Drømmen om status quo
Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita
Arbeiderpartiets Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen kritiserer 28.5. min kronikk om integrering for å være et kampskrift for økte forskjeller. Etter min mening handler den om det stikk motsatte – om hvordan vi kan redusere forskjellene mellom de som har og de som ikke har arbeid.
Integreringen går stort sett bra i Norge. Men én gruppe har problemer, nemlig innvandrere med manglende kompetanse og dertil hørende lavere produktivitet. Likevel; siden utfordringene disse innvandrerne møter, deles av svært mange innfødte, er det ingen grunn til å skyve innvandrerne foran seg når man skal vurdere reformer.
Det er mange positive aspekter ved de relativt små forskjellene i Norge. Men hva er vi villige til å oppgi for å hindre at forskjellene blir litt større? Mitt forslag er at vi tillater mer innvandring av mennesker som ønsker arbeid, og at de skal kunne arbeide for noe lavere lønn enn det som er vanlig i dag. Arbeiderpartiet mener at dette vil gi noe større forskjeller innad i Norge, men det er i så fall bare én side av saken. Den andre siden er at forskjellene i verden blir mindre, at flere enkeltmennesker får sjansen til å kjempe seg til et bedre liv, og at også norske arbeidstakere vil oppleve økt produktivitet og økte inntekter. Jeg syns disse positive sidene veier opp for de negative.
Dessuten er det slett ikke gitt at det fører til økte forskjeller. Mitt forslag er å tillate at noen jobber for det vi tillater at de får i trygd i dag. Skulle noen av dem som i dag mottar trygd, gjøre det, ville forskjellene være de samme. Og forskjellene ville trolig bli mindre etter hvert, fordi arbeidstakeren kommer seg opp og frem i arbeidslivet.
Det er mye godt å si om den norske modellen. Men den er ikke perfekt. Et av de største problemene er at den gjør arbeidslivet stadig gunstigere for de aller fleste av oss – på bekostning av de minst produktive. Dessverre ser Arbeiderpartiet ikke ut til å ville ta dette problemet inn over seg.
Artikkelen, som sto på trykk i Dagbladet 1. juni 2010, er et svar til denne artikkelen av Tajik og Trettebergstuen, som igjen er et svar til denne.