Tillit og likhet i Norden

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Et populært forskningsobjekt for tiden er den nordiske modellen, som jeg har skrevet om i Ukeavisen før.

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var den nordiske modellen, med god grunn, sterkt kritisert.  Den var i ferd med å stivne på grunn av for sterkt vekst i offentlig sektor, for mange reguleringer og for mye planøkonomi.  Men politikken ble lagt kraftig om, her i Norge av regjeringen Willoch, som liberaliserte og åpnet opp økonomien og samfunnet. 

Den nordiske modellen ble modernisert.

I tiden som er gått siden, har de nordiske land hatt stor suksess. De har kunnet kombinere relativt sjenerøse velferdsstater med høy vekst og relativt høy produktivitet. Spørsmålet mange forskere stiller seg, er hva som har muliggjort dette.

Det er flere mulige svar, og det er sannsynligvis ikke bare ett svar. Men la meg nevne én hypotese, som særlig politikere på venstresiden liker godt.

De mener, og det er jeg enig med dem i, at den høye tilliten i våre samfunn – mellom personer og mellom personer og institusjoner – bidrar til omstillingsvilje og vekst. Vi kaster ikke bort ressurser på mistillit eller høye transaksjonskostnader fordi vi ikke stoler på hverandre.

Spørsmålet er hvor denne tilliten kommer fra?

Enkelte mener at den høye tilliten i våre samfunn skyldes stor grad av økonomisk likhet. Det kan hende at det er en kjerne av sannhet i det, men resonnementet kan og bør problematiseres.

Det er riktig at høy tillit i et samfunn ofte opptrer samtidig med høy grad av økonomisk likhet. Sagt på en annen måte: Det er høyere tillit i de landene som også har stor grad av økonomisk likhet enn det er i land med liten økonomisk likhet.  Likevel er det ikke soleklart, slik noen påstår, at det er en klar årsakssammenheng mellom økonomisk likhet og høy tillit.

Det finnes land, der tilliten de senere år er redusert – uten at de økonomiske ulikhetene er nevneverdig økt.  Mens venstresiden ofte påstår at redusert tillit skyldes for mye markedsøkonomi og økt ulikhet, fremmet de konservative i Storbritannia en alternativ hypotese. Etter deres mening hadde tilliten der falt fordi staten under Labour hadde blitt for stor og for sterk. Den blandet seg inn i og svekket familiene og privat sektor og ga andre grupper urettmessige privilegier.

Det finnes også eksempler på at tilliten øker, samtidig som de økonomiske ulikhetene øker.  Sterk vekst kan for eksempel føre til at noen blir raskere rike enn andre, men hvis alle blir rikere, behøver ikke de økte ulikhetene å redusere tilliten – den kan tvert om øke. 

Jonas Gahr Støre er blant dem som legger vekt på at små økonomiske forskjeller er den viktigste forklaringen på de nordiske landenes gode resultater. I Dagens Næringsliv skriver han bl.a. at «små forskjeller forklarer hvorfor de nordiske landene kommer på topp på så mange levekårsstatistikker» og viser bl.a. til den «samfunnstillit» som preger våre samfunn.

Jeg tror dette er en for enkel forklaring. Jeg tror riktig nok at likheten i de nordiske land har mye å si for våre gode resultater, herunder den høye tilliten, men jeg tror man må skjelne mellom likhetsbegreper – og at det klassiske borgerlige likhetsbegrepet er vel så viktig for tilliten og resultatene som venstresidens klassiske likhetsbegrep, nemlig resultatlikhet.

Det borgerlige likhetsbegrepet dreier seg om likebehandling, om likhet for loven og om like spilleregler for alle – altså rettsstaten. Min hypotese er at mennesker lettere aksepterer ulikhet som fremkommer på en rettferdig måte, altså innenfor en velfungerende rettsstat som behandler alle likt og rettferdig – enn ulikhet som fremkommer i samfunn som har en mindre velfungerende rettstat, og der ulikhetene oppstår fordi mennesker er behandlet ulikt og urettferdig. Derfor tåler også de nordiske samfunn at de økonomiske ulikhetene øker litt, uten at tilliten blir redusert – mens andre land, som i verste fall er preget av korrupsjon og nepotisme, kan utløse opptøyer som følge av økte økonomiske forskjeller. Det blir som en fotballkamp: Vi aksepterer at lagene får et ulikt antall mål, hvis de er dømt rettferdig.

Likebehandling er altså viktigere enn like resultater. Det betyr likevel ikke at det rent faktisk blir større økonomiske forskjeller i land der likebehandling og like muligheter vektlegges mer enn like resultater.

Det er snarere tvert om. Ser man på verdens land, ser man også at landene med mer markedsøkonomi har større økonomisk likhet. Det er antagelig to årsaker til det: Markedsøkonomien bidrar til vekst som gjør det mulig å etablere velferdsordninger og drive fordelingspolitikk. I tillegg bidrar markedsøkonomien i seg selv til utjevning.

Men en velordnet kapitalisme fører også i seg selv til økt tillit.  For å sitere to svenske forskere: «En markedsøkonomi, som bygger på frivillige transaksjoner og interaksjon med både kjente og ukjente innenfor en forutsigbar rettsstat, innebærer både incentiver og mekanismer som fremmer tillit mellom mennesker».

For å oppsummere: Den høye tilliten i de nordiske samfunn er et stort gode. Den bidrar antagelig til å styrke omstillingsevnen og fremme veksten. 

Det er kanskje mer tvilsomt at den høye tilliten skyldes stor grad av økonomisk likhet som følge av omfordeling. Kanskje er det tvert om: Den høye tilliten fører til vekst, som fører til og muliggjør større økonomisk likhet.

Og: Hvis likhet er en viktig årsak til den høye tilliten, er det nok snarere det borgerlige likhetsbegrepet – og ikke resultatlikheten – som er viktigst.

Økt tillit må altså først og fremst sikres gjennom å styrke rettsstaten – ikke gjennom økonomisk omfordeling. Fravær av fundamentale rettsstatsprinsipper vil både redusere tilliten og øke den økonomiske ulikheten.

Artikkelen stod på trykk i Ukeavisen Ledelse fredag 28. mai 2010.