Partiene som går til valg på å demontere EØS-avtalen, bedriver et høyt spill.
Økonomisk globalisering forbindes vanligvis med en utviklingsprosess som går i retning av en mer åpen og integrert verdensøkonomi. Derfor forbindes også globalisering med den politiske utviklingen som har åpnet for friere bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på tvers av landegrenser.
Men globalisering er et stort ord, kanskje i største laget. Hvis noen sier «globalisere» får man lett assosiasjoner til å bli kastet ut i noe som er ukjent, fjernt og verdensomspennende. Eller, noe i retning av det fenomenet som den britiske sosiologen Anthony Giddens i 1999 valgte å kalle A Runaway World – en verden ute av kontroll og uten holdepunkter. Nå vet vi mer, og kanskje har vi også lært oss at begrepet globalisering gir mest mening når vi tolker det som en retning eller som et resultat av en prosess, snarere enn å knytte det til en handling eller en hensikt.
Verden har i løpet av de siste 30 årene erfart en uvanlig sterk globaliseringsbølge, som noen har kalt et «globaliserings-sjokk». Drivkreftene bak er velkjente: Den internasjonale liberaliseringsbølgen på 1980- og 1990-tallet, Kinas åpning og inkludering i verdensøkonomien, transformasjonene i Øst-Europa, etableringen av EUs indre marked og den tiltagende spredningen av internett og digitalisering på en rekke områder. La oss heller ikke glemme alle utviklingslandene som har valgt å vende proteksjonismen ryggen og åpne seg for internasjonal handel.
Når om lag 1,5 milliarder flere mennesker trer inn i verdens arbeidsmarked i løpet av 30 år har vi å gjøre med et av de største tilbudssjokkene i historien. Resultatet så langt har vært en betydelig forbedring av levestandarden for brede lag av verdens befolkning. Siden 1990 har dessuten over en milliard mennesker kommet seg over grensen for ekstrem fattigdom. La oss heller ikke glemme at det i den rike delen av verden i samme periode er skapt vesentlig flere arbeidsplasser og høyere inntekter, til tross for finanskrise og en serie økonomisk-politiske feilgrep i flere land som har bidratt til økt ulikhet.
Den nye globaliseringen siden 1990-tallet har også skapt en langt mer finmasket internasjonal arbeidsdeling gjennom fremveksten av såkalte globale verdikjeder. Denne utviklingen har resultert i en tiltagende sammenveving av import og eksport, varer, tjenester, teknologi og investeringer – på kryss og tvers av landegrenser. Aldri har vi vært mer avhengige av hverandre, og aldri har vi hatt større grunn til ønske våre naboland all mulig fremgang og alt det beste for fremtiden – i vår opplyste egeninteresse. Vi er i samme båt.
En viktig konsekvens av den nye globaliseringens finmaskede og sammenvevde internasjonale arbeidsdeling er at samfunnsinteressen av å sikre og videreutvikle rettferdige spilleregler for fri bevegelse og alminnelig næringsfrihet på tvers av landegrensene aldri har vært større enn nå. Og motsatt: Aldri før har handelsproteksjonisme og ulike former for økonomisk nasjonalisme hatt et større ødeleggelsespotensial enn nå. I vår sammenvevde verdensøkonomi blir innføring av handelshindringer nærmest å sammenligne med det å bygge murer mellom ulike avdelinger i en fabrikk – en sabotasje av verdiskapende prosesser.
Proteksjonisme kan i første omgang høres ut som noe positivt, som et ord som formidler et budskap om beskyttelse mot ytre trusler. Konsekvensene av handelsproteksjonisme er imidlertid ødeleggende og representerer en av vår tids største trusler mot sysselsetting, velferd og verdiskaping – spesielt for en liten åpen økonomi som den norske.
De politiske partiene som i høst går til valg på et program som helt eller delvis vil demontere den viktige EØS-avtalen, bedriver derfor et høyt spill med landets fremtid og neste generasjons fremtidsperspektiver.
Både Norge og verden trenger mer globalisering, ikke mindre. Norge er best tjent med å føre en frihandelspolitikk som bidrar aktivt til å videreutvikle og liberalisere globaliseringens spilleregler, basert på to overordnede prinsipper:
- Så mye multilateral liberalisering og institusjonsbygging som mulig – gjennom WTO.
- Så mye regional integrasjon som nødvendig – med utgangspunkt i EØS-avtalen.
La i hvert fall ikke det utskjelte globaliserings-ordet stå i veien for å forsterke vårt engasjement for en mer åpen og inkluderende verdensøkonomi. Det åpne og liberale samfunnet har mange nok fiender i verden fra før.
Innlegget er publisert hos Minerva 29.08.2017. Lars Peder Nordbakken har forfattet Civita-notatet Internasjonal næringsfrihet – Et fornyet argument for frihandel i lys av den nye globaliseringen.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
