig.

Aftenposten skriver at ”Dårlig språk er bad bisniss”. Det er ikke mye internasjonal swung over svarene som filologen Hellekjær har fått fra norske ledere i eksportbedrifter på spørsmålet om hvilke problemer virksomheten har opplevd på grunn av manglende ferdigheter i engelsk: Nesten 30 prosent hadde unnlatt å oppsøke markeder. 40 prosent hadde ikke klart å konversere i sosiale sammenhenger. Over 40 prosent hadde unnlatt å følge opp nettverk. 55 prosent hadde fornærmet kunde. 45 prosent hadde fått feilleveranser. Nesten 40 prosent hadde tapt kontrakter. Dessuten har mange som krysset av for ja, det vil si at de har opplevd forskjellige problemer også svart at de er usikre på hvilke konsekvenser de manglende språkferdighetene har.

Her kommer noen tall om Norge og Europa som bør få oss til å tenke over språkferdigheter. Norge er ikke medlem av EU, men likevel er Norge sterkt knyttet til Europa, både kulturelt, historisk, politisk og økonomisk. Europa er ikke det samme som England, europeisk språk er ikke bare engelsk. Norge er EUs nest største leverandør av olje og gass.[11] Samlet eksporterte Norge for om lag 795 milliarder kroner til Europa i 2008 . Importen var på om lag 362 milliarder.[12] En høy andel av eksporten er til Storbritannia (26,9 prosent), mens importen fra Storbritannia er relativt lav (6 prosent). Tyskland stod for 13,4 prosent av importen, og 12,8 prosent av eksporten i 2008.[13]  Den omfattende utenrikshandelen med Europa underbygger hvorfor det er viktig med kompetanse i andre fremmedspråk enn engelsk. Tyskland er vår 3. viktigste handelspartner, etter Sverige. De fleste nordmenn forstår godt svensk, men hvordan står det til med nordmenns tyskkunnskaper? Varsellampene blinker faretruende, færre enn hundre elever velger for tiden å fordype seg i tysk på videregående.

Ikke bare næringslivet, men også høyere utdanningsinstitusjoner peker på at nordmenns fremmedspråkkompetanse er mangelfull. Det er programfagene i språk i videregående opplæring som legger grunnlaget for utvikling av høy språkkompetanse. Og den manglende rekrutteringen til språkfagene er svært bekymringsfull.

Det er ikke bare akademikere som må kunne språk. Yrkesfaglige utdanninger trenger mer språk enn antatt, mye er på engelsk. Kravene må ikke senkes her. Engelsk har en høy status i Norge, selv om vi kan klage på de faktiske kunnskapene. Engelsk finnes overalt i samfunnet, og det mottas passivt helt fra barnehagenivå gjennom tv og data. Det er bred enighet om at engelsk er viktig å kunne. Derfor er engelsk introdusert i undervisningen allerede i 1. klasse.

Dersom det er slik at vi satser på engelsk tidlig for alle elever, men lar andre fremmedspråk være valgfritt og grunngir dette med at tre språk blir for mye for ”svake” elever å håndtere, så kan det bety at andre fremmedspråk utarmes. Hvis kravene våre til språkkompetanse gjennom vanlig obligatorisk skolegang senkes for språk, slik at vi står igjen med norsk og engelsk, hvordan skal vi da kunne forlange at studenter i akademia eller mennesker som arbeider med internasjonale forhold innen økonomi eller politikk plutselig skal kunne lære seg tysk, fransk eller et annet fremmedspråk? Flytter vi da ansvaret for språkopplæringen ut i bedrifter, til UD eller til universitetene?

Det handler om holdninger. Holdning én: vi ser ikke verdien av å kunne flere språk enn norsk og engelsk.  Hvordan kan vi redusere språktilbudet når vi som et lite land med en åpen økonomi lever av å kommunisere med utlendinger?  Og om vi gjør det, hvorfor er vi ikke mer offensive? Engelsk står holdningsmessig mye sterke i Norge enn andre fremmedspråk som for eksempel tysk, spansk og fransk. Av disse tre språkene er tysk størst, spansk har kommet opp som nummer to og fransk ligger på tredje plass i ungdomsskolen. Både tysk og fransk har hatt betydelig nedgang de siste årene, tysk er for eksempel halvert de siste ti årene.[14]

Holdning to: Hvis vi trenger innvandring for å klare eldrebølgen eller andre utfordringer, for eksempel innen helse, så må vi sørge for at alle som kommer lærer seg norsk. Det er ikke slik at mennesker som ikke behersker godt norsk er ”dumme”, snarere kan de som kommer ha lang utdannelse og erfaring. Vi kjenner til groteske eksempler på dårlig kommunikasjon i helsevesenet. Språk kan være avgjørende for en pasient-lege-relasjon, og konsekvensen av dårlig kommunikasjon kan være fatal. Forskeren Helge Bergesen argumenterer for at ikke-europeiske språk som urdu, tyrkisk eller arabisk kan tilbys som fremmedspråk.[15] Det vil gi elever med disse språkene som morsmål eller som har familie som snakker språket et fortrinn vi nordmenn kan få stor glede av. I dag er behovet for tolker og oversettere stort. Klarer vi å få til dette, blir språket deres en ressurs og ikke et handikap. Bergesen mener at dette er fullt mulig å få til, men at fremmedspråket må være obligatorisk slik at elevgrunnlaget er stort nok.[16] Tenk hva vi kan få ut av en dyktig to-språklig urdu-norsk elev når vi trenger språklærere for neste generasjon.

Holdning tre: Er det slik at ”språklinjen på videregående” var planken for alle som ikke ”klarte” de vanskeligere fagene? Henger det igjen at språk ikke er like viktig som annen kunnskap? En urovekkende rapport fra Telemarksforskning i 2002 fastslår at 40 prosent av lærerne mente at tysk og fransk var for teoretisk til at alle skulle måtte lære det i løpet av den obligatoriske skolegangen. Når lærerne har denne innstillingen, så er det ikke vanskelig å skjønne at elever også smittes. Språkets matematikk er grammatikken, å lære et språk krever like mye innsats som å lære andre fag, gjerne mer for å lære det ordentlig både skriftlig og muntlig. Det betyr likevel ikke at vi skal senke kravene. Lærer du litt, kan du fortsette å lære når du trenger språket senere i livet. Da begynner du ikke på scratch, men kan hente frem det du allerede har lært og bygge videre på det. Språk som ikke er i bruk havner bak i hjernebarken, men det er lettere å hente det frem når behovet eller lysten kommer. Har du aldri lært tysk, begynner du på null, og du har også ulempen ved at språkopplæringen hadde gått raskere dersom du hadde vært gjennom en innlæringsfase tidligere. Jo flere språk du har lært, jo lettere blir det å hekte på nye eller bygge på de du allerede har kjennskap til.

En annen tankevekker er det som har skjedd med den tidligere ”språklinjen” på videregående skole. Tall fra skoleåret 2007/2008 viste at det bare var 1333 søkere til programområde for språkfag, mot over 10 000 for de to andre hovedområdene realfag eller samfunnsfag og økonomi. De lave søkertallene til programområdet for språkfag har bidratt til at språkprogrammet er slått sammen med økonomi og samfunnsfag.  Det er også åpnet for at man lettere skal kunne kombinere språkfag med de andre programområdene. Det er foreløpig for tidlig å si om dette vil gi et oppsving for fremmedspråk i den videregående skolen. Disse tallene fra Utdanningsdirektoratet (som er noe usikre) viser likevel at meget få velger fremmedspråk utover det som er obligatorisk.[17]

Holdning fire: Er fransk kun for fine fruer på Frogner, og spansk noe ungdom lærer over en cerveza i Syden, og som norske pensjonister på Solkysten overhodet ikke vil eller trenger å lære? Det kan se ut til at det heller er spanjolene som ”betjener” nordmennene som skal snakke norsk, i stedet for at nordmennene som bosetter seg i Spania skal lære spansk. Espen Ingebrigtsen kritiserte denne motetrenden innenfor fremmedspråk i en kronikk i Bergens Tidende i 2009:

«What´s in it for me?» spør ungdommen, og dropper engasjementet i fag som ikke tiltaler dem umiddelbart.

Tysk- og franskkunnskaper representerte for 35 år siden et materielt og formalt dannelsesinnhold som

var selvsagt, men i dag slår disse dannelsesidealene sprekker, fordi skolen ikke klarer å slå bro mellom

fremmedspråkene og elevenes livsverden. En 16-åring opplever tysk og fransk som stivbeinte og tørre

teorifag uten noen umiddelbar eller strategisk relevans. Foreløpig er det verdensspråket spansk som vinner

på dette – kanskje fordi det fremstår som nytt og eksotisk.[18]

Språk kan være viktig for reiseglade nordmenn, men når vi setter oss på skolebenken og etter hvert når universitetet, blir kravene annerledes. Alt som skrives innen akademia kommer ikke automatisk ut på engelsk. Selv om mye finnes på engelsk, er det viktig å kunne originalspråket godt for å forstå. Et større problem for nordmenn er at uten fransk, spansk, italiensk og tysk, så blir mye litteratur utilgjengelig for oss. Vi stenger oss selv ute fra en stor mengde kunnskap. Tallenes tale for fremmedspråkene er klar også på universitetene: europeiske språk velges av stadig færre. Fransk og tysk er halvert bare på ti år. Et unntak er likevel at spansk også her ligger i tet, sammen med de to ikke-europeiske språkene kinesisk og arabisk.[19]

I politikken klarer vi oss med norsk i Norge, men ikke i Europa. Den europeiske offentligheten er ikke engelsk, men europeisk, med hva det innebærer av språk og kommunikasjonsferdigheter. Skal du følge med i fransk samfunnsliv og politikk, må du kunne fransk. Som norske europeere må vi kunne forstå og kommunisere med andre europeere. Skal vi nordmenn ha et bevisst forhold til at vi lever i Europa, er det nødvendig at den generelle kompetansen i europeiske fremmedspråk er høy. Språkkompetansen har i tillegg en vesentlig betydning for våre kulturelle relasjoner til Europa og for at vi skal forstå at norsk identitet er knyttet til kontinentet.

Holdning fem: Selv om nordmenn har et likhetsideal, så har det ikke vist seg i språket. Norge er landet med et utall av dialekter, hver nordmann har sitt språk. Men vil vi noen gang akseptere ”kebabnorsk” som en egen dialekt, eller skal vi si sosiolekt, på linje med trøndersk, nordlandsk eller bergensk? Hva er viktigst, å bli forstått eller å snakke riktig? Tyskfødte Rebekka Borsch står overfor et språklig villnis. Hun skriver i en kronikk i Aftenposten at det er tilnærmet umulig å lære perfekt muntlig norsk, og at det hindrer henne i å bli likestilt borger i det norske samfunnet.[20] Nordmenn tåler mange forskjellige dialekter og måter å snakke på, men har du aksent som ikke har sin opprinnelse i en eller annen norsk dialekt, havner du i ”innvandrerboksen”. Verken ”Kebab” eller ”fransk aksent” er likestilt med trøndersk eller bergensk. Rebekka knytter språk til identitet. Hun skriver:

Språk handler ikke bare om å kommunisere ord og setninger. Det gjelder spesielt det muntlige språket. Talen gir rom for nyanser som skriftbildet ikke kan gi. Den gir i større grad mulighet for å uttrykke seg underfundig. Samtidig røper bevisst bruk av stemme, setningsmelodi, trykkplassering, formuleringer, sosiolekt, dialekt og endelser informasjon om herkomst, status, politisk ståsted, ambisjoner og intensjoner. Alle benytter seg av dette komplekse samspillet. Når man snakker med andre, gjør man hele tiden bevisste og ubevisste vekslinger i måten man uttrykker seg på. Vi snakker ikke på samme vis til besteforeldre som til venner eller en forsamling. Uttrykksformen sier også noe om hvem du er og hvilken posisjon du har. En vestkantfrue snakker forskjellig fra en radikaler, en Høyre-mann annerledes enn en Senterpartist. Disse forskjellene er svært viktige ingredienser i alle språk, spesielt i Norge, der de fleste holder fast ved «sitt» språk, sin dialekt og sin talemåte. Noe som fører til et virvar av variasjoner og hårfine nyanser.[21]

Det er mulig å lære seg skriftlig norsk, men det muntlige står ikke skrevet i boken. Kronikkforfatteren strekker seg langt i forsøket på å trenge ned i språket og dermed den norske identiteten, eller skal vi si identitetene, nyansene, tilhørighetene? Jeg som norsk funderer ikke så mye over at setningen ”skogbunnen ble dekket av dugg” har hatt 72 mulige former de siste årtiene, men jeg ville med en gang plassert og identifisert avsenderen bare ved å høre en av de 72 mulighetene.

Språk er barrierer det er spennende å forsere, siden de markerer en grense mellom de som er innenfor og de utenfor, som for eksempel fagsjargong eller ungdomssjargong. Grensen er effektiv, prøv bare å få en kjønnsforsker eller en biolog til å snakke samme språk, selv ikke Harald Eia klarer det. Det er ikke bare fordi de forsker på forskjellige områder, men de er del av hver sin språkverden i tillegg. Det blir en ”god dag mann, økseskaft”- dialog.

Å kunne et fremmedspråk gir også makt og samhørighet. Makten ligger i forståelsen av hva som blir sagt, eller ikke sagt. Samhørigheten kommer med innvielsen i en annen kultur og andre sosiale mønstre som er umulig å få med seg dersom man ikke snakker språket. Dessverre læres ikke fremmedspråk i en fei, enten det er norsk for utlendinger eller fremmedspråk for nordmenn. Det krever ofte opphold i landet der språket snakkes, eller i det minste en mulighet for å lese, snakke eller skrive språket over en lengre periode.

Så hva må vi gjøre? Holdninger tar tid å endre, eksempler på hva som skjer når vi ikke kommuniserer kan være en tankevekker og forhåpentlig en døråpner. Vi må tørre å prøve ut opplæring som fungerer. Her, som alle andre steder, handler det også om økonomiske og ressursmessige prioriteringer. Vil vi ikke, så prioriteres heller ikke ressurser.

Rekrutteringen til høyere utdanning i fremmedspråk må bli bedre, ingen kan lære noe uten gode lærere. Dessverre er det slik at situasjonen i Norge i dag allerede er dårlig. Mange lærere som har ansvar for språkundervisning har liten eller mangelfull formell kompetanse. Det er fullt mulig å få ansvar for engelsk eller andre språk i grunnskolen uten noen særlig utdanning innen språket det gjelder.[22] Heldigvis er det foreslått at kompetansekravet for lærerne økes, ikke bare i videregående skole, men også i grunnskolen.

Vi er enige om at innvandrere må lære norsk. Hvis kravet om at innvandrere må lære seg norsk skal være noe mer enn uttrykk for politisk-retorisk vilje til å stille krav til innvandrere, er det viktig å undersøke hva som kan bidra til å bedre kompetansen i norsk blant innvandrere. Ting tyder på at vi også skjønner at nordmenn må lære fremmedspråk, men her er signalene mer tvetydig. Det er nødvendig å heve statusen ved å gjøre fremmedspråk, utenom engelsk, obligatorisk på ungdomsskolen, og ved å utvide forsøkene med tidligere start på opplæringen i fremmedspråk generelt. Det er mange måter å gjøre det på.

For eksempel kan det stimuleres til å velge et semester eller to i utlandet i løpet av videregående, gjerne med utenlandsstudenter i retur til norske skoler. Det samme kan med fordel gjøres for dem som velger å studere ved universitet og høyskoler. Engelsktalende land er allerede populære, men bare 0,83 prosent velger å studere økonomi i Tyskland, selv om Tyskland er en av våre største handelspartnere. Erasmus-stipender er en slik mulighet, det samme er Lånekassens språkstipend og ettergivelse av lån dersom studenten tar mastergrad i fremmedspråk som en del av lærerutdanningen. Får studentene i tillegg godkjent utveksling som tellende studiepoeng, så er et opphold i utlandet enda mer attraktivt. Verdien av å kunne språk og ønsket om å lære mer skjer i kommunikasjonen med andre. Språk er ikke bare pugg av verb og grammatikk, men ekte dialog.

Språk er sinnssykt viktig. Hvorfor skal vi la være å satse ordentlig på fremmedspråkopplæring når vi mener at innvandrere til Norge skal lære seg norsk? Hva med virkningene for næringsliv, kultur og kommunikasjon av ikke å ta språk alvorlig?

Ikke la språk være en barriere, men en døråpner.

En forkortet versjon av artikkelen er på trykk i Aftenposten 30.01.11

KILDER:

Helge Ole Bergesen: Kampen om Kunnskapsskolen, (Oslo, Universitetsforlaget 2006).

Gerard Doetjes og Else Ryen, ”Språkvalg på ungdomsskolen – en kartlegging” Fremmedspråksenteret (2009)

Simen Ekern, ”Trøbbel i Unionen—Eurovisjoner i krisetider”, Samtiden 3/2010

Speitz, H., Simonsen, T., Streitlien., Evaluering av ”Forsøk med tidlig oppstart med 2. fremmedspråk.” sluttrapport.  Telemarksforskning, Notodden, 2007.

Rebekka Borsch, ”Et språklig villnis”, kronikk Aftenposten 14.06.2010

Espen Ingebrigtsen, ”Lære tysk? What`s in it for me?!” kronikk Bergens tidene 25.3.2009

Unni Jakobsen, ”Snakker ikke samme språk—når innvandrere blir pendlere”, innlegg Aftenposten 25.8.2010.

St.meld. nr. 23 (2007-2008), Språk bygger broer, http://www.regjeringen.no/pages/2077013/PDFS/STM200

720080023000DDDPDFS.pdf

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2007-2008/stmeld-nr-23-2007-2008-/7/2/2.html?id=512506

Språk åpner dører Strategidokument fra Kunnskapsdepartementet, revidert utgave januar 2007

Aftenposten, http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2014633.ece

Elevers fagvalg i videregående opplæring 2008-2009 Utdanningsdirektoratet http://www.udir.no/upload/Rapporter/2009/elever_pa_fag.pdf

http://www.nhoreiseliv.no/nyheter/oensker-nasjonal-ordning-for-spraakopplaering-i-bedrifter-article2369-601.html

SSB, http://www.ssb.no/emner/00/minifakta/no/main_16.html#fig1604

2006.

[1] Unni Jakobsen,” Snakker ikke samme språk—når innvandrere blir pendlere”, innlegg Aftenposten 25.8.2010.

[2] Frokostmøte Civita 24.08.2010.

[3] Simen Ekern, ”Trøbbel i Unionen—Eurovisjoner i krisetider”, Samtiden 3/2010.

[4] Forsøkene med tidlig start har til nå ikke vært særlig omfattende, og de skolene som har deltatt, har hatt stor frihet i utformingen av undervisningsopplegget. Prosjektet “Forsøk med tidlig start av 2. fremmedspråk”

ble gjennomført fra høsten 2005 til våren 2007, ledet av Utdanningsdirektoratet. På landsbasis

deltok 12 skoler i forsøket. Evaluering av ”forsøk med tidlig oppstart med 2. fremmedspråk.” sluttrapport. Speitz, H., Simonsen, T., Streitlien., Telemarksforskning, Notodden, 2007, og Språk bygger broer St.meld. nr. 23 (2007-2008)

[5] Helge Ole Bergesen, Kampen om Kunnskapsskolen, (Oslo, Universitetsforlaget 2006), 169.

[6] http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2007-2008/stmeld-nr-23-2007-2008-/7/2/2.html?id=512506

[7] Glenn Ole Helleskjær, Fremmedspråk i norsk næringsliv – engelsk er ikke nok! Fremmedspråksenteret (2007).

[8] http://www.nhoreiseliv.no/nyheter/oensker-nasjonal-ordning-for-spraakopplaering-i-bedrifter-article2369-601.html

[9] Glenn Ole Helleskjær, Fremmedspråk i norsk næringsliv – engelsk er ikke nok! Fremmedspråksenteret

(2007). 600 bedrifter var med i undersøkelsen.

[10] Aftenposten, http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2014633.ece

[11] SSB, http://www.ssb.no/emner/00/minifakta/no/main_16.html#fig1604

2006.

[12] Ibid.

[13] Ibid.

[14] Gerard Doetjes og Else Ryen. ”Språkvalg på ungdomsskolen – en kartlegging” Fremmedspråksenteret

(2009), 6.

[15] Helge Ole Bergesen. Kampen om Kunnskapsskolen, 169.

[16] Ibid.

[17] De klart største fremmedspråkfagene er spansk, tysk og fransk. I neste rekke kommer italiensk med 367

elever, russisk og nordsamisk med 117 og mandarin med 101. De fleste elevene er registrert på fellesfag,

kun et fåtall tar programfag i språk. Henholdsvis 802, 176 og 246 elever var registrert på programfag i

spansk, tysk eller fransk i 2008–2009. Elevers fagvalg i videregående opplæring 2008-2009 Utdanningsdirektoratet http://www.udir.no/upload/Rapporter/2009/elever_pa_fag.pdf

[18] Espen Ingebrigtsen, Lære tysk? What`s in it for me? kronikk i Bergens tidene 25.3.2009

[19] Språk bygger broer St.meld. nr. 23 (2007-2008) http://www.regjeringen.no/pages/2077013/PDFS/STM200

720080023000DDDPDFS.pdf

[20] Rebekka Borsch, ”Et språklig villnis”, kronikk Aftenposten 14.06.2010.

[21] Ibid.

[22] Språk åpner dører Strategidokument fra Kunnskapsdepartementet, revidert utgave januar 2007, s. 23.