Økonomi og velferd

Grønn vekst

Etter høstens statsbudsjettsdiskusjoner er det tid for refleksjon om klima og om hva som skal til for å sikre gode budsjetter i fremtiden. Mathilde Fasting skriver hos Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 15. desember 2016

Etter høstens statsbudsjettsdiskusjoner er det tid for refleksjon om klima og om hva som skal til for å sikre gode budsjetter i fremtiden.

Problemet er at utslippene i Norge isolert sett spiller liten rolle. Det er bare ett område hvor vi kan lage egen politikk, og det er i ikke-kvotepliktig sektor. Bilpakken, som var den hete poteten i statsbudsjettet, er slik sett fornuftig, men etter forlik som skal ta hensyn til alle partienes særinteresser, er det blitt et sammensurium av symbolpolitikk. Biodiesel er trolig ineffektiv klimapolitikk. Elbiler er vel og bra, men løser ikke noe klimaproblem hvis vi ikke øker produksjonen av ren kraft, og de som gikk på limpinnen for noen år siden og kjøpte dieselbil, sitter med skjegget i postkassen. Å øke bensinavgiften og samtidig redusere andre bilavgifter som svekker utslippseffekten, bidrar til at borgerne opplever rot og kanskje avmakt, særlig når de også vet at det ikke er norske utslippsreduksjoner som redder verden fra klimakatastrofe.

For å «redde verden» trengs internasjonale avtaler. Dessverre er det en lang vei frem, om man i det hele tatt lykkes. Lederen av miljødirektoratet i USA blir Oklahomas riksadvokat Scott Pruitt, som er uttalt kritisk til at klimaproblemene er menneskeskapte. Det en ny stor dump i veien.

Det viktigste vi kan gjøre i Norge mens vi venter, er å stimulere til teknologiutvikling som kan spres til andre land. For å få til en god teknologiutvikling trengs riktige, teknologinøytrale avgifter, og gode og, ikke minst, stabile rammevilkår for klimainnovasjon.

Den neste utfordringen er økonomisk. Det lover ikke godt for noen regjerings budsjettavtaler i årene som kommer at budsjettprosessene avgjøres under så sterkt press. Særlig vanskelig blir det når rammene blir mindre, noe Kjetil Alstadheim kort forklarer her. Hvordan løser vi denne floken, der vi både får lavere oljeinntekter og må møte klimautfordringene?

På Civitas frokostmøte 30. november spurte vi om man trenger økonomisk vekst. Det bør ikke være nødvendig å stille spørsmålet. Svaret er ja. Økonomisk vekst gir grunnlag for velstand. Et samfunn uten økonomisk vekst er et samfunn i stagnasjon. Økonomisk vekst gir oss arbeidsplasser og skatteinntekter, og setter oss i stand til å finansiere en god velferdsstat. Det er selvsagt mulig å redusere klimagassutslipp ved å redusere den økonomiske aktiviteten og dermed veksten. Men det er ikke en bærekraftig utvikling. Og et slik samfunn vil ikke prioritere klimaløsninger og klimainnovasjon.

Flere mennesker legger press på hvordan vi bruker ressurser, og vekst krever energi. Det er en utfordring for klimaet, men ikke en umulig utfordring. Det finnes to typer økonomisk vekst, produksjonsvekst og produktivitetsvekst. Den første krever at vi etter hvert bruker ressurser som ikke forurenser, den andre, og den viktigste, er å produsere varer og tjenester for å dekke ulike behov på en smartere måte. Den lengre versjonen av hvordan dette henger sammen kan professor Erling Røed-Larsen forklare her.

Markedsøkonomien fordeler ressurser effektivt og bidrar til innovasjon, begge deler handler om produktivitetsdrevet vekst. Disse to mekanismene er avgjørende for å få økonomisk vekst, men de er også avgjørende for å få til grønn økonomisk vekst. Et samfunn som skal omstille seg fra et oljebasert næringsliv til et næringsliv som i fremtiden er uavhengig av olje, trenger økonomisk vekst, ikke det motsatte. I Norge er utfordringen dobbel: Vi må skape et samfunn og et næringsliv basert på fornybar energi, samtidig som motoren i økonomien, olje og gass, er på vei ned.

Grønn økonomisk vekst drives av de samme faktorene som økonomisk vekst, men legger en føring på hva slags aktiviteter som må fases ut. Grønn økonomisk vekst kan stimuleres, fossil økonomisk vekst kan straffes, og ressurser og energi som ikke er bærekraftige, må prises riktig.

Problemet med å stimulere eller subsidiere grønn vekst, er at man foreløpig har mange ulike grønne energialternativer. Hvilke som blir kommersielle vinnere, vil markedet avgjøre. Det blir den eller de energiformene som produserer mest effektivt og billigst mulig, og som er tilgjengelig for så mange som mulig. En politikk for høy verdiskaping og vekst må derfor stimulere til omstilling og innovasjon i grønn retning, men være forsiktig med å plukke vinnere.

Enda viktigere enn subsidier er det å prise kostnader ved miljøskadelig aktivitet riktig slik at bedrifter og husholdninger tar riktige valg. Det er vanskelig, men ikke umulig. Når man stiller forbrukere og virksomheter overfor en pris på miljøskadelig aktivitet, gir det i seg selv insentiver til å utvikle ny teknologi for å redusere miljøbelastningen. En pris på utslipp er derfor svært viktig for teknologiutvikling- og spredning. Avgifter eller kvoter vil i de fleste tilfeller være den mest kostnadseffektive måten å prise miljøskadelig aktivitet på. Man kan også benytte direkte regulering eller andre virkemidler som påfører bedrifter og forbrukere kostnader. I prinsippet er det altså ikke en nødvendig betingelse å subsidiere utvikling og spredning av nye løsninger som kan redusere miljøbelastningen.

Men så lenge beslutninger tas med for lav prising av forurensende ressurser, vil vi risikere at vi ikke når klimamålene. Da Civita for noen uker siden arrangerte frokostmøte om fremtidens klimapolitikk, var panelet ganske samstemt om at drømmen om en global CO2-avgift er utopisk. Likevel mener jeg at det er i den retningen det må arbeides. Derfor er det viktig at Paris-avtalen blir forstått og kommunisert, og at den offentlige debatten ikke bare handler om norske reduksjoner i utslipp i ikke-kvotepliktig sektor, men om den store overgangen fra kull og olje til fornybar energi.

Og et siste hjertesukk: Det er ikke Norge som redder verden fra klimautslipp. Om jeg skal omformulere en kommentar fra Harald Heide-Steen jr.s legendariske russiske ubåtkaptein: Det finnes ingen grenser i luften. Det som gjelder er dermed internasjonale avtaler og samarbeid.

Innlegget er publisert hos Minerva 12.12.16.

Publisert: 9. november 2023