En vellykket klima- og energiomstilling må lønne seg for alle
Både befolkningen og næringslivet fortjener tydelige svar på hvordan det politiske Norge har tenkt å sikre en effektiv klima- og energiomstilling som blir lønnsom for alle. Det er en utfordring som virkelig kunne fortjene et politisk nyttårsforsett.
Publisert: 23. desember 2023
Selv om det nylig avholdte klimatoppmøtet i Dubai (COP28) etterlot flere spørsmål enn forpliktende svar, levnet det ingen tvil om tingenes tilstand. En hel verden ble minnet om vi fortsatt har en lang vei å gå, før vi med troverdighet kan si at vi er i ferd med å innfri målet om å begrense klodens oppvarming til godt under 2 grader over det førindustrielle nivået.
Vi ligger allerede 1,1 grader over det førindustrielle nivået. Problemet, ifølge anerkjente klimaforskere, er at vi nå er på vei mot en global oppvarming på tett oppunder 3 grader. Det er en mager trøst at situasjonen i 2010, fem år før Parisavtalen, var verre. Den gang styrte vi mot hele 4,5 graders oppvarming – et apokalyptisk nivå.
Mye står på spill
Alvoret i dagens situasjon er og godt beskrevet av klimaforskeren Ottmar Edenhofer, ved klimaforskningssentret PIK i Potsdam. Han beskriver en utviklingsbane mot 3 graders oppvarming som «katastrofalt og eksistenstruende», og stiller samtidig et tankevekkende spørsmål: Vil våre samfunn i det hele tatt være i stand til å håndtere konsekvensene?
Ralf Fücks, en viktig idékraft bak den liberale moderniseringen av partiet De grønne i Tyskland, trekker konsekvensene enda tydeligere. Han mener den klimakrisen vi styrer mot i dag risikerer å få helt uforutsigbare samfunnsomveltende konsekvenser, som i sum utgjør en eksistensiell trussel mot vårt liberale demokrati og samfunnssystem.
Truslene er ubehagelig tydelige. Men truslene gir oss ikke den veiledningen vi trenger for å gjennomføre en vellykket klima- og energiomstilling. Vi kan bare lykkes gjennom å forstå mulighetene og de positive lærdommene, prioritere og handle riktig, samt unngå kostbare feilsatsinger og subsidiebobler.
En feilslått klimapolitikk vil påføre befolkningen uforholdsmessig store byrder i bytte mot magre klimagevinster. Det vil med stor sannsynlighet fremprovosere folkelig motstand og negative holdninger til klimapolitikk generelt. Siden ineffektiv klimapolitikk medfører høye kostnader og lave gevinster vil nettoeffekten ende opp som økte priser på alt vi kjøper og forbruker, hvilket nødvendigvis vil få usosiale fordelingseffekter.
Det er spesielt grunn til å frykte de sosiale konsekvensene av en bevisst nedvekstpolitikk med sterke innslag av restriksjoner og sentralstyring. Forsøk på å krympe økonomien gjennom en ambisiøs klimaomstilling er en sikker oppskrift på sosiale spenninger og sosial uro.
Gjør markedet mer klimalønnsomt
En vellykket og effektiv klimapolitikk ser annerledes ut. Den starter med en god forståelse av det klimapolitiske problemets natur. Menneskeskapte klimaendringer er essensielt et dynamisk, mangfoldig og polysentrisk problem. Det lar seg ikke løse gjennom inngripende statlig styring og kontroll.
Det betyr at vi umulig kan lykkes hvis vi ikke klarer å påvirke det store mangfoldet av daglige enkeltbeslutninger og enkelthandlinger som i praksis påvirker utslipp av klimagasser. Den eneste treffsikre måten å løse dette problemet på, samtidig som vi bevarer vår frihet, demokrati og markedsøkonomi, er å gjøre det ulønnsomt å forurense og lønnsomt å handle klimavennlig. Det krever først og fremst en riktig og konsekvent beskatning (prising) av CO2-utslipp.
På denne måten vil markedsøkonomiens prismekanisme, incentiver og nyskaping innta rollen som ledende drivkrefter i klimaets tjeneste. Når det blir mer lønnsomt å handle klimavennlig blir vi alle, uten å tenke over det, deltakere i et kappløp mot stadig bedre og mer effektive grønne løsninger, innen alt fra forbruk, transport og produksjon til investerings- og finansieringsvirksomhet.
Den kritiske faktoren er gjennomgående beskatning av CO2-utslipp, på et forutsigbart og tilstrekkelig høyt nivå til å sannsynliggjøre innfrielse av klimamålene. Her er vi nå på god vei, etter de vedtatte innstrammingene i EUs kvotehandelssystem (EU ETS) og utfyllende bruk av CO2-avgifter i ikke-kvotepliktige sektorer. Den aktuelle kvoteprisen på rundt 800 kroner per tonn CO2-ekvivalenter er forventet å øke til rundt 2000 kroner per tonn i 2030, som gjenspeiles i den norske klimaplanens mål.
…med sosial og internasjonal forsterkning
En viktig egenskap ved økt beskatning av CO2-utslipp er at statens merinntekter skaper finansielt handlingsrom for tiltak som kan kompensere de negative fordelingseffektene av en økende CO2-pris, for eksempel gjennom klimabonus eller økt bunnfradrag ved beregningen av inntektskatt.
Det som fortsatt mangler etter COP28 er et bredere forpliktende internasjonalt samarbeid, ut over EU/EØS, om prissetting av CO2-utslipp. Men den nobelprisvinnende økonomen William Nordhaus’ idé om en klimaklubb av viktige land, med blant annet felles regler for beskatning av CO2-utslipp, lever fortsatt. Det samme gjør ideene om klimatoll og en motsvarende grønn frihandelsavtale, som en ekstra forsterker av et internasjonalt prisregime for CO2-utslipp.
Mer nett og fornybar kraft, raskere
En annen avgjørende forutsetning for en lønnsom klima- og energiomstilling er å sikre tilgang til vesentlig mer elektrisk kraft fra fornybare kilder, til lave og konkurransedyktige priser. Etter Energikommisjonens utredning og Strømprisutvalgets rapport bør det være hevet over tvil at problemet ikke dreier seg om funksjonsdyktigheten til vårt desentraliserte styringssystem for kraft, med sine regulatorisk skapte markedsmekanismer, ei heller kraftkabler til utlandet.
Kjernen i problemet er en mangeårig undervurdering av behovet for å investere i økt overføringskapasitet i strømnettet, både i det sentrale transmisjonsnettet og i de regionale og lokale distribusjonsnettene. Uten et kraftig investeringsløft i nettinfrastrukturen, et naturlig monopol i sentrum av det norske strømsystemet, vil all tilknytning av ny fornybar strømproduksjon vanskeliggjøres, forsinkes og fordyres. Dermed legges det også hindringer i veien for et verdiskapende grønt skifte.
Den senere tids signaler i mediene fra sentrale aktører som Statnett og Reguleringsmyndigheten for energi (RME) gir dessverre ikke grunn til optimisme. Det kan nå se ut som energinasjonen Norge er kommet i en situasjon med høy risiko for å ende opp med et netto kraftunderskudd om få år, midt i en klimaomstilling som krever det stikk motsatte. Som en konsekvens ser vi allerede nå bekymringsfulle tegn til rasjonering av nye tilganger, ved at stadig flere nye storkunder av strøm i næringslivet avskjæres fra muligheten til å få dekket sitt eget kraftbehov.
Politikkens ansvar kaller på et nyttårsforsett
Ansvaret for å sikre en troverdig og forutsigbar løsning på det truende flaskehalsproblemet i sentrum av det norske kraftsystemet hviler i siste instans på regjeringen og på Stortinget.
Det svakeste leddet i kjeden fremstår urovekkende tydelig: manglende realisering av tilstrekkelig økt kapasitet i strømnettet, i tide til å sannsynliggjøre et fortsatt solid kraftoverskudd, samt derav følgende lave og konkurransedyktige strømpriser.
Både befolkningen og næringslivet fortjener tydelige svar på hvordan det politiske Norge har tenkt å sikre en effektiv klima- og energiomstilling som blir lønnsom for alle. Det er en utfordring som virkelig kunne fortjene et politisk nyttårsforsett.
Innlegget er publisert i Altinget 21.12.2023.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
