Om jordbruk og klima
Det finnes argumenter mot en klimaavgift. Men utslippene i jordbruket fortjener en redelig debatt, skriver Paul Joakim Sandøy i Nationen.
Publisert: 28. juli 2015
Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita
Det finnes argumenter mot en klimaavgift. Men utslippene i jordbruket fortjener en redelig debatt. Det er helt greit å kritisere forslag. Men da bør man sette seg inn i både forslaget og problemstillingen.
Nationens leder mot mitt forslag om klimaavgift i jordbruket er et godt eksempel. Her skriver redaksjonen at jeg hverken har tatt med karbonbinding i jord eller utslipp fra kraftfôr i regnestykket, og at det derfor blir for enkelt. Men jeg har ikke laget noe regnestykke for en klimaavgift. Ettersom det er understreket til gangs i notatet, skulle man anta at Nationens redaksjon hadde fått det med seg.
Jeg har bare vist at utslippene fra jordbruket er høye, og står for omtrent 10 prosent av norske utslipp. Jeg har illustrert hvordan dagens politikk nærmest er blottet for klimatenkning. Og jeg har understreket at alle forhold må med i en avgift.
Per i dag er ikke utslipp som følge av arealendringer med i det internasjonale klimaregnskapet, men det er på trappene. Norge jobber i klimaforhandlingene for å få såkalt LULUCF – utslipp fra aktiviteter knyttet til arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk – inn i en ny klimaavtale.
Det vil ikke nødvendigvis slå positivt ut for Norges klimaregnskap. En av hovedgrunnene til at vi har hatt en svak nedgang i jordbruksutslipp de siste 25 årene, er økt bruk av kraftfôr. Det har medført større utslipp i andre land.
Karbonbinding i gress og jord blir betydelig overdrevet av dem som ikke kan feltet. Å antyde at jordbruket samlet sett går i pluss, er rett og slett feil. Bioforsk har flere ganger anslått at potensialet for økt karbonbinding med gras i Norge, ligger på et sted mellom ubetydelig og null. Og karbonbinding ved utmarksbeite er mindre enn i skog.
Det andre forholdet Nationens redaksjon legger vekt på, er at noen fra Civita tidligere har foreslått å redusere importvernet. Jeg antar at det er behagelig å slippe å måtte forholde seg til forslaget, så lenge man kan mistenkeliggjøre avsenderen.
Men i notatet foreslår jeg ikke redusert importvern. Eller reduksjon i tilskudd. Jeg foreslår en avgift på norske jordbruksutslipp, og en tilsvarende avgift på importert mat, inntil de respektive landene har priset utslippene sine tilsvarende.
Dette forslaget kan gjennomføres av Senterpartiet så vel som Venstre. Fordelen med å trekke ut klimakostnaden i en egen avgift, er nettopp at man får isolert denne fra andre hensyn som begrunner importvern og tilskudd.
Forslaget står altså på egne ben. Det ville kle Nationen vesentlig bedre å forholde seg til det som lå på bordet, fremfor å aktivt ty til mistenkeliggjøring.
Odd Magne Harstad og Ola Flaten presenterer i Nationen 24. juli stort sett mer edruelige og relevante motargumenter mot en avgift. Jeg har drøftet flere av dem i notatet mitt.
Argumentet deres er minst todelt: For det første vil de i så fall også ha avgift for vegetabilske matvarer og sjømat.
Jeg støtter en avgift som tar med alle utslipp. Men Harstad og Flaten vet antageligvis hvorfor jeg har skrevet om jordbruket denne gang. Det er den eneste utslippsintensive næringen i Norge som ikke er avgiftsbelagt, og hvor politikkutformingen er direkte klimaskadelig.
Harstad og Flaten har rett i sitt andre poeng: Det er enklere å effektivt prise utslipp fra biler enn fra jordbruket. Man kan ikke sette målere på hvert enkelt dyr. I mitt notat er dette trukket frem som en vektig innvending. Men det er ikke så vanskelig som de gir inntrykk av.
I Norge har vi omfattende registrering av husdyr som danner grunnlag for tilskudd. Vi utvikler stadig mer presise beregningsmodeller for klimautslipp. SSB og Miljødirektoratets beregningsmodell oppdateres i et eget prosjekt i år.
En slik avgift vil antagelig ikke bli like presis som en bensinavgift. Men den kan bli rimelig presis. Nok til at den både kan være rettferdig og effektiv.
I den samme FAO-rapporten som Harstad og Flaten viser til, trekkes klimaavgift, skattefritak for klimatiltak og økonomiske insentiver frem som viktige komplimenterende verktøy for å redusere utslippene fra jordbruket. Hvorfor det? Går FAO til angrep på bøndene?
Nei. På samme måte som Harstad og Flaten, og på samme måte som Norsk Bonde- og Småbrukarlag, foreslår FAO flere tiltak som kan redusere utslipp. Det finnes allerede teknologier og tiltak som venter på å bli tatt i bruk. I tiden fremover vil vi utvikle enda flere. En klimaavgift kan være et virkemiddel for å øke og fremskynde bruken og utviklingen av disse.
Det finnes argumenter mot en klimaavgift, også i jordbruket. Men klimautslippene blir ikke mindre av å tillegge andre uredelige motiver, eller å argumentere med gale fakta.
Bonde og høgskolelektor Thomas Cottis, skriver i Nationen 25. juli at bønder er den yrkesgruppen som allerede merker konsekvensene av klimaendringer. Han ønsker derfor debatten velkommen. Det er en konstruktiv tilnærming.
Et godt utgangspunkt for debatten kan være å erkjenne at vi alle ønsker det samme: Et mer klimavennlig jordbruk.
Innlegget stod på trykk i Nationen 28. juli 2015.
Relatert
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Klimakrisen trenger nye løsninger
Klimafinansiering er en investering i vår felles fremtid
Klimaforkjemperne må se utover egne landegrenser
