Av Kristin Clemet, leder i Civita

Denne uken brakte NRK en typisk egenprodusert nyhet: «Flertallet» blant 20 samfunnsøkonomer og skatteeksperter som NRK hadde vært i kontakt med, mener at skattene må økes, dersom velferdstilbudet skal opprettholdes. «Nyheten» var så omtrentlig presentert at det er umulig å vite hvem som mente det, hvor mange som mente det og hva de egentlig mente. Men NRK etterlot i hvert fall ett inntrykk, slik NRK pleier å gjøre: Vi må velge mellom skattelettelser og velferd. Eller sagt med andre ord: Mer skatt fører til mer velferd. Mindre skatt fører til mindre velferd.

Men er det så sant?

En diskusjon NRK sjelden interesserer seg for, er om det også kan være motsatt – om redusert skatt kan føre til økt velferd. Kan for eksempel skattelettelser føre til at flere kommer i arbeid, til økt økonomisk aktivitet og til økte offentlige inntekter, som igjen kan brukes på offentlig velferd? Og fins det noen økonomer som mener det?

Venstresiden i norsk politikk har så langt hevdet at det ikke er mulig. Som Jens Stoltenberg pleier å si: «En krone i skattelette er en krone mindre til velferd». I valgkampen i 2005 mente han at det var «voodoo-økonomi» når for eksempel Lars Sponheim argumenterte for såkalt dynamisk skattepolitikk og for at skattelettelser kan føre til økte offentlige inntekter på sikt.

En spørreundersøkelse som Civita har fått utført, viser at halvparten (51 prosent) av de spurte tror at «et lavere skattenivå vil medføre større verdiskaping i norske bedrifter, slik at staten får økte skatteinntekter og velferdsnivået i Norge opprettholdes». Den andre halvparten (49 prosent) mener at «et høyt skattenivå er nødvendig for at statens inntekter og velferdsnivået i Norge skal opprettholdes». Denne undersøkelsen viser altså overraskende stor støtte til at skattelettelser kan føre til økt økonomisk aktivitet og derved økte offentlige inntekter.

Også Statistisk Sentralbyrå har nylig engasjert seg i spørsmålet.  Ved presentasjonen av en analyse SSB har gjort av skattelettelser som har vært gitt i Norge, sa forskningsleder Thor Olav Thoresen: «Når vi får skattelette, jobber vi mer og forbruker mer». SSB-forskerne finner derfor at nettokostnaden ved å gjennomføre skattelettelser er betydelig lavere enn man tidligere har trodd. En viss andel av skattelettelsene er selvfinansierende, siden de kommer tilbake til statskassen i form av økte inntekter. Hvor stor andel av skattelettelsene som kommer tilbake vil variere, avhengig av hvor mye skattelettelsene stimulerer den økonomiske aktiviteten, hva slags skattelettelser som gis, og hvor høyt det samlede skattetrykket er fra før.

Forestillingen om at «en krone i skattelette er en krone mindre til velferd» er altså ikke riktig. Det er nemlig ikke skattene som gir oss velferd, og det er ikke staten som skaper velstand. Det er motsatt: Det er velstand som gjør velferdsstaten mulig. Og velstand skapes ikke gjennom skattlegging. Velstand er en følge av kunnskap, produktivitet, samarbeid og kreativitet – altså innovasjon og verdiskaping. For høye skatter bidrar til å svekke, og ikke styrke, kildene til den velstanden som velferdsstaten er avhengig av. Motsatt kan lavere skatter styrke den velstanden staten er avhengig av.

Resonnementet er feil også av en annen grunn. Det etterlater nemlig inntrykk av at det bare er staten som kan produsere og gi oss velferd. Men den viktigste velferden skapes privat; av oss selv, for oss selv og for hverandre. For den nærmeste familien og for alle andre når vi for eksempel deltar i frivillig arbeid, hjelper til på dugnad i nabolaget eller skaper en arbeidsplass for flere. De færreste av oss blir mest lykkelige i møte med staten eller offentlige velferdsordninger. Snarere er det vel vårt eget strev; det å lykkes med noe; å få noe til å gro, vokse og utvikle seg, som virkelig etterlater en følelse av velferd.

Jeg syns jeg hører venstresiden protestere: Hvem kunne greid seg uten «grunnmuren» av offentlige velferdstilbud? Uten sykehus, trygder, barnhageplasser og sykehjem? Og den har rett. Uten alle disse, svært viktige tjenestene hadde samfunnet og livene våre sett ganske annerledes ut.

Men jeg syns ofte vi glemmer at det grunnleggende sett er motsatt: At uten en «grunnmur» av velferd som er privat, og som skapes privat, er den offentlige velferden ingenting. Offentlig velferd er drevet av regler og skjemaer, den er uten frivillige relasjoner og uten følelser. Nettopp derfor er den heller ikke den viktigste. Vi er tross alt mennesker.

Private penger brukes ikke bare til tant og fjas, mens statlige penger alltid brukes fornuftig. Ofte er det tvert om. Men når staten sløser bort en million kroner, får det som regel ingen konsekvenser. En million kroner er nesten ingenting på et offentlig budsjett; pengene fremstår som «eierløse», og det er heller ingen å stille til ansvar.

Private penger brukes ofte mer omsorgsfullt, nettopp fordi de har eiere, og fordi de betyr noe for dem som eier dem. En vanlig lønnsmottaker må arbeide i tre år for å tjene én million kroner og enda flere år for å betale så mye i skatt. Det er altså mye penger.

Vi må betale skatt for å få offentlig velferd. Men sammenhengen er ikke så enkel som mange fremstiller den. For mye skatt kan svekke både den offentlige og den private velferden.

Artikkelen stod på trykk i Ukeavisen Ledelse fredag 8. august 2008.