Ove Vanebo kritiserer norsk krafthandel i kommentaren «Politikere henger fast i tanken om at alt grønt er positivt». Han har noen gode og viktige poenger, som at kriser ofte bygger seg opp over tid, og at å «klippe snorer» på nye prosjekter ofte er mer attraktivt for politikere enn å drive langsiktig forvaltningsarbeid.
Samtidig inneholder artikkelen noen påstander som bør nyanseres. Den første er at «elektrisitet er ikke olje». Lest bokstavelig er dette naturligvis sant. Men elektrisitet og olje har noen viktige likhetstrekk, som gjør at de ikke burde behandles så ulikt som Vanebo tar til orde for. Noen relevante likhetstrekk er at Norge har komparative fortrinn i produksjonen av begge: både vi og andre land er avhengige av rikelig tilgang til begge, og ingen av varene møter på problemer knyttet til asymmetrisk informasjon. Både kraft og olje egner seg ypperlig som handelsvarer.
Vanebo har rett i at prisene smitter over når markeder åpnes. Men på samme måte som vi aksepterer å betale markedspris for laks og olje, som er andre varer vi produserer mye av, bør vi akseptere å betale markedspris for strøm. Vi kunne delt ut alle disse varene nærmest gratis, men vi blir rikere av å selge det dyrt til utlandet, slik at vi kan importere varer vi ikke produserer selv.
Den andre påstanden som trenger nyansering, er at «alt grønt er ikke positivt». Igjen, lest bokstavelig har Vanebo åpenbart rett. Men han roter seg inn i en kamp mot stråmenn. Han trekker frem at MDG har sagt at vi trenger mer solenergi i Norge, og viser til en artikkel i nyeste Samfunnsøkonomen som påviser at solceller i Norge har en dårlig klimaeffekt når man ser på hele produksjonskjeden. Denne artikkelen er interessant, men konklusjonen som trekkes frem, bygger på noen sterke forutsetninger. Blant annet at den kinesiske produksjonen av solcellepanelet skal regnes inn som del av Norges utslipp, i strid med hvordan utslipp telles i internasjonale avtaler. Studien er basert på at solenergien erstatter en nordisk energimiks, som er ren og billig. Med utenlandskabler til kontinentet, slik at nordisk kraft erstatter polsk og tysk kullkraft, og kraften selv øker i pris, er både klimaregnestykket og det samfunnsøkonomiske regnestykket et helt annet, som artikkelforfatterne selv påpeker.
Videre kritiseres Jonas Gahr Støre for å ville satse på vindkraft. Vanebo skriver at problemet med væravhengige energikilder, som vindmøller, ikke avbøtes ved å bygge flere av dem. Men det er snarere et argument for flere kabler og mer handel, enn et argument imot. Det trengs høyere overføringskapasitet, både innenlands og til utlandet, slik at vi kan kjøpe kraft når det ikke blåser hos oss, og selge når det blåser. Krafthandelen stabiliserer systemet – sammen med regulerbare energikilder som vann-, kjerne-, kull- og gasskraft.
Innlegget er publisert i Morgenbladet 23.12.21.
Relatert
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Klimakrisen trenger nye løsninger
Klimafinansiering er en investering i vår felles fremtid
Klimaforkjemperne må se utover egne landegrenser
