Er vi i ferd med å skusle bort det mest effektive klimatiltaket?
Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.
Publisert: 22. mai 2021
Uten effektiv prising av klimautslipp blir klimakuttene dyrere og mindre treffsikre.
Et stort flertall av samfunnsøkonomer internasjonalt har ment det i flere år. I fjor høst konkluderte Klimaomstillingsutvalget, et privat utredningsarbeid som WWF, Norsk klimastiftelse og Civita tok initiativ til, med det samme. I slutten av mars konkluderte både regjeringens klimaplan 2021–2030 og det offentlige utvalget bak utredningen «Norge mot 2025» likeså: En konsekvent gjennomført avgift på klimagassutslipp på et tilstrekkelig høyt nivå, både i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, er det mest effektive tiltaket for å lykkes med det grønne skiftet – i tråd med Parisavtalens forpliktende målsetting om oppnådd karbonnøytralitet innen 2050.
Regjeringens klimaplan konkretiserte anbefalingen av karbonprising som hovedvirkemiddel i klimapolitikken til en gradvis økning i CO₂-avgiften opp til 2000 kroner per tonn i 2030. Under den antagelse at også prisen på EUs utslippskvoter utvikler seg tilsvarende, så det ut til at det politiske Norge endelig var i ferd med å gi et holdbart svar på et klimapolitisk hovedproblem: At prisene på de varene vi kjøper, ikke reflekterer de reelle kostnadene ved utslipp av klimagasser for samfunnet som helhet. Tilsvarende gjelder for andre miljøkostnader.
En ikke uvesentlig fordel med effektiv karbonprising er at avgiftene ikke bare er treffsikre og skaper tydelige incentiver til grønn innovasjon og omstilling for både næringsliv og forbrukere, men også gir merinntekter til fellesskapet. Avgiftsinntektene, som må forventes å nå et toppnivå en gang mellom 2021 og 2050, for deretter å synke til null rundt 2050, gjør det også mulig å kompensere for de mest urettferdige fordelingseffektene, både etter inntekt og geografi.
Her er NOU 2021:4, Norge mot 2025, enda tydeligere enn regjeringens klimaplan: «En grønn omstilling som oppfattes som rettferdig, er en forutsetning for å lykkes med det grønne skiftet».
Vi sitter dermed igjen med to grunnleggende suksessfaktorer: Effektiv prising og rettferdig fordeling av byrdene. Løsningen på det siste kan være en riktig innrettet utbetaling av en klimabonus til innbyggerne, en rimelig innrettet reduksjon av inntektsskatten eller en kombinasjon av begge deler. Provenynøytralitet for offentlige budsjetter over tid taler i favør av såkalt karbonavgift til fordeling (KAF).
Problemet er at begge hovedalternativer til regjeringskonstellasjon etter valget i høst legger opp til å blokkere for ovennevnte muligheter til å kombinere effektiv karbonprising med rettferdig byrdefordeling. Det er litt av et paradoks.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
