Har vi råd til å sløse?

Av Simen Eide, praktikant i Civita

Klimatoppmøtet i København gikk ikke så bra. Derfor er det viktig å se på alle de alternative løsningene for bekjempelse av klimautfordringen vi har i dag, få mest klima for pengene, og ikke sløse de bort på symbolpolitikk.

For å løse klimaproblemet må vi satse på fornybar energi, sies det. Dette skal skje gjennom storstilt satsning fra offentlige budsjetter, grønne og hvite sertifikater. Og i en tid hvor Keynes’ teorier tas frem for å bekjempe en annen krise, synes det ikke å være noe problem å øke støtte til fornybar energi.

Men å tro at man kan bygge opp en hel næring ved hjelp av statsstøttede tiltak er fåfengt. 50-tallets økonomiske politikk med massiv subsidiering av industri er over, og med god grunn. Med unntak av enkelte hjertebarn har også Det norske Arbeiderparti vært enig i at subsidiering av enkeltbedrifter ikke er særlig gode tiltak.

Enovas bevilgninger er et slikt eksempel. Enova vil måtte peke på de teknologiske løsninger de mener skal fungere i fremtiden, slik som man litt grovere gjorde tidligere. At offentligheten kan kalle det en skandale at Enova ikke har klart å bruke opp pengene sine, sier noe om at det ikke lenger er de gode løsningene som staker ut fremtidskursen, men hvor fort byråkrater kan bevilge penger. Direkte statlige bevilgninger har forsvunnet i resten av samfunnet, og jo før de forsvinner i miljøpolitikken jo bedre. Istedenfor å bruke pengene på enkelttiltak bør man heller sørge for at rammebetingelsene er gode og riktige.

CO2-kvoter er en av de mest effektive virkemidlene til å bekjempe klimautfordringen. Den angriper kjernen i problemet, nemlig CO2, og setter et tak for hvor mye man kan slippe ut. Ved å implementere et forutsigbart kvotemarked som reduserer utslippene, vil individer og entreprenører løse krisen på minst smertefull måte: gjennom CO2-fangst i kullkraftverk, utbygging av vindmølleparker eller begge deler.

Kvotemarkedet fremmer effektivisering og teknologisk utvikling som skal redusere karbonavtrykket. Det var dette som var løsningen på sur nedbør og sulfur-forurensningen i USA tidlig på 1990-tallet, og det er en tilsvarende modell for CO2 man diskuterer i USA nå. Det er også slik EUs kvotesystem er ment å fungere.

Samtidig ser det ut til at Norge ønsker å implementere grønne sertifikater; en subsidieringsordning på ny, fornybar energi. Mange fagfolk har ytret seg skeptisk: Michael Hoel ved UiO og Torstein Bye ved SSB påpeker i en artikkel i Samfunnsøkonomen at grønne sertifikater kun vil fungere som en subsidiering av europeisk kraft, og at den kraften eventuelle norske vindmøller erstatter vil bli flyttet over til andre sektorer. Ifølge Hoel er det langt mer treffsikkert å kjøpe EUs CO2-kvoter for så å destruere de. En satsning på oppkjøp av kvoter tilsvarende det som nå foreslås til grønne sertifikater vil redusere Norges utslipp med 20% istedenfor den nullendringen de grønne sertifikatene har.

Et globalt kvotemarked er kanskje den optimale løsningen på problemet, men det eksisterer ikke i dag. Land som ikke priser CO2-utslipp vil ha et fortrinn over norsk og europeisk industri. En løsning kan være å kreve at også disse kjøper klimakvoter for varer som importeres til Norge og Europa. Dette er et farlig felt: Toll på varer er ofte begrunnet med edle motiver, mens det isteden fungerer som proteksjonisme av egne varer. Om vi skal få til en slik ordning må den derfor være både enkel å håndheve, samtidig som den hele tiden setter markedsprisen til CO2 som utgangspunkt.

Den store klimaavtalen ble ikke fremforhandlet i København. Derfor er det helt nødvendig at vi benytter oss av de tiltakene som gir mest klimareduksjon for pengene. EUs kvotemarked er derfor et godt utgangspunkt, men det gjør at andre tiltak som er ment å hjelpe ikke nødvendigvis reduserer utslippene. Det blir istedenfor dyr symbolpolitikk som vi ikke har råd til. Spesielt ikke når slik sløsing direkte og indirekte kan hindre mennesker å løfte seg fra fattigdom eller øke klimagassutslippene. Hvis vi skal få med oss alle land til forpliktende klimakutt, har vi ikke råd til å sløse, marginene er allerede for små.

Artikkelen er publisert i Dagsavisen 22. desember 2009, og gjenfinnes her.