Modell mot endring

Av Kristin Clemet, leder i Civita

 

I Dagens Næringsliv 12. mai skriver Jonas Gahr Støre om ”generasjoner med sosialdemokratisk motmakt (som) selve opphavet til den nordiske velferdsmodellen”.  Støre forsøker, slik mange i Arbeiderpartiet gjør, å ta eierskapet til den nordiske modellen. 

Når Jens Stoltenberg taler på Arbeiderpartiets landsmøte, snakker også han om ”den nordiske sosialdemokratiske modellen”.   Men når han taler i Nordisk Råd snakker han om ”den nordiske modellen”.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at ordet ”sosialdemokratisk” er tatt ut.

Det er tatt ut, fordi det er galt å kalle den nordiske modellen en sosialdemokratisk modell. Slike talemåter vil derfor vanskelig passere i en nordisk forsamling. Historien om den nordiske sosialdemokratiske modellen er, som professor Stein Kuhnle har uttrykt det, ”en historisk misvisende fortelling”. Eierskapet til modellen er snarere delt mellom sosialdemokratiet og de borgerlige partiene, herunder særlig de eldste partiene, Venstre og Høyre.

Begrepet ”den nordiske modellen” defineres ofte veldig snevert i den politiske debatten. Den nordiske modellen henspeiler ikke bare på velferdsstaten eller forhandlingssystemet, men på hele samfunnsmodellen.  De nordiske land preges bl.a. av at de

· er liberale, sterke demokratier

· har konsensusdrevne politiske institusjoner, bl.a. fordi de ofte har mindretallsregjeringer

· har svært åpne markedsøkonomier, og

· velferdsstater som er preget av en relativt omfattende offentlig sektor, universelle og skattefinansierte ytelser og koordinerte lønnsforhandlinger.

Ordet “modell” gir for øvrig lett gale assosiasjoner. Det fantes aldri en modell på tegnebrettet, det er ikke én modell, og det er heller ikke en modell som er statisk. Den er hele tiden i endring og under påvirkning fra både politikken, samfunnsutviklingen og det internasjonale samfunn. Gradvis blir dessuten modellen mindre distinkt, fordi mange land blir mer like.

Årsaken til at modellen ble livlig diskutert på 70- og 80-tallet, var at mye utviklet seg i gal retning. Årsaken til at modellen diskuteres nå, er at mye har gått bra lenge: De nordiske land har greid å kombinere høy vekst med relativt sjenerøse velferdsstater. Hva er årsaken til det?

Det finnes neppe ett fasitsvar på det, slik man av og til kan få inntrykk av. Det er delte meninger om hvorvidt det hovedsakelig skyldes små forskjeller, godt utbygde velferdsordninger, høy grad av tillit, en velfungerende kapitalisme og/eller et gunstig skattesystem. Den amerikanske tankesmien Cato Institute fremhever i sine studier av modellen at de nordiske land rangerer blant de aller mest markedsorienterte land i verden.

Det er mye å være fornøyd med i Norge, men det er ingen grunn til å være selvtilfreds. Medaljen har også en bakside.  600 – 800.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet. Mange av dem kan og vil arbeide helt eller delvis, men systemet står i veien: Kombinasjonen av sjenerøse stønadsordninger og en sammenpresset lønnsstruktur med høye lønninger for dem som ikke er super-produktive eller som har lav kompetanse, stenger mange ute fra arbeidsmarkedet. Samtidig virker det som modellen er lite robust i møte med innvandring og mangfold.

Arbeiderpartiets trang til å ville ”eie” den nordiske modellen gir de borgerlige partiene en sjanse. Et kjennetegn ved modellen er nemlig at den ikke er statisk, men hele tiden er i endring. Arbeiderpartiets innbitte forsvar for modellen arter seg ofte som et forsvar for status quo, der alle forslag til endring fremstilles som en trussel mot modellen – som om den i seg selv er et viktig mål. 

Men den største trusselen mot det som er godt ved modellen, er stillstand. For å sitere Thorbjørn Jagland: “Det ville ha eksplodert om ikke reformene hadde kommet” under Willoch-regjeringen på 1980-tallet.

En slik eksplosjon kan true igjen, dersom ikke reformene kommer i tide. Derfor er det på høy tid å diskutere hvordan vi kan dempe veksten i trygdeutgiftene og styrke tilgangen på arbeidskraft, øke valgmulighetene for borgerne og bringe privat sektor og sivilsamfunnet inn i løsningen av oppgavene.

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 1. juni 2010.