Integreringen bedre enn sitt rykte

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Flere partier har den siste tiden kastet seg inn i integreringsdebatten. Det er blitt om å gjøre ”å tørre å snakke om problemene”, selv om det er ”følelsesmessig krevende”. Nå skal ”tabuene løftes frem” i lyset og debatteres.

Det høres fint ut. Likevel sitter man igjen med en følelse av déjá vu. For er det ikke dette vi har holdt på med de siste 20 år? Og er egentlig de politikerne som nå vil delta i debatten, helt på høyde med utviklingen? Går det virkelig så dårlig med integreringen som de etterlater inntrykk av?

Blant de ”tabuene” som nå skal belyses, er bl.a. muslimske jenters deltagelse i svømmeundervisningen, innvandreres deltagelse i dugnadsarbeid, fetter og kusine-ekteskap, hijab i grunnskolen og hjemmeværende pakistanske koner. Men er dette store problemer i Norge?

Etter min mening nei.

Mye viktigere enn at muslimske jenter får tilrettelagt svømmeundervisning i skolen, er det at de gjør det fantastisk godt på skolen. De er antagelig den gruppen som nå får de beste resultatene, og som har den høyeste deltagelsen i høyere utdanning i Norge. De kommer til å gjøre seg sterkt gjeldende innenfor viktige yrker i årene som kommer.

Innvandreres deltagelse i arbeidslivet er imponerende høy. Yrkesdeltagelsen for hele befolkningen er ca. 72 prosent. For innvandrermenn er den på 69 prosent. Innvandrerkvinner ligger lavere, på 59 prosent, men andelen er stigende.  Innvandrere med lav kompetanse støtes lett ut av arbeidsmarkedet i Norge, men det gjelder også innfødte med lav kompetanse.

Ser man på innvandreres deltagelse i utdanning, er det nesten ikke forskjell mellom innvandrere og innfødte. Barn av innvandrere deltar like mye i utdanning som innfødtes barn, og de gjør det til dels bedre. Innvandrerne har nå gått forbi resten av befolkningen innen høyere utdanning.

Andelen innvandrere som eier sin egen bolig, er stigende – de er i ferd med å ta innpå befolkningen for øvrig når det gjelder selveierskap.

Innvandrere tar også raskt til seg verdiene i det nye samfunnet, det mange vil kalle ”norske verdier”.  De er opptatt av å bli integrert og deltar for eksempel like mye i dugnadsarbeid i borettslaget som resten av befolkningen gjør. Og nordmenn blir over tid mer positive til innvandrere og deres bidrag til det norske samfunnet.

De fleste statistikker viser likevel at innvandrere som gruppe gjør det litt dårligere enn befolkningen for øvrig. Det er to grunner til det: Blant innvandrerne er det alltid noen som nettopp har kommet, og som trenger tid på å bli integrert. De trekker snittet ned. Den andre grunnen er at Norge lenge har valgt å prioritere innvandrere som kommer fra svært vanskelige forhold eller fra mer gammeldagse samfunn enn det norske. Andelen hjemmeværende koner vil derfor være høy i noen innvandrermiljøer.

Det finnes selvsagt reelle og viktige problemer knyttet til enkelte innvandrermiljøer. Men når politikere fremhever og forstørrer helt alminnelige hverdagsproblemer fremfor å vektlegge alt det som går svært godt, har de gjort et valg som i seg selv kan få konsekvenser.

Mennesker er neppe uberørt av at de hele tiden er et diskusjonstema og fremstilles som et problem. Og hvis man lar være å overdrive alt det uvesentlige, er det også lettere å diskutere det vesentlige.

En noe forkortet versjon av innlegget står på trykk i Aftenposten 25.06.2010.