Kan dannelse brukes til noe?

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 25. august 2009.

Dannelsesutvalget har nå kommet med sin innstilling om hvordan høyere utdanning bør utformes for å ta hensyn til behovet for ”dannelse”. Som siviløkonom og idéhistoriker har jeg et ben i hver leir.

Ved valg av utdannelse nummer en, siviløkonom ved Norges Handelshøyskole, var målet klart: praktisk nytte og konkrete jobbmuligheter. Jeg merker meg at NHH hevder at de ikke er interessert i å utvide sitt studium med dannelsesfag. De mener at dannelseselementet allerede er ivaretatt i studieløpet ved skolen. Jeg vet ikke hvordan utdannelsen ved skolen er i dag i forhold til da jeg tok min utdannelse der, men jeg er helt sikker på at den kunnskapen jeg senere har fått, gjennom blant annet ex-phil, var totalt fraværende.

Ved valg av utdannelse nummer to, idéhistoriker ved Universitetet i Oslo, var målet ”dannelse”, men ikke yrkes- eller nytteorientert. Som idéhistoriker får man lite konkret kunnskap som kan brukes i et praktisk yrkeslivet. Utdannelsen må stadig forsvares med forklaringer på ”hva den skal brukes til”, ”hva slags jobb man kan få som idéhistoriker” og nytten av utdannelsen. Det spørsmålet stilles aldri til en siviløkonom. Hvorfor ikke?

Jeg tror svaret ligger i det som læres. Det er mange som er kritiske til dannelse og som raskt setter likhetstegn mellom dannelse, elitisme, borgerlighet og andre mindre flatterende sammenligninger. Flere hevder at klassikere ikke er det dannelse skal handle om. Jeg mener  at kunnskap nettopp om klassikere innen eksempelvis filosofi, religion, kunst, litteratur og samfunnsvitenskaper er det som danner grunnlaget for dannelsen. Klassikere er klassikere fordi de har noe verdifullt å lære oss. Det er ikke dermed sagt at alle klassikere for evig tid vil være det, men mange har tålt tiden tann godt og står seg fremdeles, selv om noen av tekstene de skrev er over 2000 år gamle.

For å forstå morgendagen, må man vite noe om gårsdagen, også i et praktisk yrkesliv. Dannelse vil nettopp være evnen til å kunne stille spørsmål ved hva som læres, hvorfor det læres og hvilke perspektiver og ballast det kan gi. Evnen til å kunne tenke selvstendig og kritisk krever kunnskap, og jeg vil påstå at historisk kunnskap er en viktig del av det dannelse må inneholde dersom det skal være noe poeng. Det må være mulig å diskutere innholdet i hva dannelsesfag skal være uten å bli stemplet som bakstreversk eller elitetenkende dersom man hevder at noe er viktigere å ha med enn noe annet. Dannelsen skal først og fremst trigge nysgjerrighet, kritisk tenkning og kanskje lyst til å lære mer, og for å få til det, er noe kunnskap mer ”nyttig” og viktig.  Det er kanskje nettopp diskusjonen om hva dannelsen skal inneholde og hvorfor som er det viktigste ved hele dannelsesdebatten.

Mitt råd er derfor at ex-phil eller et historisk forankret fag fortsatt må være obligatorisk ved universitetene og at noe tilsvarende også må inn i høyskoleutdannelsene. Høyskoler som tilbyr en 3-årig utdannelse eller mer må innarbeide dannelsesfag, og det må gjøres helhjertet. Det farligste spørsmålet som kan stilles til dette er: ”Hva er nytten ved det?” Nytten av dannelse vet man ikke før det har gått en generasjon eller to uten. Problemet er bare at da kan det være for sent. Det er ingen som tar skade av litt mer kunnskap, derimot kan for lite kunnskap fort være skadelig. Ikke alle trenger to utdannelser for å få med seg litt dannelse, men ren nyttetenkning, som jeg lærte ved NHH, har godt av å bli satt inn i et større perspektiv.