Dan Mitchell fra Cato-instituttet var onsdag 12. november på en konferanse i EU-parlamentet i Brussel for å snakke om finanskrisen. Civita tok en prat med ham om krisens årsaker og de løsninger som nå blir foreslått.

Den liberale tankesmia Cato-instituttet har lenge markert seg som åpenlyse motstandere av den politikken som har blitt ført av Bush-administrasjonen. Det vi har vært vitne til de siste åtte årene er i følge ledende amerikanske liberalister milevis unna liberale idealer.

Cato har også lenge advart mot den boligfinansieringspolitikken som ble iverksatt under Bill Clinton og videreført under Bush. De har spesielt pekt på den ustabile og usunne forretningsmodellen som de to gigantene i det såkalte sekundærmarkedet for boliglån, Fannie Mae og Freddie Mac, har stått for, og taler i dag for å legge ned virksomheten deres, samt å vise forsiktighet og skjønn i utformingen av kriseplaner og langsiktige endringer av det amerikanske og internasjonale reguleringsregimet.

Under en konferanse i Brussel 12. november i år, tok Civita en prat med en fremtredende profil ved Cato-instituttet. Daniel J. Mitchell er en ledende talsmann for flat skatt og konkurranse mellom land i utformingen av ulike skatteregimer. I tillegg har han skrevet en rapport om den nordiske modellen.

Dan Mitchell har den siste tiden også markert seg i forbindelse med finanskrisen og har ved flere anledninger gått ut i riksdekkende amerikanske medier og BBC World med kritiske bemerkninger til synet på krisens årsaker og ulike redningspakker som har blitt foreslått, ikke minst overfor den kriserammede amerikanske bilindustrien.

  

Dan Mitchell (Cato): "Jeg håper på mindre stat, men frykter mer stat i tiden framover."

Hva er hovedårsakene til krisen?

Når det gjelder myndighetenes rolle, er det spesielt tre ting de har gjort galt, og som har ført oss til denne krisen: lavrentepolitikk fra Federal Reserve, et råttent finansieringssystem for de to statlig støttede selskapene Fannie Mae og Freddie Mac, og de krav som har blitt stilt til amerikanske banker om "affordable lending" – at bankene skulle fire på utlånskriteriene sine for å gi lån til folk med dårlig betalingsevne.

Når det gjelder privat sektor, ser vi at folk ikke har vært i stand til å vurdere risiko på en god måte. Og når folk gjør denne type feil i markedet, er det noe de bør straffes for (gjennom tap), ikke bli belønnet for av myndighetene med 700 milliarder dollar.

 

Lavrentepolitikken til Federal Reserve er en hovedfaktor bak årsakene til krisen.

Hvilken rolle har det amerikanske reguleringsregimet spilt i denne krisen? Har det vært for lite reguleringer?

Det amerikanske finansmarkedet er tungt regulert, så det er vanskelig å se hvordan denne virksomheten kunne ha vært stoppet med enda tyngre regulering. Det er også verdt å merke seg at de små bankene har hatt mindre problemer. Det var de banker som hadde et nært forhold til Freddie og Fannie som nå har opplevd store problemer. Og det har vært én reguleringsinstans som utelukkende har hatt som oppgave å ha tilsyn med Freddie og Fannie, og denne har støttet opp om virksomheten deres.

Det er også vanskeligere å selge risiko videre eller å selge et overvurdert formuesobjekt, hvis ikke myndighetene har gått inn og støttet opp om eller gitt en slags garanti for disse verdipapirene. Dette gjelder også de offisielle kredittvurderingsbyråene, som har gitt tvilsomme finansprodukter trippel A-vurdering (beste kredittvurdering), nok et statlig iverksatt reguleringsopplegg som har slått feil.

Hva mener du om at vestlige myndigheter i større grad ønsker å koordinere politikken internasjonalt som svar på krisen?

Det er en fare dersom alle nasjoner må adoptere de samme reglene. Vi vet at myndigheter ikke er fullkomne og allvitende, og vi vet derfor at de vil gjøre feil når de utformer nye reguleringer. Og hvis det gjøres feil med reguleringene, vil dette ved internasjonal harmonisering virke inn på alle land på en gang. En slik harmonisering vil dermed kunne øke den systemiske risikoen på globalt nivå, og vi kan få omfattende systemiske feil som kan skade økonomien i framtiden.

Så – fordi man aldri kan vite hva som er de beste reguleringene, er det best å overlate dette til prøving og feiling av ulike land for slik å komme fram til bedre løsninger?Ja, en mangel på mangfold betyr en mangel på innovasjon, også når det gjelder reguleringer og politikk. Det er nødvendig at ulike land finner fram til og prøver ut ulike løsninger. Noen av disse vil virke bedre og andre mindre godt. Dette er del av den læringsprosess som vi finner i markedet; i dette tilfellet et marked for ulike reguleringer og konkurranse mellom land om å finne fram til løsninger.

Dette minner om østerrikernes innsikter i markedsprosessen og i den samfunnsmessige utviklingen generelt…

Ja, dette er i høyeste grad et østerriksk poeng og en viktig innsikt. Jeg tror det var Israel Kirzner, eller kanskje det var Hayek, som formulerte denne forståelsen av markedet som en oppdagelsesprosess (det var Hayek, egen anm.). En av funksjonene til et fritt marked er nettopp at folk gjør feil, og at man kan lære av feilene, ikke at staten skal redde deg når det går galt.

Dan Mitchell mener vi kan lære mye av østerrikske økonomer som Friedrich Hayek (bildet), både om hva som forårsaker finanskriser, om hvordan markedet fungerer som en læringsprosess, og om behovet for å prøve ut ulike løsninger på politikk og reguleringer i ulike land.

Ut fra dette perspektivet, kan vi si at utviklingen vi har sett i finansinstrumenter det siste tiåret er et eksempel på prøving og feiling med innovasjoner og at det har blitt gjort nybegynnerfeil? Eller har feilene først og fremst oppstått på grunn av inngrepene i boligfinansieringsmarkedet og sentralbankens løsslupne pengepolitikk?

Jeg tror begge påstandene stemmer. Vi har også sett feil bli gjort i privat sektor. Var det ingen i markedet som rettet et kritisk blikk mot bankenes gjeldsgrad ("leverage")? Alle solgte risiko til hverandre uten at dette reduserte den overbyggende risikoen.  Og alle satset på at boligprisene ville fortsette å stige.

Det er som om både du og jeg vedder på at Norge vinner i fotball, og så selger vi hverandre forsikring som vil dekke oss hvis Norge ikke vinner. Men med dette har vi ikke redusert risikoen i systemet.

Mens vi snakker om østerrikernes perspektiver, mener du at denne krisen bekrefter deres syn på konjunkturer og finansbobler og krakk?

Rent logisk burde krisen demonstrere at lave renter er en politikk som ikke fungerer, slik østerrikerne peker på. Men politikere vil av forskjellige grunner alltid ønske å føre en lavrentepolitikk.

Og hva med dagens mainstream syn, en slags krysning mellom keynesianisme og monetarisme?

Pengepolitikken i USA har vært basert på slike tanker, men nå ser vi resultatene. Krisen bidrar dermed til å undergrave troen på at en slik motsyklisk pengepolitikk fungerer. Et annet problem med pengepolitikken i USA er at den er basert på to motstridende mål: for det første en stabil valuta og for det andre motsyklisk pengepolitikk for å sikre makroøkonomisk stabilitet. Man bør derfor vurdere å erstatte Humphrey-Hawkins-loven fra 1946 med en ny lov som gir sentralbanken én oppgave.

Mange økonomer har pekt på alvorlige ubalanser i den internasjonale økonomien grunnet USAs enorme underskudd på driftsbalansen og den store statsgjelden, på den ene siden, og Kinas enorme overskudd på driftsbalansen og Kinas finansiering av amerikansk statlig og privat gjeld, på den andre siden. Hva mener du om dette og behovet for det som kalles "rebalansering" av forholdet mellom Kina og USA? Og hvordan kan denne tilstanden eventuelt begrense myndighetens finanspolitiske handlingsrom under Obamas regjeringstid?

Ja, dette kan være et problem. For eksempel har Robert Quinn pekt på at Kina har skapt store problemer og internasjonale ubalanser ved å holde valutakursen nede.

Men man har muligens også overdrevet den amerikanske statsgjelden. Denne er ikke så stor hvis vi sammenligner med flere andre land, for eksempel Japan. Det er fortsatt rom for betydelig økning av statsutgiftene som motsyklisk virkemiddel under krisen. Men dette er ikke noe jeg er tilhenger av.

Du har markert deg på TV den siste tiden som en kritiker av foreslåtte redningspakker for den amerikanske bilindustrien, senest på BBC World i dag. Men er problemene i denne næringen primært sykliske, eller er det snakk om strukturelle forhold som følge av flere tiår med beskyttelse og andre statlige inngrep?

Bilindustrien sliter selvsagt i dag med sykliske problemer. Men hovedproblemene i denne sektoren er ineffektivitet og en oppblåst fagforeningsvirksomhet, med andre ord dårlig bedriftsledelse og dårlig ledelse i fagforeningene. De japanske bilfabrikantene som opererer i USA drives langt bedre og har færre problemer.

Hva mener du ellers har vært galt i myndighetenes takling av krisen?

Som jeg var inne på tidligere, så er en viktig funksjon ved markedet at man tillates å gjøre feil, altså å prøve ut ting og av og til gjøre feilvurderinger. Men i dag belønner myndighetene de som har begått store feil. Næringslivet lærer dermed at det er en annen måte å tjene penger på: å dra til Washington framfor å produsere ting som forbrukerne setter pris på.

Hva tror du finanskrisen vil gjøre med liberalismens sak?

Dette er dårlig nytt. Demokratene er som regel mye smartere enn republikanerne, og de har sagt at dette er "det frie markedets fall". Og folk pleier å tro på dem.

Hva med Bush-administrasjonen, som har ført en liberal retorikk og en illiberal politikk – har ikke det også bidratt til å skape forvirring?

Ja, det er klart et problem. Bush har vært en katastrofe og ført en politikk som er mer venstrevridd enn Clinton og muligens enn det Obama kommer til å føre.

"George Bush har vært en katastrofe."

I Norge har vi politikere som fører en venstreorientert retorikk, men på mange områder er den faktiske økonomiske politikken og det institusjonelle rammeverket svært liberalt sammenlignet med de fleste andre land, slik vi også kan se i Economic Freedom of the World-indeksen.

Ja, det blir jo det motsatte av USA. Vi har politikere som fører en liberal retorikk, men ikke en liberal politikk. Jeg ville mye heller hatt det motsatte, slik dere har i Norge.

Helt til slutt, hva tror du er veien framover?

Jeg håper på mindre stat, men jeg frykter mer stat i tiden som kommer.

Av Marius Gustavson, prosjektleder i Civita