Det er forskjell på statens penger

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Finansdepartementet liker det ikke, men det er forskjell på penger. Noen formål må kjempe seg til en plass på statsbudsjettet hvert år, andre formål får penger automatisk.

Når det automatisk blir bevilget penger på statsbudsjettet, skyldes det at politikerne på forhånd har etablert en regel om det:

Bevilgningene til sykelønn øker når flere blir syke, fordi det er vedtatt en lov om full lønn under sykdom. Bevilgningene til idrett og kultur øker dersom folk tipper mer, fordi det er bestemt at tippemidlene skal gå til kultur og idrett. Og forskningen får mer når Forskningsfondet gir avkastning, fordi det er bestemt at avkastningen skal være øremerket forskning.

Siden det er en omstendelig affære å endre de reglene som ligger bak automatikken, er det mange som ønsker seg slike regelstyrte ordninger. Men Finansdepartementet liker det ikke, siden det årlige handlingsrommet blir mindre. Jo mer som er bundet opp på forhånd, jo mindre er det å bruke på andre gode tiltak.

Det bør derfor vurderes nøye hvilke formål som fortjener slike bevilgninger. I det siste er det oppstått en diskusjon om idrett og kultur: Fordi Ap har bestemt at idretten skal få mer av tippemidlene, frykter mange at det blir mindre til kultur.

Jeg vil heller spørre: Er det viktigst at kulturen eller idretten er skjermet for politikernes årlige, direkte prioriteringer? Når er det viktigst med en viss avstand mellom styringsglade og meningssterke politikere og et gitt formål?

Det finnes noen formål og institusjoner som må være frie og uavhengige av staten, og som ikke kan eller bør brukes instrumentelt for å nå andre mål. Det gjelder bl.a. trossamfunn, forskningen og kulturen. I slike tilfeller er det særlig viktig å unngå at politikerne blander seg inn, eller at institusjonene tilpasser sin virksomhet til det de tror politikerne liker.

I et lite språkområde som Norge har staten en viktig oppgave i å støtte kulturen. Men også måten staten støtter på, er viktig for å sikre institusjonenes uavhengighet. I Norge har staten nærmest monopol på å støtte kulturen, og den har vist at den er villig til å bruke makt ved å knytte politiske betingelser til støtte.

Kulturen burde i større grad føres tilbake til det stats- og markedsfrie rom, nemlig sivilsamfunnet. Dermed ikke sagt at kulturen ikke skal kunne tjene penger eller motta støtte fra staten eller private. Men den ensidige avhengigheten bør ideelt sett reduseres, og avstanden til de som har makten, bør bli større.

Et eksempel fra USA kan illustrere poenget: En fransk forfatter skrev en gang at det «for en franskmann er en helt uutholdelig tanke at kunsten ikke blir støttet av staten.” Da han bodde i USA oppdaget han imidlertid at det slett ikke sto så ille til i det ”forhatte” amerikanske kulturlivet som han trodde. Poenget var bare at «de fleste amerikanske teatre, orkestre, museer osv er non-profit organisasjoner, som staten indirekte finansierer via skattefradrag for giveren. (…) Så den amerikanske stat støtter, men beslutningen om hva man skal støtte, kommer ikke fra staten.”

For å vende tilbake til Norge: Prinsipielt sett er det viktigere at kulturen og forskningen blir støttet gjennom regelstyrte ordninger enn at idretten gjør det.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 29. april 2011.