Bør vi føle flyskam?
Det er mange som er i den samme situasjonen som meg: Vi flyr en god del i forbindelse med jobb. De kommende ukene går flyturen gjerne sydover med hele familien. Er dette noe vi bør skjemmes over? Bør vi føle på den såkalte flyskammen? Bård Larsen i VG.
Publisert: 5. juli 2019
Antagelig vil den reisende svare forskjellige ting. Men problemstillingen er ikke så enkel som den kan høres ut. Det underliggende premiss for å føle på flyskam er utvilsomt moralsk. Men moralen i tale blir ikke vekslet inn i handling, for flyskam er jo noe vi skal føle på når vi gjør noe som er galt. Gjør skammen oss til bedre miljømennesker? Er en bilfører som kjører unødvendig mye bil og er opptatt av klimautfordringene, et mer aktverdig menneske enn en bilfører som kjører unødvendig mye bil og mener at klimatrusselen er en bløff? Hvis svaret er ja kan man altså kjøre mye bil, hvis du tar klimatrusselen på alvor.
Hykleri er en del av hverdagen for de fleste av oss. Noen er sosialister med leilighet på Majorstua og hytte i Valdres. Andre snakker varmt om flerkultur, men søker seg aktivt til blendahvite områder. Vi synes fattigdom er grusomt, men holder lommeboka tett til brystet. Vi lever altså ofte helt annerledes enn det vi postulerer.
Noen vil hevde at hykleren har dårligere moral enn den som er konsekvent. Ja, er dobbeltmoral bedre enn ingen moral? Om det strides moralfilosofene. Til dobbeltmoralens forsvar kan det hevdes at den som regel inneholder et element av anerkjennelse av moralen, og at veien til virkelig moral, og i beste fall handling, derfor er kortere.
Alternativt kan vi ta et valg og stå inne for det. For eksempel ved å fly, vel vitende om at det ikke er bra for miljøet, men uten å føle skam: Jeg er verken bedre eller verre enn alle andre som velger å fly i unøde. Det er egentlig ganske fair. Sett motsatt kan man kanskje hevde at den som flyr og føler skam drives av kognitiv dissonans. Omtrent som kjederøykeren som vet det er farlig men gjør det likevel.
Men egentlig dreier nok flyskam seg vel så ofte om at man ikke føler skam i det hele tatt. Tvert imot, man føler selvtilfredshet. Og det rimer jo ikke.
Hva er skam? Ifølge Store Norske Leksikon er skam seriøse saker, en ”ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ.” Skam er knyttet til selvfølelsen, poengteres det i SNL, og skam må derfor ikke forveksles med skyldfølelse, som er ”knyttet til handlinger og opptrer når man har gjort noe galt eller dumt.” Skam er noe for eksempel kirken har brukt for å holde folk nede. Det er en destruktiv og lammende følelse som er asosial av natur.
Altså kan man hevde at skam handler om hvordan man oppfatter seg som menneske, altså som et dårlig menneske. Eller et syndefullt menneske. Det er nok heller tvilsomt at mange virkelig oppfatter seg som et dårlig eller skittent menneske om de flyr.
Mitt tips er at flyskam for de fleste dreier seg om noe annet. Noe handler selvsagt om oppriktig skyldfølelse. For andre dreier det seg om å fortelle verden at man befinner seg i to verdener: Den syndefulle og den syndefrie, men der syndefullhet projiseres eller løftes over på andre. Altså at man hever seg et stykke over de som gjør nøyaktig det samme som deg selv uten å fortelle oss at de føler på skammen. Du forteller altså omverdenen at du er et bedre menneske enn dem: Jeg er skamfull, hvem er du? Men hvordan kan vi egentlig vurdere det?
Mange vil mene at sinnelag et stykke på vei kan nulle ut – eller glatte over – konsekvenser. En slik måte å tenke på er det motsatte av hva Aristoteles omtalte som praktisk fornuft, en betegnelse på fornuften når den motiverer til handling i stedet for bare å erkjenne. Den praktiske fornuft kan enklest defineres som å ta konsekvensen av det du sier. Til syvende og sist er det valgene vi tar som vi må stå inne for: Du er det du gjør, ikke det du sier. Eller som det heter på amerikansk: Put your money where your mouth is.
Det oppstår problemer i vår egen selverkjennelse, dersom vi forsøker å gjøre oss til bedre mennesker enn andre mennesker som utfører de samme handlinger som oss selv. Da er det manglende selvinnsikt. En del av denne symbolske selvpiskingen er et utrykk for å reparere dårlig samvittighet, ikke helt ulikt avlatshandelen på Martin Luthers tid. Og det er denne typen avlat flyskam kan være.
Når det gjelder flybruk har de fleste av oss et valg. Det er fullt mulig å droppe de fleste flyturene. Hvis vi likevel velger å fly er det meningsløst å føle skam. Det har for det første marginal effekt på klimaet. Dessuten føler vi neppe på skam, men kanskje et snev av skyldfølelse. For det tredje er det moralsk hykleri å tro at man er et bedre miljømenneske fordi man sier en masse fine ting.
Og viktigst av alt: Den såkalte skammen er kostnadsfritt avlat. Det gjelder over hele fjøla når det gjelder miljø: Vi kan streike for klimaet, men det hjelper lite hvis man ikke er villig til å gi avkall på det som gir oss rikdom og privilegier og samtidig er skadelig for miljøet.
Uten å ha tall på det våger jeg følgende påstand: Det er blant de av oss med ganske god økonomi, som reiser utenlands både titt og ofte, det er mest vanlig å flagge flyskam. I teorien kan vi til og med smertefritt droppe den ene årlige utenlandsturen og ta toget i stedet, for avvekslingens skyld, selv om vi antagelig sjelden gjør det. Men for de som har spinket og spart til en Mallorca-tur i årevis er kanskje ikke flyskam det første som renner en i hu. Selv ikke om deres bedrestilte medreisende oppfordrer til skam.
Noen vil sikkert hevde at denne kommentaren er brønnpissing. At det tross alt er bedre med økt bevissthet rundt klimaet enn det motsatte. Mitt sølle poeng er egentlig ganske enkelt: Sinnelagsetikk alene er ansvarsfraskrivelse. Hvis det brer seg en forestilling blant folk at vi for egen del kan løse dilemmaer knyttet til miljøet ved å innta den rette moralske posisjonen, gjør vi det veldig lett for oss selv. De praktiske konsekvensene overlater vi til politikere.
Mitt forslag er at vi bruker tiden i sommer til andre ting enn å deklamere vår skam. Det er jo egentlig bare flaut. Litt skyldfølelse bør vi nok ha, hvis vi tror at det vi gjør er skadelig for miljøet. Men vi er alle ansvarlige for egne handlinger. Så kan det jo være at vi kan kompensere litt for unødvendige flyreiser med å hoppe på sykkelen når vi er hjemme. Dessuten er tog til Bergen mye hyggeligere enn å fly.
Kronikken var publisert i VG 3. juli 2019
Relatert
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Klimakrisen trenger nye løsninger
Klimafinansiering er en investering i vår felles fremtid
Klimaforkjemperne må se utover egne landegrenser
