Vi trenger et konkurransesjokk
Så lenge regjeringen ikke vil ta tak i importvernet av norsk landbruk, må norske forbrukere fortsatt plukke opp regningen.
Publisert: 15. februar 2023
Det er fullt mulig med bedre utvalg og lavere matvarepriser
Men det vil kreve et gjennomgripende konkurransesjokk på tvers av hele matvarekjeden.
Sjelden har det vært så stor oppmerksomhet omkring prisutviklingen på dagligvarer som nå. Noe som trolig også gjorde sitt til at regjeringen nylig lanserte en «10-punktsplan for bedre utvalg og lavere priser i matbutikken».
Det er lett å forstå, siden få prisøkninger rammer forbrukerne så hardt som nettopp prisøkninger på mat- og andre dagligvarer. Dette går spesielt hardt ut over dem som sliter med trange husholdningsbudsjetter fra før.
Problemet er ikke nytt og har vært utredet og diskutert i en årrekke – tilsynelatende uten andre resultater enn småflikking og symbolske handlinger, uten merkbare effekter.
Tre aktører dominerer
Det viktigste som har skjedd har trolig vært styrkingen av Konkurransetilsynets arbeid på dagligvareområdet de siste årene.
Hva hovedproblemet består i, er oppsummert godt i Konkurransetilsynets Dagligvarerapport 2022:
«Det norske dagligvaremarkedet er konsentrert, med høye etableringshindringer, og prisene er høyere og utvalget dårligere enn i andre europeiske land. Dette er forhold som indikerer at konkurransen er begrenset».
Den høye markedskonsentrasjonen i handelsleddet, dominert av tre store kjedeaktører, forsterkes av en tilsvarende dominans fra de samme tre aktørene bakover i verdikjeden, til grossist- og logistikkleddet.
De integrerte kjedeaktørene eier også i økende grad virksomheter helt tilbake til produkt- og produksjonsleddet, samtidig som det fra før er samlet mye markedsmakt på få hender blant uavhengige merkevareleverandører innen flere viktige produktkategorier.
Importvernet
Dermed har det oppstått en situasjon hvor få aktører kontrollerer en stor del av hele verdikjeden, noe som bidrar til å undergrave den effektive konkurransen på bred front: prissignalisering og indirekte priskoordinering, økt press i retning prisdiskriminering fra leverandører, konkurransediskriminering i grossist- og logistikkleddene, samt i tilgangen til egnede butikklokaler mv.
Det er positivt at regjeringens 10-punktplan i det minste ser ut til å ta konkurranseproblemets omfang på alvor, samt at den legger opp til å følge Konkurransetilsynets råd om en helhetlig tilnærming.
Dette gjenspeiles i viljen til å styrke flere former for analyse, overvåking og tilsynsfullmakter.
Men til tross for næringsminister Vestres forsikringer om å gå inn i problemene «uten fordommer og med åpent sinn», vil ikke regjeringen ta tak i den store elefanten i dagligvaremarkedet: importvernet.
Skal den effektive konkurransen få en reell sjanse til å skape en merkbar forskjell for norske forbrukere, trengs et gjennomgripende konkurransesjokk.
Her kommer de små nisjeaktørene, fra Normal til Oda, til kort. For å skape en reell forskjell som virkelig monner, må flere ledd i verdikjeden kunne utfordres effektivt og samtidig.
Det er det bare sterke utenlandske kjedeaktører av typen Lidl, Aldi, Carrefour og Tesco som kan klare.
Myten om norsk landbruk
Det avgjørende etableringshindret er det omfattende importvernet som beskytter norsk landbruk mot konkurranse fra utlandet. Som en konsekvens beskyttes også norske dagligvarekjeder og merkevareleverandører mot konkurranse utenfra, fordi importvernet gjør det mindre lønnsomt for utenlandske aktører å etablere seg.
Mulighetene for utenlandske aktører til å utfordre de dominerende kjedeaktørene undergraves, så lenge importvernet setter en stopper for å tilby merkevarer fra utenlandske leverandører til en konkurransedyktig pris.
Det er heller ikke overraskende at den samme kilden til konkurransehindring har bidratt til en annen begredelig norsk spesialitet: Norsk næringsmiddelindustri leverer stort sett kun innenlands og er nærmest å betrakte som en internasjonalt skjermet sektor. En raritet i en globalisert verden.
Innen matvarekategoriene finnes det i dag knapt noen norske merkevarer som retter seg mot et internasjonalt marked, i sterk kontrast til hva vi finner i andre land.
I Norge lever også myten om at norsk landbruk ikke vil klare å overleve uten et tollbasert importvern på dagens nivå. Slike myter skyver all nytenkning om innretning av landbruksstøtte ut i et mørkt rom hvor ingen har mot til å tre inn med opplysende kraft. Det er ikke bra.
Berøringsangst
Derfor er det desto mer gledelig at Konkurransetilsynet ikke legger slike bånd på seg selv, når de i sin siste dagligvarerapport skriver følgende:
«Konkurransetilsynet mener at det av hensyn til konkurransen i dagligvaremarkedet bør vurderes å gjøre justeringer i importvernet som kan lette etableringsmulighetene for utenlandske kjeder og leverandører. Tilsynet er av den oppfatning at slike justeringer kan gjennomføres innenfor rammene for de landbrukspolitiske målsettingene.»
Med Senterpartiet i regjering er det kanskje ikke annet å vente enn berøringsangst i møte med slike råd.
I stedet for å ta tak i noe som virkelig vil kunne skapt en forskjell for norske forbrukere, henfaller regjeringen i sin 10-punktplan til å gjøre et stort nummer ut av forbud mot prisdiskriminering.
Ikke overraskende finnes det eksisterende aktører som ønsker et slikt forbud velkommen, men her risikerer regjeringen å ende opp med nok en utilsiktet undergraving av et konkurransemiddel, samt med økte gjennomsnittspriser til forbruker i butikk.
Minste motstands vei kan noen ganger koste mer enn den smaker.
Så lenge regjeringen ikke vil ta tak i importvernet av norsk landbruk, må norske forbrukere fortsatt belage seg på å plukke opp regningen.
Innlegget var publisert i VG 13. februar 2023.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
