Arbeiderpartiet og den nordiske modellen
Av Kristin Clemet, leder i Civita
I Dagens Næringsliv 1.juni skrev jeg at ”Arbeiderpartiets innbitte forsvar for den nordiske modellen er et forsvar for status quo, der alle forslag til endring fremstilles som en trussel mot modellen”. Per Kleppe skriver i et innlegg 4.6. at han ikke tror på dette, hvis jeg ikke underbygger påstanden med konkrete sitater.
Slike sitater er det lett å finne. I august 2009 uttalte bl.a. Jens Stoltenberg at ”valget står mellom de rødgrønne, som vil bevare og utvikle den norske modellen, og høyresiden, som vil svekke fellesskapet gjennom privatisering og skattelette”. De rødgrønne har bl.a. ment at borgerlig skattepolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk vil bryte med den norske modellen. ”De borgerlige vil bygge den norske modellen ned”, uttalte en av stortingsrepresentantene på Arbeidepartiets siste landsmøte. Men lengst gikk kanskje Stoltenberg selv, da han uttalte at stortingsvalget i 2005, som altså sto mellom en regjering av Høyre, Krf og Venstre og en regjering av Ap, SV og Sp, var en ”folkeavstemning om den norske modellen”, og at modellen ble reddet fordi de rødgrønne vant. Foran valget i 2009 mente Stoltenberg at modellen igjen var i fare.
I DN 8.6. får vi et nytt eksempel. Sjeføkonom i LO, Stein Reegård, mener å vite at jeg er mot noe jeg selv mener at jeg er for. Han mener dessuten at ”alle” forslag partiet Høyre fremmer som berører arbeidsliv og økonomi, vil svekke den nordiske modellen.
Jeg taler verken på Victor Normans eller Høyres vegne. Likevel må vel dette utsagnet sies å være et godt eksempel på det ”beviset” Kleppe etterlyser. Men Reegårds påstand er absurd, bl.a. fordi alle de reformforslag jeg nevnte i mitt forrige innlegg, allerede er eksisterende politikk i Norden: Det finnes nordiske land som har et mer fleksibelt arbeidsmarked, som tillater flere friskoler, som har åpnet for større valgfrihet innen skole- og omsorgssektoren, som har en mindre sjenerøs sykelønnsordning, og som slipper til private i løsningen av viktige samfunnsoppgaver. Men ingen av disse landene har av den grunn meldt seg ut av den nordiske modellen.
Jeg er ikke enig i alt Per Kleppe skriver. Men jeg slutter meg til professor Stein Kuhnle, som skriver dette i forbindelse med en tidligere debatt mellom Kleppe og meg: ”Det er uomtvistelig et delt politisk eierskap til den nordiske modellen i dag, slik Kristin Clemet og Per Kleppe, avskrellet noen polemiske utvekslinger, synes å være enige om.” Jeg er også enig med Torbjørn Jagland, som, rett før han sluttet i norsk politikk, erkjente at ikke ”noen regjering her i landet har gått til noe grunnleggende angrep på hovedpilarene i den nordiske velferdsmodellen”.
Modellen trenger reformer, dersom den skal overleve.
Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 9. juni 2010. Clemets første innlegg kan leses her.