Sulteforing av privatelever

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Dagens finansiering av private skoler tvinger elevene til å leve på kakelotterier der de både baker kakene og kjøper loddene.

Da Norges statsminister leverte inn sin hovedfagsoppgave i sosialøkonomi var det med et strålende resultat, men den unge Stoltenberg hadde ikke alltid like godt grep om tallene. Femten år tidligere gruet han seg til mattetimene. Tallene ville liksom ikke oppføre seg, ikke passe sammen. ”Sannsynligvis var det Steinerskolen som reddet meg”, har han fortalt, men Stoltenberg og hans regjerning har ikke mye til overs for private grunnskoler i dag. 2,5 prosent av norske barn går på private grunnskoler i Norge. Skolene spiller en avgjørende rolle som supplement til det offentlige, men blir likevel stemoderlig behandlet.

Stoltenberg gikk altså selv på en privat grunnskole, men han synes tydeligvis det ikke er nødvendig å sørge for at flere enn ham selv får tilbud om å velge noe annet enn den offentlige utdanningen. Stoltenberg II-regjeringen endret i 2006 den tidligere Friskoleloven på flere måter, blant annet ved en navneendring. Loven heter i dag Privatskoleloven, men dekker både privatskoler og friskoler. Loven inneholder dessuten et utvalg av kriterier for hva som kvalifiserer for godkjennelse av skoledrift.

En ting er navneforvirringen, noe mye mer alvorlig er finansieringsstrukturen som ble vedtatt for friskolene. Alle registrerte skoler i Norge mottar et årlig statstilskudd. Friskoler mottar 85 prosent av tilskuddet fra staten og restbeløpet, tilsvarende 15 % betales av foreldrene. I 2007 innførte regjeringen et tak på kr 20 000 på skolepenger (beløpet som betales av foreldrene). Det vil si at det ikke er lov til å kreve mer enn kr 20 000 per elev per år, selv om skolens budsjetter skulle vise at dette kronebeløpet ikke vil dekke utgiftene ved å drive skolen.

En friskole skulle opprinnelig kunne tilby utdanning til dem som tilhørte alternative religiøse retninger eller ønsket en spesiell pedagogisk utdanning, som Steiner eller Montessori. For at slike utdanningsvalg skulle bli reelle alternativer og tilgjengelig for alle, uavhengig av formue og inntekt, ble det gitt offentlig støtte til slik skoledrift. Det er vel og bra. Bortfallet av muligheten for å kreve mer skolepenger er uheldig, fordi blant annet utgifter til vedlikehold og ansvarlig drift av skolebygningen bortfaller. Dette er de postene det på kort sikt er enklest å kutte ned på. Snudd på hodet; hvis det ikke er lov til å ta mer skolepenger, hvorfor dekker ikke det offentlige tilskuddet naturlig vedlikehold?

Friskolene må ty til den svært sosialdemokratiske dugnaden for å vedlikeholde byggene. Det males, vaskes, holdes salgsmesser og lotterier. Foreldrene og andre venner og bekjente betaler gladlig for å kjøpe tilbake sine egenproduserte ting for å skaffe skolen penger til alt fra stoler, lekestativ, ny dusj eller annet som ikke budsjettene klarer å dekke. Mens den offentlige skole er godt hjulpet av at Undervisningsbygg, er ansvarlig for drift og vedlikehold av skolebygg, har ikke friskoler denne fordelen. En ytterligere fordel for den offentlige skolen kom i form av regjeringens tiltakspakke i forbindelse med finanskrisen. Undersøkelser viser at kommunene vil bruke 73 prosent av tiltaksmidlene nettopp til oppussing og vedlikehold av skolebygg.

Det er i dag en trend som viser at små grendeskoler gjerne søker om å bli omgjort til friskoler med et eget pedagogisk alternativ. Hvorfor? Svaret er enkelt hvis man ser på finansieringsstrukturen. Små, lokale skoler vil ofte ha lettere tilgang på lokaler med rimelig leie. Kanskje de også får råd til pedagogisk skolering eller andre ”ikke-driftsrelaterte” tiltak. En skole som derimot vil etablere seg i et område der tilgangen til lokaler er vanskelig og leien ofte er dyr, vil få et pålagt budsjettsprik mellom skolepenger som kreves og offentlig tilskudd som ytes. Blir valgmuligheten større dersom du tilfeldigvis bor et sted der en friskole kan etablere seg, og motsatt, mister du valgmuligheten i et tettbygd strøk fordi det er for dyrt å etablere friskoler der?

Det er ingenting i veien for at støtten til friskoler økes til 100 prosent, ledsaget av et forbud mot å ta skolepenger av elevene, slik det er i Sverige. I Sverige har de tatt målsetningen om tilpasset opplæring på alvor og fulgt det opp med en finansieringsmodell som fungerer. En mindre radikal løsning enn den svenske kan være å ta vekk taket på foreldrebetalingen eller justere den offentlige støtten ved å enten øke prosentsatsen eller gjøre noe med beregningsgrunnlaget.

Er du utdanningsidealist, må du også være god til å bake kaker, male vegger og være forberedt på å sove dårlig om natten. Det er mange gode pedagogiske, kvalitetsmessige og mangfoldsmessige grunner til å ha friskoler, men hvis skolene strupes økonomisk, nytter det ikke å være utdanningsidealist. Hvis meningen med finansieringsordningen er at man helst ikke ønsker friskoler, så er dagens ordning et effektivt hinder for nyetableringer av friskoler i tettbygde strøk.

Friskoler vil uansett ikke kunne tjene penger på skoledriften – uttak av utbytte er ikke lov. De kan derimot godt tape penger. Siden et eventuelt tap ikke kan dekkes gjennom foreldrebetaling, er etableringsrisikoen for de fleste initiativtakere for høy.  For man kan i lengden ikke basere seg på å drive seriøs skole ved å dekke inn kostnader gjennom kakelotterier.

Innlegget er publisert på Minerva.as 22. februar 2010.