Norden som sovepille
Den nordiske modellen er i skuddet for tiden. I begeistringens rus er det lett å glemme at medaljen også har en bakside. Noen som sjelden blir nevnt, er de nesten 800.000 menneskene i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidsmarkedet i Norge.
Mange av dem vil og kan arbeide, og det er mangel på arbeidskraft. Likevel er det ikke plass til dem. Kan det ha noe med den nordiske modellen å gjøre?
Den svenske økonomihistorikeren Benny Carlsson satte seg fore å undersøke det. Eller mer presist: Han ønsket å finne ut hvordan det kunne ha seg at somaliske flyktninger i Sverige er så dårlig integrert, mens somaliske flyktninger i USA greier seg meget godt.
Både i Sverige og i Danmark er det mangel på arbeidskraft. Samtidig er det svært mange innvandrere som går ledige. Aller verst står det til blant somalierne. Arbeidsledigheten blant innvandrere fra Somalia er skyhøy.
Situasjonen er den samme i Norge. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det ingen andre innvandrergrupper som har like lav sysselsetting som førstegenerasjons innvandrere fra Somalia. Det var i 2006 ti ganger mer sannsynlig at en somalier var registrert arbeidsledig enn en i hele befolkningen. Somalierne er samtidig sterkt underrepresentert blant selvstendig næringsdrivende. De selvstendig næringsdrivende fra Somalia utgjorde i 2005 bare 0,7 prosent av alle selvstendig næringsdrivende i innvandrerbefolkningen i Norge, enda innvandrere fra Somalia alt i alt utgjorde 4,6 prosent av innvandrerbefolkningen.
Sagt med andre ord: Innvandrere fra Somalia er ikke godt integrert i de nordiske land. Men hvorfor er de da tilsynelatende så godt integrert i USA?
I de somaliske samfunn i USA er det, ifølge Carlsson, en enorm energi. Innvandrere fra Somalia lærer seg språket, skaffer seg arbeid, etablerer sin egen bedrift og deltar med liv og lyst i sivilsamfunnet. I Minneapolis, som visstnok har det største somaliske samfunnet utenfor Somalia, er deltagelsen i arbeidslivet dobbelt så høy som i Sverige, mens andelen selvstendig næringsdrivende blant er 20 ganger høyere enn i Sverige.
Men hva skyldes denne forskjellen? Er det en systematisk forskjell mellom somaliere som flykter til USA og somaliere som flykter til Norden – eller er det snarere forskjeller mellom Norden og USA som er forklaringen?
Ifølge Carlsson er det ikke systematiske forskjeller på innvandrerne som kan forklare de markante forskjellene. De har alle sammen, enten de dro til USA eller Norden, i bunn og grunn vært i den samme fortvilte situasjon. De flyktet fra borgerkrig og fattigdom i Somalia.
Men de kommer til forskjellige samfunn: I USA møter de miljøer som verdsetter kulturelt mangfold, som forventer at de står på og er selvhjulpne, og som tillater at noen lykkes. I Norden blir mange i praksis tilbudt passivitet og et valg mellom assimilasjon eller isolasjon. Ifølge den danske Weekendavisen mener Carlsson at Sverige og Danmark (og vi kan sikkert legge til Norge) virker som sovepiller på somalierne, mens USA er som speed.
Det verste jeg vet med USA er våpenlovgivningen og dødsstraffen. Noe av det beste med USA er det intellektuelle liv, toleransen og åpenheten overfor ulikhet og mangfold. Uten å kopiere USA bør vi forsøke å lære noe av det som er best.
Den nordiske modellen passer best for små, homogene befolkninger. Det som utfordrer likheten, utfordrer også modellen. Skal modellen overleve, må den i større grad tilpasse seg en verden der menneskene er ulike. Her har vi noe å lære av USA.
Morgenbladet, fredag 12. oktober 2007