Modell i flere fasonger

Av Kristin Clemet, leder i Civita

En styrke ved den nordiske modellen er at den ved viktige korsveier har vist seg omstillingsdyktig. Det er mulig å justere kursen når det bærer galt av sted, og det er mulig å tilpasse modellen til nye utfordringer.

De nordiske land har gjort det bra lenge, etter at det ble foretatt store omstillinger på 1980- og 90-tallet. Etter min mening er det nå igjen behov for fornyelse.

Behovet for fornyelse merkes foreløpig minst i Norge, fordi vi har store petroleumsinntekter. Men de underliggende utfordringene er de samme, både i Sverige, Danmark og Norge: Vi må sikre tilstrekkelig finansiering og arbeidskraft. Vi må skape fleksibilitet og valgfrihet for en mer heterogen og kunnskapsrik befolkning. Vi må finne frem til nye og mer effektive måter å løse oppgavene på, bl.a. ved å ta i bruk private krefter.

Slike ideer provoserer venstresiden. I Dagens Næringsliv 8.oktober tegner Anette Trettebergstuen (Ap) et skremmebilde av hva som vil skje med velferdssystemet, dersom høyresiden får bestemme. Ironisk nok er skremmebildet allerede en realitet, utførlig beskrevet i Dagsavisen samme dag. Likevel er ikke Trettebergstuen mer nysgjerrig enn at hun avviser alle forsøk på å tenke utenfor boksen, lytte til andre eller føre en dialog. Hun nøyer seg med å diskutere med sine egne.

For den som vil løfte blikket, kan det imidlertid være mye å lære, også innad i Norden. Den nordiske modellen kommer nemlig ikke bare i én utgave. Det føres forskjellig politikk som gir ulike resultater i de ulike land.

Man skulle kanskje tro at Norge gjør det best på alle områder, siden vi har mer penger enn de andre nordiske land. Men slik er det ikke. For å ta noen eksempler:

·      Både Sverige, Danmark og Finland gjør det bedre enn Norge på helseområdet. Sykehusene i de andre landene får mer igjen for ressursene enn vi får i Norge.

·      Norge gjør det for tiden best når det gjelder ledighet blant ungdom og innvandrere. Men også Danmark gjør det svært bra, og Sverige gjennomfører reformer som kan bidra positivt.

·      Norge ligger bak både Sverige, Danmark og Finland når det gjelder evne til innovasjon.

·      Norge og Danmark gjør det dårligere enn Finland innen utdanning. Vi har både høyere ressursbruk og svakere faglige resultater enn Finland har.

·      Norge er det landet som har færrest personer i høyere utdanning i aldersgruppen 20 – 29 år. Danmark og Finland ligger langt foran Norge.

·      Norge gjør det dårligst på rangeringer som måler landenes konkurransekraft og markedsvennlighet.

·      Danmark er på mange områder mer klimavennlig enn Norge og har bl.a. verdens mest miljøvennlige landbruksproduksjon.

·      Norge har svært mange innvandrere som eier sin egen bolig, langt flere enn bl.a. Sverige.

Ulike resultater kan skyldes tilfeldigheter eller forhold vi ikke kan gjøre noe med. Men det kan også skyldes ulik politikk. Erik Solheim skriver 9.10. at vi ”altfor sjelden spør hvordan vi kan få mer igjen for pengene”. Jeg er enig. Da jeg var utdanningsminister ble det bl.a. dokumentert at Norge har verdens dyreste skole, men ikke verdens beste skole, og at det derfor er rom for å bruke ressursene bedre. Men det var nok ikke SV som var min sterkeste støttespiller da.

Forskjellene mellom landene viser at den nordiske modellen ikke er hugget i stein. Vi kan lære av andre, både i og utenfor Norden, og vi kan få mer igjen for pengene, hvis vi vil.

Men det krever at også Arbeiderpartiet vil diskutere nye løsninger med andre enn seg selv.

En versjon av artikkelen står på trykk i Dagens Næringsliv 15. oktober 2010.