Riv murene!

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

Det er snart 20 år siden Berlinmuren falt. Men fortsatt er murer populært. Det som tidligere var symboler på diktaturer har blitt demokratiske valgvinnere.

I november 1989, for 20 år siden, falt Berlinmuren, det fremste symbolet på den kalde krigen og forskjeller mellom mennesker. I nesten 30 år hadde sement, piggtråd, hunder og soldater hindret folk fra å komme seg unna det totalitære regimet i øst. Likeså hadde Berlinmuren, og de like strengt bevoktede grensene mellom resten av Øst- og Vest-Tyskland og mellom hele Øst- og Vest-Europa, hindret familiemedlemmers kontakt med hverandre, gjort ferieturer umulige og ført til at tusenvis av mennesker måtte risikere livet for å komme seg unna. For noen av dem fikk det fatale konsekvenser.  

Min generasjon husker bare så vidt muren. Heldigvis. Murer mellom mennesker burde høre fortiden til.

Men murene finnes fortsatt. Faktisk ser det ut til at antall murer i verden har økt siden novemberdagene i 1989. Og flere vil komme i fremtiden.

For murene er fortsatt populære. Noen har, på samme måte som Berlinmuren, til hensikt å holde mennesker inne. I denne kategorien er den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea den mest kjente. Grensen er, til tross for navnet, selvsagt ikke demilitarisert – tvert om er dette det tyngst bevoktede området i verden.

Denne barrieren har skilt koreanere fra hverandre i snart femti år. Og det ser ikke ut til at vi skal få oppleve at jublende og gråtende mennesker river stengslene med det første. Nesten 24 millioner nordkoreanere sitter i fengsel på ubestemt tid. De fleste utenfor har slått seg til ro med det og er mest opptatt av regimets atomvåpen. Disse kan nemlig skade oss.

Den offisielle begrunnelsen for Berlinmuren var for øvrig ikke å holde innbyggerne i øst innesperret, men å holde andre folk ute. De østtyske myndighetene fryktet kapitalister og andre fiender av sosialismen og bygde derfor ”der antifaschistische schutzwall” – den antifascistiske beskyttelsesmur – for å hindre noen i å komme inn og ødelegge idyllen.

Murene som hadde til hensikt – offisielt eller uoffisielt – å holde mennesker innesperret, forsvant i all hovedsak med kommunismens fall. Ideen om å beskytte oss fra det onde lever imidlertid videre.

I dag bygger vi nemlig barrierer for å stenge mennesker ute. Ingenting løser et problem bedre enn en god og solid mur. Frykt og angst kureres enkelt med en barriere mot utfordringene. Ute av syne, ute av sinn.

Det er mange grunner til å være redd. Det finnes derfor også mange grunner til å sette opp murer. Det som tidligere var symboler på diktaturer har blitt demokratiske valgvinnere.

Israelerne frykter terrorisme og bygger mur mot Gaza og Vestbredden. Amerikanerne frykter billig arbeidskraft og narkotika og bygger verdens lengste mur for å beskytte seg mot meksikanere. Her har det de siste ti årene omkommet ti ganger flere enn det gjorde ved Berlinmuren i hele dens levetid. Sør-Afrika og Botswana frykter fattige zimbabwere og har derfor satt opp elektrifiserte gjerder på grensen. Botswanas offisielle begrunnelse er for øvrig å beskytte kuene sine mot munn- og klovsyke. 

I den italienske byen Padova har man bygd murer for å skille den hvite middelklassen fra den såkalte afrikanske gettoen. I USA er ”gated communities” populære. Der kan man låse seg trygt inne, vekk fra verdens problemer. 

Én mur er spesielt relevant for oss nordmenn, nemlig den muren afrikanere, asiater og andre møter når de forsøker å skaffe seg og sine et bedre liv i Europa. Som kjent finnes det ingen håndfast mur rundt Europa. Men tiltak mot innvandring gjør likevel at reisen blir lengre, vanskeligere, farligere og dyrere enn nødvendig. Det gir gode priser for menneskesmuglere, men har ikke vist seg effektivt for å kontrollere innvandringen. I mellomtiden dør tusenvis av mennesker i forsøket på å kjempe seg til et bedre liv.

I Norge har vi fri ferdsel i strandsonen. For nordmenn. Skulle fattige afrikanere, derimot, klare å ta båten sin innenfor hundremeterssonen, ville vi antakelig reagere på samme måte som italienerne i dag gjør på Europas og våre vegne. Både internering og rask utsendelse er jo blitt honnørord i den nye regjeringsplattformen.

Slik sperres mennesker med arbeidsvilje, familiebånd eller bare et håp om et bedre liv ute. Vi kaller dem med forakt for lykkejegere, mens vi selv jakter videre på det gode liv.

Fri flyt av mennesker er dessverre en utopi, og noen begrensninger på menneskers vandring vil det alltid være. Vi liberale har da også bestandig vært varme forsvarere både av eiendomsretten og av privatlivet. Men uten en port i gjerdet og vinduer i boligen forvitrer noe viktig – nemlig omgangen med andre, et sosialt liv og konfrontasjonen med alt det som er annerledes.

La oss rive murene. I stedet kan vi ha gjerder – med port i. For Norges og Europas del kunne porten for eksempel være enklere adgang til arbeidsinnvandring. Det ville vi tjent på, og det ville også bidra til utvikling i verdens mange fattige land, slik FNs utviklingsprograms siste rapport viser.

Denne rapporten ble behørig omtalt i Norge, fordi Norge igjen ble kåret til ”verdens beste land”. Mange tar det antagelig som et bevis på at Norge gjør alt rett. Men egentlig handler rapporten mest om et tema hvor vi ikke kan si oss fornøyd. Den handler om hvordan vi kan bruke vandring til å skape utvikling og bekjempe fattigdom.

Vi i Norge tilhører den globale overklassen. Vi kan stort sett reise, flytte, jobbe og feriere hvor vi vil. En av grunnene til at vi har blitt så rike, er at vi har vært et åpent samfunn. Varer, tjenester, kapital og mennesker har flytt temmelig fritt over Norges grenser og bidratt til å skape stor velstand. Men denne muligheten nekter vi altså dem som trenger den aller mest. Som FN-rapporten viser, overdriver vi frykten for negative konsekvenser av migrasjonen – og undervurderer de positive sidene.

Hver mur, enten den er håndfast eller symbolsk, er et symbol på mislykket mellommenneskelighet. Derfor må noen tro på en liberal visjon om fri flyt av mennesker. Vi trenger noen som sier som president Ronald Reagan sa to år før Berlinmurens fall: Åpne portene! Riv ned murene!

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 03.11.2009.