Bistanden bør la seg inspirere av Oljefondet
Mens bistandspolitikk ofte blir utsatt for kritikk, fremheves håndteringen av Oljefondet som enestående god. Hva kan bistanden lære? Nikolai Hegertun i Aftenposten.
Publisert: 5. juni 2016
Bistanden er ofte utsatt for kritikk. Men et av de største problemene ligger her hjemme, i den politiske håndteringen av bistanden.
Det er få enkeltområder innenfor bistanden som ikke fungerer overhodet. Likevel er summen av alle enkeltdelene ikke optimal, og det medfører usikkerhet om mål og svak prioriteringsevne, kvalitetssikring og oppfølging.
Det er derfor interessant å sammenligne bistanden med et område der norske politikeres håndtering ofte fremheves som enestående god – nemlig Oljefondet.
Åpenbare forskjeller
En slik sammenligning har sine begrensinger. Det er åpenbare forskjeller mellom bistand og et statlig investeringsfond. Oljefondets beholdning er på 7000 milliarder kroner, mot «kun» 353 milliarder bistandskroner siden 2000. Like fullt er det likheter som gjør en sammenligning interessant.
I et utenrikspolitisk perspektiv finnes flere likheter.
- Oljefondet har nå investeringer i nær 80 land. Bistanden er fortsatt i cirka 100.
- Oljefondet har endret Norges relasjoner, slik også bistanden lenge har vært en viktig faktor for Norges internasjonale relasjoner.
- Både Oljefondet og bistanden har bragt Norge inn på arenaer som normalt er stengt for småstater.
I sum har det gitt Norge innflytelse i stadig høyere «vektklasser» internasjonalt. Mens Norge før var en «humanitær stormakt», er man nå også blitt en finansstormakt.
En økende politisering
Bistanden skal, i likhet med Oljefondet, hovedsakelig operere i utlandet. Følgelig påvirker både Oljefondet og bistanden oppfatningen av Norge i andre land.
Ideelt sett skal verken Oljefondet eller bistanden brukes som et virkemiddel for norsk utenrikspolitikk, men sammenblanding er trolig uunngåelig. Norges ambassader bruker tross alt mye tid på nettopp bistanden og Oljefondet.
Både Oljefondet og bistanden opplever i dag en økende politisering, der stadig flere partier har meninger om hva «pengesekkene» bør brukes til.
Økt politisering vil gi signaler til i andre land og investorer, ettersom Norge er i en særklasse i begge kategorier som verdens kanskje mest sjenerøse bistandsgiver, og som eier av verdens største statlige investeringsfond.
De som påvirkes, er langt borte
Oljefondet og bistanden har også det til felles at det koster lite for norske politikere å legge nye føringer, selv om det kan ha høyst reelle konsekvenser for andre.
De som påvirkes mest av bistanden, er ofte langt borte, uten en stemme i den offentlige debatten i Norge. Det samme gjelder Oljefondet, der det i hovedsak er fremtidige generasjoners evne til å finansiere velferdsstaten som påvirkes av beslutningene.
Effektene for disse gruppene er vanskelig å se, og kan også være vanskelig å identifisere i ettertid.
I så måtte skiller både Oljefondet og bistanden seg fra innenrikspolitikken, der konsekvensene av politiske valg ofte er godt synlige her og nå.
Mer debatt om bistand enn Oljefondet
Men det finnes også betydelige forskjeller mellom Oljefondet og bistanden. I en artikkel i «Internasjonal Politikk» skriver Dag Dyrdal: «Det norske fondets suksess har vært tuftet på en bred enighet på Stortinget om klare politiske rammer som både sikrer en forsvarlig og langsiktig forvaltning, men også en forutsigbarhet og begrensning av politikkens innslag».
En slik styringsmodell kan virke som selve antitesen til hvordan norsk bistand blir styrt.
Der Oljefondet har nytt godt av 20 år med politisk (selv)disiplin og tverrpolitisk enighet om retning, har bistanden lidd under tiår med stadige retningsskifter og svak politisk disiplin.
Mangfoldet av ideer og kjepphester innenfor bistanden reflekteres også i debatten. Som forskeren Morten Bøås har påpekt: De seks milliardene Norge gir i bistand til Afrika, skaper langt større debatt enn de 41 milliardene Norge har investert der gjennom Oljefondet.
En av Norges mest fleksible politiske godteposer
Selv om bistand- og utviklingsspørsmål er gjennomsyret av usikkerhet, har ulike politiske partier klare, men ofte ulike ideer for bistanden. Man behandler bistanden som all annen politikk, der det er positivt å ha eierskap til ulike saker.
Slik kan en også pleie allianser med ulike velgergrupper: De aller fleste sektorer og aktører har fått smakebiter fra en av Norges mest fleksible politiske godteposer – bistanden.
I kombinasjon med norsk bistands sterke evne til å kooptere de stadige skiftende bistandsmoter, er resultatet en meget fragmentert og volatil bistandsportefølje.
Der Oljefondet har et klart avgrenset mål, har bistanden hatt en sterk inflasjon i mål. Mange vil også hevde at målene tidvis er motstridende.
Oljefondet skal enkelt og greit sikre høyest mulig langsiktig avkastning til en akseptabel risiko. Bistanden kunne også hatt som mål å oppnå størst mulig langsiktig fattigdomsreduksjon gjennom tiltak med en akseptabel risiko.
I stedet har bistanden blitt brukt til å nå stadig flere politiske mål innenfor klima, likestilling, sikkerhet, næringsutvikling, styresett, demokrati, fiskeri, dialog, landbruk, utdanning osv. OECD har beskrevet det som «lag på lag med kompleksitet».
Også bistand er investering i egen fremtid
Kort sagt: Der Oljefondet har vært skjermet for andre politikkområders innflytelse, har bistanden blitt formet av dette.
Oljefondet har ingen konstitusjonell beskyttelse. Håndteringen av Oljefondet er derfor et utslag av en unik politisk disiplin.
Politikerne har bundet seg til en stram, faglig tilnærming hva gjelder mandat og investeringsstrategi, med grundige faglige utredninger før endringer av betydning iverksettes.
Ser man på bistanden, er det nærliggende å konkludere med at den har blitt utsatt for det motsatte, dvs. svak politisk disiplin og en langt mer lemfeldig bruk av fagkompetanse – selv om det å få til sosial, økonomisk og politisk utvikling i 100 utviklingsland ikke er noen enklere oppgave enn å investere i verdipapirer og eiendom.
Det er lett å tenke at vi anstrenger oss mer når det gjelder Oljefondet, siden dette tross alt gjelder vår egen fremtid. Men også bistanden er investeringer i vår egen fremtid – i globale fellesgoder.
Derfor er det ingen grunn til å ta lettere på bistanden. Kanskje kan man la seg inspirere av Oljefondet?
Innlegget var publisert i Aftenposten lørdag 4. juni 2016.
Les også Hegertuns Civita-notat om Norsk utviklingspolitikk frem mot 2030.