Slik kan vi gjøre mer for verdens fattige
Denne høsten har Norge en gyllen mulighet til å øke kjernestøtten til Verdensbankens fond for de fattigste landene. Det er noe av det mest effektive vi kan gjøre for verdens fattige.
Publisert: 5. oktober 2024
Ingen land gir mer til bistand som andel av BNI enn Norge. Selv om vi utretter mye bra, har norsk bistand et stort forbedringspotensial.
På en rangering av bistandskvalitet fra 2021 kom vi helt nede på 25. plass. Det skyldtes blant annet at vi sprer pengene tynt utover, på mange ulike formål og organisasjoner, som samlet sett gir mindre effekt for pengene.
En av kanalene som har blitt kritisert, er bistanden til Verdensbankens fond. Riksrevisjonen gikk systematisk gjennom norske bidrag til fire ulike tematiske fond i 2021, og konkluderer med at:
● Bistand gjennom fond bidrar ikke nødvendigvis til å nå Norges utviklingspolitiske mål.
● Flere fond kan ikke dokumentere at bistanden når menneskene de er ment for.
● Betydelige kostnader går med til administrasjon og drift. Det er uvisst om bistanden er kostnadseffektiv.
● Utenriksdepartementet har ikke en overordnet strategi.
I Hurdalsplattformen skriver derfor Støre-regjeringen at de skal «kritisk gjennomgå bruken av globale fond for å sikre mer effektiv utviklingsbistand» – en gjennomgang utviklingsministeren har varslet vil komme senere i år. Også Solberg-regjeringen mente flere tematiske fond kunne bidra til fragmentering, og skrev i «multimeldingen» at de ville vri støtten til Verdensbanken mot mer kjernestøtte.
Dette var også en sentral anbefaling fra både Riksrevisjonen og Sending-utvalget. Likevel har andelen til kjernestøtte vært fallende de siste årene, med stadig mer til øremerkede midler. Faktisk er vi nordiske mestere i andelen øremerking. Det kan vi imidlertid endre på i høst, hvor den neste påfyllingen av Verdensbankens utviklingsfond (IDA) skal avgjøres.
Så hva er IDA?
Selv om det omtales som et fond, er IDA en sentral pilar i bankens kjernevirksomhet, der bidragene ikke øremerkes. Store deler av kjernestøtten til Verdensbanken går dermed til IDA. IDA er den største og viktigste finansieringskilden til verdens fattigste land, og finansierer blant annet fattigdomsreduksjon, infrastruktur for økonomisk utvikling, utbygging av helse- og utdanningstjenester, og styrking av sosiale velferdsordninger. I tillegg er IDA verdens største fond for klimatilpasning for fattige land, der behovene er størst.
IDA fungerer slik at de fattigste og mest gjeldstyngede landene får støtte i form av gavebistand, mens land med litt høyere bruttonasjonalinntekt per person og lavere gjeldsbyrde kan låne til svært lave renter og med opptil 50 års tilbakebetalingstid. Fordi IDA gir tilskudd og høyt subsidierte lån til sine mottakerland, må midlene fylles på av givere hvert tredje år.
Siden IDA kan låne store tilleggsmidler fra finansmarkedet på gunstige vilkår, er IDA en svært kostnadseffektiv katalysator. Det er beregnet at 1 USD i grunnkapital, gir 4 USD i mobiliserte midler til bistand. Med andre ord blir pengene vi investerer mangedoblet. I inneværende treårsperiode har det norske bidraget til IDA på 3,35 milliarder kroner blitt til 11,5 milliarder i innsats, direkte til mottakerlandene. Dette står i skarp motsetning til de fleste andre kanaler for bistanden, der hver krone inn blir til mindre enn en krone i utviklingsinnsats. I tillegg har IDA svært lave administrasjonskostnader.
Likevel gir Norge lite til IDA sammenlignet med andre land. Målt i andelen av ODA-bistand gir vi for eksempel halvparten så mye som Sverige. I tillegg annonserte Danmark nylig at de øker bevilgningene til IDA med 40 prosent.
Dermed kan de forbigå Norge i den neste påfyllingen, til tross for at Danmarks bistandsbudsjett kun er litt over halvparten av Norges. Det bør være et varsku for Norge.
En økning til IDA kan dessuten begrunnes ut fra geopolitiske hensyn. Siden fondet har svært høy anseelse blant fattige utviklingsland og små øystater, som ser på IDA som avgjørende for deres økonomiske og sosiale utvikling, kan en økt satsing gi Norge økt synlighet og anerkjennelse.
Dessuten er det sannsynlig at et økt norsk bidrag kan føre til gjensidige forpliktelser fra Brasil. De var lenge en bidragsyter til IDA før Bolsonaro-regjeringen kuttet i støtten. Med en ny regjering i Brasil, og Norges rådgiverrolle gjennom formannskapet i G20 dette året – hvor det er et felles sterkt fokus på å bekjempe sult og styrke matsikkerheten i fattige land – kan Norge ha en avgjørende innflytelse på hva Brasil gjør.
Norge bør derfor øke bidraget til IDA substansielt i forbindelse med påfyllingene denne høsten. Det vil være en langt mer effektiv pengebruk enn å støtte flere av Verdensbankens ulike tematiske fond. Slik kan vi utrette mer for verdens fattige ut av hver krone vi bruker på bistandsbudsjettet.
Teksten er publisert i Dagsavisen 3.10.2024.
Relatert
Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Sjelden har en nobelpris i økonomi vært mer relevant for forsvaret av det liberale samfunnssystemet
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
