Skjellsordet valgfrihet
Hvordan kan det ha seg at valgfrihet og konkurranse anses for å være helt avgjørende viktig i noen av livets viktigste forhold – mens det i andre sammenhenger er blitt skjellsord, i hvert fall på venstresiden?
La oss starte med politikken selv. Kan man forestille seg en situasjon der staten bare ville støtte ett parti, og velgerne bare fikk ett parti å velge blant? Selvsagt ikke. Det må være konkurranse, og det må være muligheter til å velge mellom flere alternativer for at demokratiet skal være reelt. Et politisk system uten valgfrihet og konkurranse er altså utenkelig.
Eller ta avisene: Kan noen forestille seg en situasjon der staten bare ville tillate én avis som velgerne ble tvunget til å lese? Selvsagt ikke. Det må være et mangfold av aviser for at ytrings- og meningsfriheten skal være reell. Et avismarked uten valgfrihet og konkurranse er utenkelig.
De fleste under tretti vil antagelig også ha problemer med å forestille seg en situasjon der staten bare tillater én radio- og TV-kanal, men det har jo faktisk vist seg mulig. Først med Willoch-regjeringen på 80-tallet ble det tillatt å ta inn utenlandsk fjernsyn og å etablere private radio- og TV-kanaler ved siden av statskanalen NRK. I dag er det utenkelig at det ikke skal være valgfrihet og konkurranse mellom ulike radio- og TV-kanaler.
Det samme er tilfellet når det gjelder kunst og kultur. Hvem kan forestille seg en situasjon der staten forbyr oss å velge mellom flere teatre, flere kinoer, flere konserter eller flere gallerier? Et samfunn der det bare er ett statlig teater, én statlig kino, ett statlig galleri og ett statsorkester – helt uten valgfrihet og konkurranse – er utenkelig.
Det er like utenkelig at staten bare ville tillate eller støtte én frivillig organisasjon og nekte oss å velge mellom flere frivillige organisasjoner. Staten ville heller ikke, i et demokratisk land, forby alternative trossamfunn og religioner. Ulike trossamfunn får lov til å konkurrere om vår gunst, og vi har frihet til å velge den kirken og troen vi vil.
Det samme gjelder kjærlighetslivet, noe av det aller viktigste i våre liv. Riktig nok forekommer det tvangsgifte, og det er faktisk mange som ikke får lov til å velge sin egen ektefelle. Men det går ikke for å være særlig menneskevennlig eller demokratisk. I Norge er tvangsgifte ulovlig, og for de fleste av oss er det utenkelig.
Det er også helt utenkelig å forby konkurranse og valgfrihet på andre, mer prosaiske områder. Men også de kan jo være viktige nok. Mat, for eksempel, trenger de aller fleste for å opprettholde livet. Likevel tillater vi mange matbutikker, sterk konkurranse og full valgfrihet for dem som skal handle. Og det fungerer ganske fint: Det er verken kø, kort eller kaos foran matbutikkene i Norge.
Kristin Clemet i Morgenbladet 23.11.2007